Da var Kosmorama over for denne gang. Kortholderen er tom for billetter. Programmet er fullt av avkryssinger, utkryssinger og notater. Det blir nok neppe noe mer kino før etter påske.
Det var et usedvanlig solid program i år, men litt for mange filmer du får lyst til å se, til at du rekker over alle, selv om du tar en ferieuke slik jeg gjorde. I år var det ingen komplette brølere heller. Jeg tenkte jeg skal avrunde Kosmobloggingen i år med et retrospektiv oppsummering, men da vil jeg ha også dagens filmer litt på avstand, så det blir først til uka. Det betyr at dagens post blir om de filmene jeg så i dag!
Fange Internert 471
Amy Cole er en ung soldat som har vervet seg for å komme seg ut av den fluelorten av en by hun kommer fra. Hun blir sent til Camp X-Ray på Guantanamo Bay, som vakt. Allerde første dag blir de instruert om at her har man ikke fanger, men internerte. (Som hun forklarer en medsoldat, det er fordi «fanger er beskyttet av Geneve-konevnsjonen.)
Her møter hun «Nr 471». Ali fra Bremen i Tyskland har sittet innesperret i åtte år, og er en problemskaper av rang. Han gir Amy en illeluktende mottagelse. Men etterhvert lærer de hverandre å kjenne. For historien handler i bunn og grunn om hvordan ikke alle som sitter innenfor gitteret er onde, og ikke alle som står utenfor er gode.
Militæret er ikke det mest likestilte arbeidsmiljøet som finnes, men jeg synes filmen balanserer det fint. Det hadde vært veldig lett å klisse på med den gamle leksa om militær misogyni. I det store og hele er faktisk kjønn bare relevant for to vendinger i plottet. Det kan komme av at regissør Peter Sattler opprinnelig skrev rollen for en mann, og kun endret det sent i prosessen når han fikk vite at hans førstefødte kom til å bli en jente.
Når deodoranten slutter å virke #denfølelsen (Kosmorama)
Dessuten nevnes kanskje en av de viktigste grunnene til at leiren fortsatt eksisterer så mange år etter at Obama overtok roret. Det hjelper ikke om de som sitter internert er uskyldige, det finnes ikke den nasjon i verden som er villig til å ta de i mot. Det er ingen steder de kan løslates til. Denne filmen er også et fint apropos til dokumentaren Drone som også ble vist på årets festival. Der nevnes det at en av grunnene til at antallet drone-angrep har gått opp er fordi Obama far forpliktet seg til å avvikle Guantanamo. Dermed må de vi vil ta ut av sirkulasjon taes ut av sirkulasjon permanent.
Men fremfor alt, denne filmen viser hvor avgjørende manus er for å kunne vurdere en skuespillers evner. For Kristen Steward er rett og slett strålende! Hun minner meg litt om en ung Jodie Foster, både i mimikk og måte å fremføre replikkene på. (Det var nok filmskaperne klar over, siden de lar Amy gi en referanse til Silence of the Lambs underveis.) På alt promomateriell for Twilight-serien var hun vital som en voksdukke, og alltid med en sur geip. Når hun smiler er hun faktisk veldig søt. (Ok, det hjelper at hun har fregner, fregner er alltid ett pluss!) Dette var en film i New Directors-programmet, men den konkurransen var ferdig på lørdag. Skulle jeg likevel gitt en karakter hadde det blitt en sterk 4’er.
Saken er BIFF
Angus, Wagyu, Aubrac, Western Highland… Sier det deg noe? Filmskaper Franck Ribiere tar med seg den parisiske slakteren Yves-Marie Le Bourdonnec for å finne verdens 10 beste biffrestauranter, og samtidig lære om kjøttet. I Steak (R)evolution lærer vi om myter om biff, vi lærer om de ulike formene for oppdrett, rasene, og hvordan moderne konsumenter er analfabeter.
Vann i munnen-film! (Kosmorama)
Programmet lovet at du ble sulten av denne filmen, og det skal være sikkert! Det er facinerende å se hvor mange ulike tilnærminger som finnes. Amerikanske restaurantører sperrer opp øynene når de hører om franskmannen som serverer 15 år gamle okser. De ulike rasene er utviklet for sine særegne leveområder, men med industralisert jordbruk forsvant nesten mange av de gamle rasene. Og det er kun de få entusiastene som holdt liv i en del av rasene. Men med mer beviste forbrukere og en dreining fra kvantitet til kvalitet, fra industrielt masse produksjon til økologisk smådrift. Og det er det som er (R)evolusjonen! En knakende fin dokumentar, som samtidig gjør det direkte vondt å se utvalget i ett norsk supermarket! Gud bedre så fattigslig norsk matutvalg er!
