Leselystig 36: Stalingrad


På tide med mer krigshistorie.

Stalingrad

Anthony Beevor
Penguin Books Ltd – 2011 London (Første gang utgitt 1998.)
ISBN: 978-0-14103240-5
494 s. Paperback – Engelsk.

Min svakhet for Antony Beevor har jeg vel kanskje nevnt tidligere. Jeg har i hvert fall omtalt to av bøkene hans tidligere: D-Day : The Battle for Normandy og Ardennene 1944 – Hitlers siste sjansespill.

Denne ganger er det «slaget» som av mange omtaler som det viktigste vendepunktet i andre verdenskrig: Stalingrad!

Slaget om Stalingrad (23. august 1942 – 2. februar 1943), kalles felttoget der Tyskland og deres allierte kjempet mot Sovjetunionen for kontroll over byen Stalingrad (nå Volgograd) i Sør-Russland. Det regnes som et av de blodigste slagene i krigføringens historie, med anslagsvis 2 millioner omkomne.

Som de fleste kanskje vet var resultatet at den tyske sjette arme ledet av generalfeltmarskalk Friedrich Paulus ble omringet i en knipetangsmanøver, Operasjon Uranus.  Hitler nektet styrkene å trekke seg ut ved å kjempe seg tilbake gjennom de russiske styrker vestover, og forsøkene på å forsyne styrkene ved hjelp av transportfly var fåfengt.

Beevor følger i hovedsak slaget fra tysk side, og klarer elegant å få frem hvor variert innstillingen til de tyske styrkene var.  Særlig etter omringningen var det noen som åpenbart så for seg at dette var en midlertidig hindring, mens andre ble rammet av apati eller likegyldighet. Samtidig var sovjetiske styrker ute av stand til å levere nådestøtet.Det som kanskje overrasket meg mest var i hvor stor grad offiserer og ledere kunne fraktes inn og ut av «kjelen» etter at den ble avskåret.

I mellomtiden var byen redusert til kanskje det vanskeligste terrenget som finnes for en konvensjonell hær: En ruinhaug der kampene kunne gå fra rom til rom i enkeltbygninger. Sovjet regnet fortsatt soldater som rene forbruksartikler, og panservogner rullet rett fra samlebåndet ut i kamp. Tyske styrker derimot hadde overstukket alle forsyningslinjer, og klarte ikke effektiv å evakuere sårede, selv før de ble omringet.

Et år med tyske gevinster under Fall Blau var utslettet. Tysklands sjette hær hadde opphørt å eksistere, og styrkene til Tysklands europeiske allierte, unntatt Finland, hadde blitt knust. Etter nederlaget i Stalingrad, måtte den tyske øverstekommando trekke ut store mengder militære styrker fra Vestfronten for å erstatte tapene. I en tale 9. november 1944 beskyldte Hitler selv Stalingrad for Tysklands forestående undergang.

Men er det faktisk tilfelle?  Beevor sørger for å vise at det det, som vanlig, ikke er fullt så lett.  Tysklands fremrykking så langt sør var et resultat av behovet for å sikret seg russiske oljefelt. Problemet var at det forsøkte det samtidig med en fremrykking i nord, og stadige kamper mot partisaner bak linjene. Dette igjen var et resultat av den nazistiske doktrinen som sa at russere og slavere var undermennesker. Dermed var det begrenset hvor mange russere som sluttet seg til tyskerne som «HiWis» Hilfswilliger. Ikke for det, det var adskillige titusener som så det å trekke i tysk uniform som en forbedring fremfor å leve under Stalins makt.

Stalingrad var utvilsomt et massiv nederlag, som ble forsterket av at Hitler forlengst hadde mistet en hver kontakt med virkeligheten.  Samtidig hadde Tyskland flere sjanser til å stoppe de videre russiske motangrepene, men det hadde fordret at de tyske styrkene trakk seg tilbake til bedre forsvarslinjer. Stalin hadde ingen interesse av strategisk bombing, og derfor var VVS, det russiske luftvåpenet, totalt uforberedt om det hadde blitt behov for denne typen operasjoner.  Som kjent ble i stedet Wehrmacht drevet fra skanse til skanse i nærkamp og fikk aldri helt tatt seg inn igjen.

Beevor presenterer også etterspillet etter slaget, med den tyske kapitulasjonen og hvordan de gjenlevende tyske styrkene ble ført bort i fangenskap.  De færreste ville se hjemlandet igjen, og de siste ble ikke frigitt før over 10 år etter krigens slutt.

Boken vant den første Samuel Johnson-prisen, The Wolfson History Prize og Hawthornden-prisen for litteratur i 1999.

Anmeldelsene var fulle av skamros. Richard Bernstein, i The New York Times skrev

 «The colossal scale of Stalingrad, the megalomania, the utter absurdity, the sheer magnitude of the carnage in what many military historians see as the turning point in the war, are marvelously captured … a fantastic and sobering story, and it has been fully and authoritatively told in Mr. Beevor’s book.»

Bokanmelderen Keith Lowe i The Telegraph fremholdt at denne boken ikke bare gjorde Beevor kjent men og transformerte militærhistorie fra noe som kun interesserte «pensjonerte oberster og lenestolfantaster» til noe som fra nå av alltid vil finnes på bestselgerlistene.  Han følger opp med å si:

What made [Stalingrad] so refreshing was the way that he combined academic rigour with a storyteller’s sensibility. While he always kept a grip on the view of the battle from above, his true skill was in describing the way it looked from below, from the point of view of the ordinary soldiers.

Jeg har egentlig ikke så mye å legge til der altså!

Bilder:
Omslag ©
Penguin Books Ltd / Fair use
«Fontene «Barnas runddans» på stasjonsplassen etter slutten av slaget ved Stalingrad» – Public Domain