Gudepartikkelen – eller hvordan du tvinger en tilfeldig Sci-Fi inn i en triologi med skohorn


Jeg hadde opprinnelig tenkt å se Miguel Littin’s Allende i dag. Filmen fra 2014 presentere de siste 7 timene før nederlaget i statskuppet mot den sosialistiske presidenten Salvador Allende, den 11. september 1973. Dessverre, eller skal jeg si heldigvis, er visst filmen tatt ut av biblioteket til Netflix.  Anmeldelser er nemlig ganske samstemt i at filmen skjemmes av dårlige spesialeffekter, og en meget omtrentlig omgang med historiske fakta.  Som at det spontant oppstår småbarn som kan dø i presidentens armer når de blir skutt av snikskyttere i presidentpalasset. Eller at de skriver om sluttscenen: Den historiske Allende skjøt seg jo i tinningen når det er klart at slaget er tapt og ingen vil komme han til unnsetning.

I stedet endte jeg opp med en annen film som har stått på den alt for lange «my list» i Netflix siden den ble sluppet i februar i år: The Cloverfield Paradox.

Les videre

Kopibeskyttelse mangler [Seriøst 15: Altered Carbon]


Jeg rakk å se ferdig ytterligere en Netflix-serie i helgen, den dystopiske Film Noir-fabelen Altered Carbon.

Serien bygger på boken ved samme navn skrevet av Richard K. Morgan, men serieskaperne har gjort noen endringer som jeg tror ikke var til det bedre.  Det visuelle er upåklagelig, men det er en del ting som skurrer både i plottet og i selve konseptet.   Les videre

«Danger, Will Robinson!» [Seriøst 13: Lost in Space]


Det er en risikosport å skulle lage nye versjoner av gamle «kult»-serier. Som oftest blir det enten heftig nostalig-runking uten noe å tilføre, eller det blir dvaske saker, der det eneste som egentlig minner om originalen er navn og setting.

En serie jeg husker fra jeg var liten, fordi den gikk i stadige repriser på SKY channel (tror jeg) var den amerikanske sci-fi serien Lost in Space. Det ble laget 3 sesonger mellom 1965 og 1968, den var stappet full av 60-talls kitch og spesialeffekter fra nederste hylle. For å sitere vaskeseddelen

I år 1997 lider jorden av massiv overbefolkning. Professor John Robinson, hans kone Maureen, deres barn (Judy, Penny og Will) og Major Don West er valgt ut til å dra til den tredje planeten i Alpha Centauri-stjernesystemet for å etablere en koloni slik at andre jordboere kan emigrere dit. Farkosten deres skipet Jupiter 2. Men doktor Zachary Smith, en agent for en fiendtlig regjering, blir sendt for å sabotere oppdraget. Han har lykkes med å omprogrammere skipets robot, men blir fanget på skipet ved adgang, og på grunn av overvekten kommer skipet og alle ombord håpløst tut av kurs. Det blir nå en kamp for overlevelse mens mannskapet prøver å finne en måte år returnere hjem.

I 1998 kom det en film versjon, som egentlig kun hadde to lyspunkt: En raff versjon av kjenningsmelodi signere Apollo 440, og Gary Oldman i fri dressur som Dr. Smith.

Nå har Netflix tatt sjansen på å lage en ny utgave…

Les videre

Dypdrømmende ukjente


Jeg regner med jeg ikke er den eneste som husker Googles bildebehandlingsprogram DeepDream som gikk som en farsott i 2015? I program som i praksis var ansiktsgjenkjenning kjørt baklengs. Bildene ble behandlet av et nevralt nettverk for å finne og forbedre mønstre i bilder via algoritmisk pareidolia. Resultatet var trippy og hallusinasjonslignende bilder som det over. (Originalen var et av NASAs bilder av en nebula.)

Vel, nå kommer den en film som har visuelle effekter som minner mistenkelig om dypdrømmende datamaskiner. Les videre

Seksuell subtekst med agentene Valerian og Laureline


Som jeg har nevnt før: Noen filmer havner ufortjent i skyggen av større produksjoners tilnærmet uendelige markedsføringsbudsjett, og evne til å caste nordmenn i biroller.

Når det er sagt: Jeg skal villig innrømmet at trailerne til Valerian and the City of a Thousand Planets ikke gjorde filmen noen store tjenester.  Det er vel å bra at de var de første trailerne i historien som fikk bruke en Beatles sang, og jeg er glad for filmer som klarer å unngå å avsløre for mye av plottet i trailerne.  Men når filmen bygger på en relativt obskur fransk tegneserie fra 70-tallet, obskur i den ikke-frankofone del markedet i alle fall, så kan det være greit å få litt kjøtt på beina.

Men like ofte som jeg har blitt skuffet av en film med en strålende trailer, har jeg blitt gledelig overrasket av en med mer mediokre trailere.  Det er Luc Besson. Det er fargesprakende Sci-Fi. Det må jo bli bra.

Les videre

Spøkelset i skallet.


Ghost in the Shell (攻殻機動隊 Kōkaku Kidōtai , direkte oversatt «Mobilt pansret opprørspoliti») er en japansk tegneserie opprinnelig utgitt som en seinen manga med samme navn skrevet og illustrert av Masamune Shirow. Mangaen ble først utgitt i bladformat  i 1989 med undertittel «The Ghost in the Shell», og senere publisert som samlinger i det som tilsvarer Trade paperbacks. Serien forteller historien om den fiktive anti-cyberterroristorganisasjonen Public Security Section 9, ledet av hovedpersonen Major Motoko Kusanagi, i Japan på midten av det 21. århundre (i.e. rundt 2050).

Japanerne har aldri fått ut fingeren med å lage en spillefilm basert på denne serien, selv om det har vært mange forsøk som har sporet av.  I stedet er det amerikansk filmindustri som er først til mølla. Filmen med Scarlett Johansson i hovedrollen har premiere til våren og nylig slapp Paramount 5 micro-teasere og de lover godt, svært godt.

Les videre

Fare, fare krigsmann, døden skal du lide… igjen og igjen og igjen


Ikke noe å utsette på taglinen i alle fall! (Warner Bros)

Ikke noe å utsette på taglinen i alle fall! (Warner Bros)

Jeg kan være litt sløv, særlig i sommerhalvåret, til å få med meg alle de filmene jeg egentlig vil på kino.  Så sånn sett var det på håret at jeg rakk å få med meg Edge of Tomorrow.  Skal man la sjansen til å se pretty-boy Thomas Mapother III då tusen smertefulle døder, gå fra seg liksom?  Vel,  traileren hadde tydet på at dette var en film som fortjente å sees på kino. (Traileren løy ikke.)

Edge of Tomorrow er basert på  romanen «All you need is kill» av Hiroshi Sakurazaka (som også ble en manga etter at filmproduksjonen startet.  Jeg har ikke lest boka, men de som har det, sier at de endringene som nødvendigvis er blitt gjort, stort sett er til det bedre.  (I boka er for eksempel hovedpersonen Cage japansk,  men «Full Metal Bitch» fortsatt er amerikansk.)

Storyen er stort sett din vanlige «rominvasjon, menneskeheten slår tilbake uten full forståelse for hva de kjemper mot, det er opp til en mann å løse floken».  Men med en dash av delvis ufrivillig tidsreise.  Tenk Starship Trooper møter Groundhog Day/Source Code om det gir mening. (Merk også at jeg så den i 2D så jeg kan ikke uttale meg om 3D-kvaliteten.) Les videre