Kybernetikk
Kinopremiere 27. mars i UK, uvisst om den kommer på norske kinoer, men skulle ikke forundre meg. (British Filmcouncil)
Man kan ikke kun lese tunge romaner, innimellom må du lese en pocketbok. Innimellom er det en saftig hamburger som er det du har mest lyst på, ikke Biff Wellington. Vel. Det jeg prøver å si er at Robot Overlords er ren underholdning. Det er en ganske tradisjonell historie. Roboter har overtatt jorden og satt menneskeheten i husarrest. En gruppe ungdommer oppdager ved en tilfeldighet hvordan de kan sette sporingsbrikkene sine ut av spill, og setter ut for å finne den forsvunnen faren til Sean. Det hjelper ikke at den lokale lederen for kollaboratørene Robin Smythe (Ben Kingsley i Large Ham-modus) har lagt sin elsk på moren til Sean, Kate, spilt av Gillian Anderson. (Huzzah!)
Det er vel ingen overraskelse at det som skal til for å bekjempe en intergalaktisk trussel er en gjeng oppfinnsomme ungdommer, men det er en riktig så hyggelig halvannen time i kinosalen. Og så er det en kjempefin cameo, av en Spitfire!♥
Alice falt ned kaninhullet
Avslutningen på dagen, og festivalen var for meg den ravnsvarte japanske thrilleren World of Kanako. Skal det være så skal det være!
Akikazu Fujishima er en forsoffen ex-politimann. Hans drømmetilværelse falt i grus noen år tidligere, når han tok kona på fersken med en elsker, som han nesten drepte. En dag tar ex-kona kontakt for å fortelle at deres 17 år gamle datter, som Akikazu hadde et problematisk forhold til, er forsvunnet. Han bestemmer seg for å finne henne, men det viser seg snart at han leter ette en ung kvinne han verken kjenner eller kanskje noengang har kjent. Det er prositusjon, doplanging, utpressing og yakuzaen. Snart fremstår det som et mantra for Akikazu at han må finne Kanako. Som om hun er nøkkelen for å få tilbake det livet han hadde og en lykkelig familieliv. Han er tilsynelatende blind for at det var hans egen oppførsel som var hovedårsaken til at det gikk til helvete i utgangspunktet. Det ender ved en virvelvind av blod og død og forviklinger.
Du vet det er en japansk action når hovedrolleinnehaveren ser ut som en zombie midtveis (Kosmorama)
Filmverten på kinoen advarte om at det er en film som kan være vanskelig å følge i begynnelsen. Og filmen starter med en frenetisk klipping, som driver opp tempoet i starten. For å gjøre det enda mer forvirrende følger vi to parallelle fortellinger. «Nåtiden» følger Akikazu’s leteaksjon, mens vi i tilbakeblikk til tre år tidligere lærer Kanako å kjenne. Dette er en film som absolutt ikke egner seg for dem som har litt problemer med blod, gørr, voldtektscener eller psykologisk mishandling. På den andre siden, i god japansk ånd tåler alle medvirkende usaklig mye skader på kropp og sjel før de går ned.
Dette er en film som Quentin tarantino hadde laget om han hadde drukket seg riktig full på sake, spist et lass peyote, knasket piller i alle regnbuens farger og så sagt «Til helvete med alle!!» Det finnes ikke en eneste virkelig sympatisk skikkelse i hele filmen, og det er kanskje litt av poenget. Alle har skapet breddfullt av skjelett og en trangt til å skulle løse alle problemer med kreativ ultravold eller psykopatisk manipulasjon! Om du ikke er mørkredd, og synes japansk film er fascinerende så er det en minneverdig filmopplevelse!
Tallenes tale 7 av 7 dager
- Antall filmer sett i dag: 4
- Antall filmer sett totalt: 27
- Språk hørt i dag: 7 (engelsk, fransk, spansk, portugisisk, svensk, italiensk, japansk)
- Språk totalt: Norsk, tysk, engelsk/amerikansk, nederlandsk, japansk, islandsk, serbisk, russisk, indonesisk, fransk, arabisk, hebraisk, spansk, dansk, navajo, hindi, urdu, persisk/farsi, portugisisk, svensk, italiensk. (21)
Polar Coordinate 