Leselystig 30: Hitlers norske skijegere


Et av høydepunktene i mars måned, i tillegg til bursdagen min så klart, er det årvisse Mammut-salget til de norske bokhandlene.  Da er det en gylden mulighet til å kjøpe norske bøker til sterkt rabatterte priser.

En av de bøkene jeg plukket med meg i år var denne:

Hitlers norske skijegere

Geir Brenden og Arne Håkon Thomassen
Forlaget Historie&Kultur AS – 2013 Oslo
ISBN: 978-82-92870-84-6- 335
 s. Innbundet – Norsk.

 

Det var mange norske frivillige som deltok i den første finske vinterkrigen vinteren 1939-40.

Men når Sovjet igjen angrep våre naboer i øst i 1941 var det et okkupert Norge som kom til unnsetning, på et vis.

Av de totalt 5000 norske frontkjemperne ble rundt 1000 mann sendt til de finske skoger i Karelen. Langs Karelens mange innsjøer og i de dype skogene kjempet de på finsk side mot Stalins røde hær. Mange nordmenn mistet livet i kampene. Særlig etter slagene om høydene Kaprolat og Hasselmann ble det sendt mange brev hjem til Norge med melding om at en sønn eller ektemann ikke ville returnere. Denne boken tar for seg de frivillige fronktkjemperne som vervet seg til kamp som del av SS «Norske Skijegerbataljon».

Brenden er en ivrig amatørhistoriker som har bygget opp et rikt arkiv med materiale fra norske frontkjempere, mens Thomassen er utdannet arkeolog, og har student hvordan NS søkte å legitimere seg ved å bruke norsk historie. Sammen har de her skrevet en utførlig beretning om de ulike enhetene som ble reist for å kjempe på finsk side sammen med tyske soldater fra starten av fortsettelseskrigen i 1941 frem til Finlands kapitulasjon i 1944, og videre frem til freden i i 1945.

Boken er illustrert med et stort utvalg av bilder, men stort sett begrenset til portretter av de ulike norske offiserene.  I tillegg er det utdrag fra samtidig, nazifisert presse, dagboknotater, og andre kilder.

Boka behandler kronologisk starten med oppbyggingen av 6. SS-Gebirgs-Division «Nord». De ulike norske enhetene: Det norske frivillige skikompani, Det 2. frivillige Politikompani, SS-Schijäger-Battaillon «Norge», 3. SS- og Politikompani, 4. SS- og Politikompani, og ender med SS-Polizei-Schijäger-Battalion 506 (mot.).

en ting du legger merke til er i hvor stor grad dette var «Tordenskiolds soldater», det var gjerne den samme grunnstammen av frivillige som vervet seg på ny og på ny. Frontkjempere var stort sett uglesett hjemme i Norge, og de hadde ofte problemer med å vende seg til en relativt sett rolig hverdag hjemme. Da var nok veien kort til vervingskontoret.

I tillegg er det forbausende mange som kjempet lojalt på norsk side under invasjonen i 1940 som senere fant veien i tysk tjeneste. Det er nok mange av disse som ble både overrasket og forbitret når de etter krigen ble dømt for landssvik.  Etter deres syn hadde Norge rett nok blitt invadert, men når man vel hadde sluttet en form for frem, skulle det da bare mangle at man ikke bidro til å stoppe den røde fare fra øst.  Særlig når det (naturligvis) ikke var noen represalier ovenfor de som kun var frivillige i den første vinterkrigen.

Det ble stadig understreket fra NS side at dette skulle være norske avdelinger, med norsk befal, under norsk ledelse og med norsk kommando-språk,  men uansett hvor mye man pyntet ordene var det utvilsomt en del av tyske SS.

Enten det var eventyrlyst, mangel på alternative karrierer, en nasjonalsosialistisk overbevisning, eller en frykt for bolsjevismen som drev den enkelte, er det lærerikt å lese om de nordmennene som fant seg på feil side når regnskapet skulle gjøres opp.  Ofte har de blitt demonisert, eller malt opp som reinspikkede nazister, når sannheten ofte er langt mer mangfoldig.

Verden er sjelden bare svart-hvitt, den består av mange gråtoner i mellom, og det er der de mest interessante historiene oppstår!

Bilder:
Omslag 
©Forlaget Historie&Kultur / Fair Use
SS-Schijäger-Battalion «Norwegen» via stabswach-des-euros / Fair Use