«Inspirert av virkelige hendelser»


En forfatter jeg setter stor på er Antony Beevor. Ingen overraskelse for faste lesere vil jeg tro. Jeg har tidligere skrevet om to av bøkene hans; bøkene om Ardenner-offensiven og D-dagen, og akkurat nå holder jeg på med boken om Stalingrad. Han er selvsagt også representert på ønskelisten til jul.

Men hvorfor setter jeg så stor pris på økene hans?  For det første klarer han å balansere mellom akademisk historiker og engasjert historieforteller. Samtidig faller han ikke i fellen å fremstille krigen som en kamp mellom sort og hvitt, men klarer å få frem alle gråtonene, der ingen parter er rensket for gode eller dårlige sider.

Jeg satte ikke mindre pris på ham etter å ha lest et intervju på NRK forleden:  Blir kvalm av krigsfilmer som er «basert på en sann historie». For det er forstemmende å se hvor ofte filmskapere tar seg store «kunstneriske» friheter, for å forenkle eller forsimple historiene de tar utgangspunkt. Noen ganger kan det være forståelig, for eksempel fordi omfanget av fortellingen de vil fremstille begrenser hvor mange kontaktpunkter de kan ta med. Andre ganger er det ren slurv, eller økonomiske begrensninger som spiller inn. Men det mest irriterende er når de forsøker å «fikse» en historie, så den skal bli enten mer minneverdig, eller lettere å følge for tilfeldige tilskuere.

Hvis du som manusforfatter vil dikte fritt så er det uendelig mange muligheter til å gjøre det, men å skjule seg bak formuleringen «basert på en sann historie»  blir for feigt.

Riktignok er det et tilfelle der jeg synes bruken var helt storslagen, kun fordi den er så åpenbart tendensiøs: Pilotepisoden av TV-serien X-files hadde før tittelkortet deklarasjonen «Inspirerte av virkelige hendelser».  Det var en påstand som i det stille ble fjernet før episode 2…

Bilde: «Anthony Beevor på Litteraturhuset i Oslo, 2009» Foto:  Bjørn Erik Pedersen / CC BY 2.5