Marvels What if…

Covid-pandemien laget et salig kaos i planene for Marvel. Filmer og prosjekter ble utsatt og stokket om på. Nå som det virker som om pandemien har rast fra seg her i vesten, og går over i en mer endemisk fase, begynner jobben med å ta igjen det tapte.

Resultatet er at det kommer intet mindre enn tre filmer fra Marvel Studios i år. Black Widow kom i juli, Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings kommer i september og Elementals får premiere i november. I tillegg kommer den tredje Spider-Man filmen, Spider-Man: No Way Home, til jul.

Marvel Studios har i tillegg bevisst at de fungerer like godt på små skjermer. Tre svært ulike serier har vi fått. Den trippy WandaVision, den gritty The Falcon and The Winter Soldier og hjernesmelteren Loki, som en gang for alle slår fast at MCU «…ain’t in Kansas anymore…»

Likevel er det Marvel Studios første animasjonsserie som er 100 % MCU-«kanon» jeg hadde tenkt å fokusere på i dag.

Kjærlighet, død og roboter [Seriøst 16: LOVE DEATH + ROBOTS – Sesong 1]

Det er jo en stående vits at folk har rundet Netflix den siste måneden, etter at nesten alt som var gøy har blitt umulig på grunn av faren for COVID-19.  Fullt så ille er det vel ikke,  men jeg fikk i det minste tid til å få sett ferdig en animasjonserie som kom i fjor vår. LOVE DEATH + ROBOTS

Marvel Rising

Det virker nesten som om Marvel, med Disney i ryggen, har bestemt seg for å sparke DC litt når de først ligger nede.

Ett av DCs mest elskede prosjekt dette årtusenet var animasjonsserien Teen Titans som gikk sin seiersgang på Cartoon Network mellom 2003 og 2006, og bragte en ny generasjon inn i superhelt-fandom.

DC har også hatt en målrettet markedsføring mot jenter de senere årene, og pushet sine kvinnelige superhelter hardt gjennom DC Superhero Girls som debuterte i 2015.

Nå har Marvel sluppet sitt mottrekk: Marvel Rising

Skremsle, skramsle i eventyrland

Har du hørt om Aardman Animations?  Hvis ikke,  kanskje disse to gir deg et hint?

Bristolbaserte Aardman kjøpte i fjor en majoritetsandel av New York firmaet Nathan Love. Nathan Love har skapt seg et rykte på fantastiske animerte reklamefilmer.  Det nye Aardman NathanLove har mange dyktige folk, men en jeg vil trekke frem er Jim McKenzie. Ikke bare maner han frem en surrealist og bittersøtt eventyrverden, litt som om Den lille prinsen ble med Alice gjennom speilet, surret inni sukkerspinn og LSD, han er også en fantastisk dyktig skulptør. Om jeg bare blir halvparten så dyktig til å skulptere og male noen gang skal jeg si meg godt fornøyd.  Si hva du vil, det er kunst!

For ikke å gå i samme fella som i går, og skrive i det lange og brede,  blir det i stedet er par videoer i dag. Først historien om Kong Killian, og så skapelsen av et fugleskremsel.

Kortfilm: Paths of Hate

Jeg fant denne lille animasjonsgodbiten laget av Damian Nenow på nett, og syntes du og burde se den! 

Kosmorama – Dag 3: Pugilister, partisankrig, parteringsdrap og andre ting på P

Gutta på skauen lurer i buskene

[Skrevet for StudiebyENs Kosmoramablogg]
Det sies at når du står foran et overdådig koldtbord vil magen bli mett før øynene. Med Kosmorama er det litt det samme, om du bytter ut magen med hjernen. For riktignok hadde jeg planlagt å stå opp 8 for å rekke første film klokken 9 i dag og, men underbevisstheten min gav et hjertefølt «fuck you» til den ideen, og sørget for å vekke meg halv ti. Vekkerklokka på mobilen min bare trakk på skuldrene og mumlet noe om at den hadde forsøkt så godt den kunne, til ingen nytte.

Det kan hende det var like greit, tatt i betraktning at jeg hadde lagt et relativt heftig løp i dag og med siste film ferdig nærmere ett på natta. Klok av skade har jeg i hvertfall gått for første film først halv elleve i morra.

Kosmorama: 9

Dagens siste var en animert godbit, som underlig nok aldri ble vist på kino her til lands da den kom i fjor.

