Men i svarte?

Sommerdag i mai på Marinen. (Bilde: Polar Coordinate)

Hvor ble det egentlig av våren her i Trondheim??

Det virker som det bare er noen uker siden det var drittkald og tilløp til snø og slaps, men nå er det knallvær, sola steker og temperaturen er greit over 20 i skyggen. Ikke at jeg klager, men det er rett og slett litt forbausende at naturen bare hurtigspolet over en hel sesong. «Vår, nei det kan vi ha neste år.»

Det er selvsagt deilig for russen, de har jo hverken biler eller busser å leke med her i Trondheim. Kanskje en noe mer blandet fornøyelse for de 30.000 studentene som sitter og svetter på lesesalene og gleder seg til eksamen. Heldigvis er det lov å ta en pause i lesingen med engangsgrill og noen kalde Dahls i Høyskoleparken.

Denne uken har jeg hatt et eget lite prosjekt å styre med på jobb, et prosjekt som medførte at jeg tilbragte dagen på gamle tomter på Gløshaugen. Jammen fikk jeg ikke somlet meg til å hente julegaven fra Velferdstinget også. På vei ned til kontoret igjen var det firstene å la jobb være jobb, og heller joine de delene av Trondheims befolkning som hadde slått seg ned på gresset ved Nidelva. Det ble med fristelsen, men siden jeg har gjort alvor av planen om å huske kamera, så ble sommerstemningen foreviget i alle fall.

Etter jobb bar det en tur til Fredrik for å teste ut Mansions of Madness. En artig liten affære fra FantasyFlight Games, nærmest en miks av Arkham Horror og Betrayal at House on the hill. Begge skikkelige AmriTrash-spill som jeg virkelig har sansen for. Men set-up tiden er avsindig lang, typisk spill der det lønner seg at verten setter opp det grøvste i forkant. Dessuten var det umalte miniatyrer *shudder*…

Apropos miniatyrer og maling får jeg nesten plugge den nyeste posten min på Dreamlands.no, om hvordan jeg pimpet Shadows over Camelot. Og for gamle lesere som synes det er noe kjent, ja det er en utbrodering av en post jeg skrev på denne bloggen for snart to år siden… Hey, sommer er reprisetid, ikke sant?

In other NEWS: Stella Mwangi røk rett ut av semifinalen av Eurovision Song Contest. Eller Melodi Grand Prix som vi fortsatt insisterer på å kalle det her i Norge. Jeg tror ikke jeg har hørt det norske bidraget Haba Haba Hujaza Kibaba engang.

De viftet med stumpen til ingen nytte, dommerne sa ''Nein'' (Bilde: Reuters)

Altså, når vi vant for to år siden var dem en importdverg som så ut som han var rappa rett ut av en av Ivo Caprinos dukkefilmer. Utstyrt med hardingfele og hallingkast så sjarmerte han seg til seier og påfølgende krisestemning i økonomiavdelingen til NRK. Jeg kan skjønne at vi for lisensbetalerne sin skyld stilte med en lam hest i fjor i form av Mr «My-hard-is-yours», men det skulle være unødvendig i år. En snerten negresse som sang kenyanske visdomsord gjenspeilet antagelig ikke den norske musikkulturen europeisk musikkintelligensia har lært å frykte og hate gjennom mange år med MGP. All ære til Stella altså, misforstå meg rett, hun gjorde sikkert en flott innsats, og fortjener ikke unødvendig tyn. Men poenget med MGP har alltid vært at man skal fremvise den lokale egenarten, det er derfor minst ett Østeuropeisk land alltid stiller med en pornostjerne, Tyskland stiller med revyartister og Danmark vanligvis stiller med noen som virker halvfulle på scenen. Så derfor føler jeg at rikskringkastingen må ta ansvar neste år og sende nedover et band med hårete menn litt over middagshøyden som synger treig køntri på bred bygdadialekt. Enten det eller en feministisk ung kvinne som stiller usminket med piano og sarte tekster om likelønn og kjærlighetssorg.

Kanskje like greit at jeg i år ikke får med meg grand prix fest på studenttingskontoret…