#Kosmorama 2015 – Oppsummering og favoritter


Skulderveska er ryddet for denne gang!

Skulderveska er ryddet for denne gang!

Da er Kosmorama komme litt på avstand, og det er på tide å oppsummere!

Først litt tall

  • Antall filmer sett: 27
  • Totalt antall filmer på programmet: 84 
  • Prosent av programmet sett: 32,14 %
  • Optimalt programoppsett: 45
  • Prosent av optimalt programoppsett: 60%
  • Antall tid i kinosalen: 46 timer, 2 minutter. (Basert på oppgitt filmlengde i programmet)
  • Lengste film: El Niño – 2 timer, 16 minutter
  • Korteste film: Red Army – 1 time, 16 minutter

Årets New Director Award fra fagjuryen gikk til Far From Men. Publikum derimot utpekte Wild Tales som beste film på dette programmet.  Far From Men kom på en delt andreplass sammen med Camp X-Ray.

Mine favoritter

  • Beste dokumentar:  Red Army
  • Beste kunstfilm: Under The Skin
  • Største positive overaskelse: Camp X-Ray
  • Beste plot-twist: The Drop
  • Beste koloritt: Stonehearst Asylum
  • Beste film: Wild

Begrunnelsene

Red Army var en helstøpt fremstilling av et interessant tema.  De grafiske løsningen underveis var flotte. De  hadde en eim av «coolness» og passe røff humor,  og en «happy ending». Dessuten falt den ikke for fristelsen til å bli for lang.

Under The Skin var en absurd drømmereise, med så mange lag og symbolikker at man nesten blir svimmel.  Samtidig har den en grunnfortelling like enkel som et folkeeventyr.  Legg til Scarlett Johannson som regjerer i en rolle milevis unna det hun pleier å arbeide med på lerretet og et lydspor som var skummelt suggererende,  så ble dette en makeløs filmopplevelse.

Camp X-Ray var en positivt overraskelse på mange måter. Historien var tett minelagt med snubletråder som kunne felt hele filmen, enten det hadde blitt søtsuppe eller påtatt kritikk.  I stedet leverer den en godt stemt fortelling, som er akkurat passe «feel good til at det ikke virker påtatt. Kristen Steward karrière som seriøs skuespiller har vært dratt gjennom søla av glitrevampyrer og elendige manus.  Hun hadde jo flere gode filmer under beltet før hun havnet i den ulykka, og har og prestert i gode uavhengige filmer underveis, men her beviser hun en gang for alle at hun er en god skuespiller som (enn så lenge) er mest kjent for å spille i noen grusomt dårlige filmer, og ikke omvendt.

The Drop.  «The never see you coming; do they Bob?» ~Detective Torres

Stonehearst Asylum var rett og slett fabelaktig gjennomarbeidet, med kulisser og kostymer og en upåklagelig sans for detaljer. Det er en ekte Blockbuster med en flott stemning hele filmen gjennom.  Avslutningen trakk også opp, ikke får glatt og elegant, men samtidig en passelig opptur!

Mn til syvende og sist må jeg kåre Wild til årets festivals beste kinoopplevelse.  Reese Witherspoon gjorde seg definitivt fortjent til Oscarnominasjonen sin, og det gjorde Laura Dern også.  Fotograferingen er storslagen. Måten fortellingen er bygget opp, med prøvelser i villmarken og tilbakeblikk til der livet hennes skar ut, er så perfekt balansert at ingen av de to løpene overskygger det andre. Sist men ikke minst er det en sterk historie, med en veldig viktig lærdom: Uansett hvor ødelagt, rotete eller meningsløst livet ditt måtte virke, så er det alltid en vei ut.  Det kan hende den veien er 1700 kilometer lang og går gjennom ødemarka, men da får du heller bite tennene sammen og gå den likevel.

I stedet for å forklare mer, så tar jeg heller med to sitat fra boka filmen er bygget på (begge dukker opp i filmen såklart).

“I made it the mantra of those days; when I paused before yet another series of switchbacks or skidded down knee-jarring slopes, when patches of flesh peeled off my feet along with my socks, when I lay alone and lonely in my tent at night I asked, often out loud: Who is tougher than me?

The answer was always the same, and even when I knew absolutely there was no way on this earth that it was true, I said it anyway: No one.

Til høyre:Cheryl Strayed fotografert på turen i 1995 Til venstre: Reese Witherspoon i filmen

Til høyre: Cheryl Strayed fotografert på turen i 1995.  Til venstre: Reese Witherspoon i filmen

“What if I forgave myself? I thought. What if I forgave myself even though I’d done something I shouldn’t have? What if I was a liar and a cheat and there was no excuse for what I’d done other than because it was what I wanted and needed to do? What if I was sorry, but if I could go back in time I wouldn’t do anything differently than I had done? What if I’d actually wanted to fuck every one of those men? What if heroin taught me something? What if yes was the right answer instead of no? What if what made me do all those things everyone thought I shouldn’t have done was what also had got me here? What if I was never redeemed? What if I already was?

― Cheryl Strayed, Wild: From Lost to Found on the Pacific Crest Trail