9

Land: USA
År: 2009
Varighet: 79 min
Regi: Shane Acker
Manus: Pamela Pettler, Shane Acker
Stemmer: Christopher Plummer, Martin Landau, Jonh C. Reilley, Crispin Glover, Jennifer Connely, Elijah Wood
Genre: Animasjon
Språk: Engelsk (utekstet)
I Farger
Les om filmen på IMDB

Plot: En liten tøydukke våkner til liv i et postakopalyptisk landskap, og går ut på oppdagelsesreise, for å finne ut hvem han er og hvorfor han eksisterer, og ikke minst, om han er alene. Men postapokalyptiske landskap er ikke det tryggeste stedet å ferdes…

9 hadde hørt om 'å øyne noe' før men dette tok kaka

Dom: Igjen en svært bra animasjonsfilm, og en film der tema og fortelling passer bedre for voksne. Det er ikke så rart filmen har fått 15 års aldersgrense her til lands. men i motsetning til Mary and Max som jeg så i går, er denne filmen dataanimert. Og hvilke animasjoner! Det er ingen av de glippene mange slike filmer ofte lider av når det gjelder bevegelse, lyssetting og samhandling. Vann og ild, notorisk vanskelig å animere realistisk, ser helt livaktig ut. Historien er kanskje ikke grensesprengende orginal, men fortellingen drar deg likevel med, og dette er en film som fortjener å vises på det store lerretet. Det er detaljerikdom og skapningene har en mimikk og kroppsspråk jeg sjelden har sett i animasjonsfilmer.

Tim Burton er med på produsentsiden, og du vil nok gjenkjenne noen typisk «Burton-momenter» i filmen. Og musikken er delvis Danny Elfman ansvarlig for, han er som kjent fast inventar i mange Burton-produksjoner. Om du likte Wall-E, vil du like denne. Om du synes Wall-E var for klissete, vil du nok også like denne. Terningkast:

Kosmorama: Mary and Max

Fredagen ble rundet av med animasjonsfilmen Mary and Max.

Mary and Max

Land:Australia
År: 2009
Varighet: 95 min
Regi: Adam Elliot
Manus: Adam Elliot
Fotograf: Gerald Thompson
Stemmer: Toni Collette, Philip Seymour Hoffman, Eric Bana, Barry Humphries
Genre: Animasjon
Språk: Engelsk / Yiddish (utekstet/engelsk tekst)
I Farger/Monochrom
Les om filmen på IMDB

Dom:Først en advarsel, dette er absolutt ingen barnefilm, på tross av formspråket! Derimot en fantastisk fortelling om to brevvenner, den venneløse ungjenta Mary Daisy Dinkel i Australia, og den rare og minst like venneløse einstøingen Max Jerry Horowitz i New York. Ved en tilfeldighet ender Mary opp med skrive til Max fordi hun lurer på om babyer kommer fra bunnen av ølglasset i USA også… De to utvikler et pussig vennskap, som til tider settes på store prøver. De utveksler betraktninger om alt fra alkoholproblemer i familien og psykiske vanskligheter, til hvilke ord som er de morsomste å si, og hva slags godteri som egentlig er best.

Korrekt porto er viktig, uflaks at internett ikke er oppfunnet ennå

Rent teknisk er filmen veldig, veldig bra, med sine karikerte leirskikkelser og detaljrike kulisser. Også stemmene føyer seg inn og underbygger kvaliteten på denne filmen. Mens Marys Australia er holdt i bruntoner, er Max’ NY en verden av gråtoner, begge steder kun i spedd små streif av skarprødt. Dermed er det kanskje like riktig å kalle dette en monokrom-film, som en fargefilm.

I bunnen av alt ligger det en moral om at ekte vennskap er et sterkt bånd som tåler mye, og at mens familie er noe man får utlevert ved fødselen, er venner noe du heldigvis velger selv. Når du ser filmen veksler du fort mellom en klump i halsen, og latterhikst over rølpete humor, ren slapstick eller snodige detaljer. Og dette er en film der du garantert ikke får med deg halvparten av poengene filmskaperene har lagt inn. Om du ikke kan le og la deg røre av denne filmen er du antagelig fortapt, dette er en film alle som noensinne har hatt en venn bør få med seg!
Terningkast: