Birds of Prey and the Fantabulous Emancipation of one Harley Quinn by the Coward Robert Ford


Helgens store premiere var film nr 8 i DC Extended Universe, den første som har fått en R-rating. Markedsføringen har vært sporadisk og kanskje for smart for sitt eget beste. Det, sammen med det faktum at det av mange ble oppfattet som en oppfølger til Suicide Squad, en film jeg synets var helt grei, men som mange misliker, gjorde at BoP (du kan jo tro jeg orker å skrive den fulle tittelen hele veien) gjorde at mange levnet filmen små sjanser. Ja og selvsagt den seiglivede myten om at filmer med kvinnelige superhelter i hovedrollen ikke trekker mannlig kinopublikum.

Det siste har etterhvert blitt trygt motbevist av Captain Marvel og Wonder Woman, men alle de andre elementene bidro antagelig til en litt lunken åpningshelg.  På den andre siden, dette er ikke en veldig dyr film, og mens det forrige helg var Oscar-utdeling er kommende helt Valentines.

Jeg håper ryktet går om at denne er en film som er vel verd å få med seg på kino.  Ikke bare er Margot Robbie helt herlig som DCs skakkjørte, opportunistiske antiheltinne med et hjerte av gull,  resten av filmen levere varene og vel så det.

Selvsagt tar den seg en del friheter i forhold til tegneserien. Om noe er Harley den som ligger tettest opp mot «kanon». Men resten av teamet er også finfine Rosie Perez er morsom som Renee Montoya, politetterforskere som is «getting to old for this shit».

Mary Elizabeth Winstead er et perfekt valg som Helena Bertinelli / The Huntress og Jurnee Smollett-Bell som Dinah Lance / Black Canary? Perfekt casting! Noe som understrekes av at hun synger alle sangnumrene selv. Det eneste «problemet» er kanskje at mens Ella Jay Basco er herlig som en litt korttengt lommetyv som roter seg opp i store problemer, er hun lang unna Cassandra Cain. Her kunne de like godt bare funnet på et nytt navn til karakteren uten at noe hadde gått tapt.

Ewan McGregor storkoser seg som den sadistisk og småcampy Roman Sionis, og filmen faller ikke for fristelse til å droppe masken til selvest  «Black Mask».  Chris Messina er deilig ekkel om Sionis løpegutt Victor Zsasz.

Filmen utnytter R-ratingen sin fornuftig, men akkurat passe karikert tegneserievold, uten at den overdriver. Kanskje kunne den klart å beherske seg litt og fått en mer kinovennlig PG-13 grense, men jeg liker at studio gikk for å ta den nesten helt ut. Det er forresten samme koreografteam som har ansvar for de store kampscenene her som jobbet på John Wick-filmene, og det merkes.

Du trenger absolutt ikke ha sett noen av DCs øvrige filmer, som Suicide Squad, for å henge med. Harley gir oss nemlig en kjapp oppdatering før filmen for alvor begynner, så alle er på samme side når moroa starter. Filmen følger i stor grad hennes synsvinkel, og er dermed kledelig kaotisk og ukronologisk. Uten at det byr på store utfordringer å holde tråden.

På mange måter blir dette DCs svar på Deadpool.  Morsom gladvold, med en litt sår undertone fra en hovedperson som har mye sårhet under den sprudlende galskapen på overflaten. At fortellerteknikk og stilen også kan minne om de filmene er bare en styrke.

Når det er sagt, historien er tynn (selv om stilen og fortellerteknikken kamuflerer det en del), og «Birds of Prey» holder seg i stor grad i bakgrunnen. Dette ville vært en helt midt på treet Marvel-film, men til å være DC overpresterer den.  Noen ganger er det godt med litt junkfood,  og der Joker gjorde sitt beste for å være en kunstnerisk tungvekter som «dekonstruerer» super-sjangeren, er BoP en skamløs popcornfilm med balltre, hyene og verdens beste eggesandwich.