Turist i egen by: Naturhistorisk museum og Botanisk hage


Etter halvannen måned som Osloboer så hadde jeg kun tilbragt en helg her,  og halvparten av den var teknisk sett på Lillestrøm. Så hvorfor ikke benytte anledningen mens BaneNOR lammer all jernbane på Østlandet, til å leke turist i egen by.  Jeg kunne like gjerne begynne i nabolaget: Naturhistorisk museum og Botanisk hage.

 

Jeg begynte i Naturhistorisk museum for så å vandre gjennom botanisk hage og ned til porten i Jens Bjelkes gate, som er ca 100 meter fra utgangsdøra mi.

På museet er fortsatt Brøggers hus (Geologisk museum) stengt, men i Colletts hus (Zoologisk museum) er det fortsatt en «best-of» samling med de viktigste elementene fra den geologiske samlingen.

Det som ruver mest i landskapet er uten tvil en avstøpning av skjelettet til en fullvoksen Tyrannosaurus rex. Det  var mer enn en smårolling som tittet noe skeptisk opp på skrekkøglen som strener frem i midten av samlen.  Her kan du og finne «Gamla», fossilrestene av en stor ichthyosaur, eller fiskeøgle, med det vitenskapelige navnet Cryopterygius kristiansenae funnet på Svalbard. I taket henger en skjelettmodell av en Ophthalmosaurus natans.

Her finner vi også den berømte platen med «Ida», Darwinius masillae, det eldste komplette fossil av en ape, hele 47 millioner år gammelt.

Det er selvsagt en del andre fossiler utstilt også, samt ulike mineraler og en samling meteoritter.  Og ikke minst en helt ekte bit av månen.

Resten av museet er viet zoologi.  Gjennom en rekke tablåer kan vi se de ulike biotopene i Norge, og på Svalbard.  Fremstillingen er delikat og informativ, uten for mye unødvendig staffasje. Utvilsomt et barnevennlig konsept, og sikkert populært blant langveisfarende turister også.

–  Nice beaver!

– Thanks, I just had it stuffed.

Her kan du for eksempel se en bjørn som lytter henført til fuglesang rett etter han har kommet ut av hiet om våren:

I 2. etasje er det tilsvarende tablåer som skal dekke hele verden, og det virker mer sammenrasket. Det er litt for mange preparerte dyr pr tablå, og et og annet tilfelle av merksnodige utstoppinger som ikke helt har tålt tidens tann.

Selvsagt måtte jeg ha med et bilde av verdens råeste fugler: Pingvinene.

Apropos pingviner: Blant de utstoppede dyrene kan vi og finne noen utdødde arter. En geirfugl (Pinguinus impennis) og en pungulv (Thylacinus cynocephalus) kanskje bedre kjent som tasmansk tiger.

Den siste sikre observasjonen av en levende geirfugl var i 1852 ved Newfoundland, mens den siste kjente tasmanske tigeren døde i fangenskap i Hobart Zoo på Tasmania den 7. september i 1936. Naturhistorisk museum er dog evig optimister og har teksten «Er denne arten utdødd? Den har lenge bare eksistert på Tasmania.» ved monteret!

Det skal sies at da museet ble startet var den tasmanske tigeren ikke utryddet, og det er rart å forestille seg hvor mange flere av artene som i dag er utstilt der som kanskje om 50 år vil holde den med selskap som en art som kun eksisterer som preparerte museumsgjenstander.

Det siste store rommet tar for seg livets utvikling. Jeg kommer nok aldri helt til å bli vant til konseptet dinosaurer med fjær eller hår, i hvert fall ikke fjonete dunhvite rovdinosaurer.

Byttedyrene må ha ledd seg i hjel, dengang da denne krabaten kom brasende gjennom urskogen med tenna på tørk i Vålerengens I.F. sine klubbfarger.

Her kan vi og finne en helt ekte menneskehjerne. Det blir jo ikke et ordentlig museum uten minst noe ekkelt besående av døde mennesker!

 

Etter en pust i bakken var det tid for  slå et lite slag gjennom botanisk hage. Det er jo min nærmeste «park» og jeg mistenker at det kommer til å bli noen turer hit, med en pocketbok og noe kaldt å drikke i veska.

En litt artig samling var «oldemors hage» der det er samlet eksempler på hageplanter som var populære før, men nå nesten ikke brukes lenger, men det jeg i første rekke hadde tenkt å få med meg var Palmehuset og Victoriahuset.

Palmehuset ble oppført i 1868. Det rommer planter fra områder med tropisk-subtropisk klima, middelhavsklima og ørkenklima, fordelt på tre ulike rom.  Fordelen med ørkenrommet var at etter en tur innom der kjentes utetemperaturen rent frisk ut! Evolusjonsrommet i midten viser plantenes utvikling fra levermoser til dekkfrøete planter.

Victoriahuset sto ferdig i 1876, og viser planter fra tropisk og subtropisk miljø. Huset ble spesialkonstruert for å huse en Victoria-vannliljen fra Amazonas, og den dag i dag er Victoria-vannliljen bygningens hovedattraksjon. I dag er det en Victoria cruziana som vokser her, men opprinnelig var det en V.amazonica, som i gamle dager ble kalt V. regia.

I klassisk navneforvirret stil viste det seg nemlig av V. regia, døpt til ære for Dronning Victoria av Storbritannia, alt var beskrevet vitenskapelig, om enn feilklassifisert.  Så slekten ble hetende Victoria, men planten måtte pent nøye seg med det opprinnelig artsnavnet. Det hindrer ikke mange fra å fortsatt kalle vannliljen i Viktoriahuset Victoria regia, ikke minst på grunn av Johan Borgens novelle ved samme navn, der handlingen er satt til Victoriahuset.

Jeg vandret så ned gjennom Fjellhagen og Osloryggen, ned til utgangen, og bestemte meg for å heller komme tilbake en dag det ikke var fullt så varmt for å oppleve andre avdelinger som den systematiske hagen, rød- og svartelistebedene og dufthagen.

Selvsagt måtte jeg jo kjøpe med en magnet. Du har ikke besøkt et museum på ordentlig om du ikke har kjøpt med magnet til kjøleskapet. Jeg vet ikke hvem som har bestemt det, men slik er nå en gang reglene!