Gudepartikkelen – eller hvordan du tvinger en tilfeldig Sci-Fi inn i en triologi med skohorn


Jeg hadde opprinnelig tenkt å se Miguel Littin’s Allende i dag. Filmen fra 2014 presentere de siste 7 timene før nederlaget i statskuppet mot den sosialistiske presidenten Salvador Allende, den 11. september 1973. Dessverre, eller skal jeg si heldigvis, er visst filmen tatt ut av biblioteket til Netflix.  Anmeldelser er nemlig ganske samstemt i at filmen skjemmes av dårlige spesialeffekter, og en meget omtrentlig omgang med historiske fakta.  Som at det spontant oppstår småbarn som kan dø i presidentens armer når de blir skutt av snikskyttere i presidentpalasset. Eller at de skriver om sluttscenen: Den historiske Allende skjøt seg jo i tinningen når det er klart at slaget er tapt og ingen vil komme han til unnsetning.

I stedet endte jeg opp med en annen film som har stått på den alt for lange «my list» i Netflix siden den ble sluppet i februar i år: The Cloverfield Paradox.

Filmen ble opprinnelig laget som en separat sci-fi under navnet God Particle.  Men det ble spilt inn noen ekstra scener, og plutselig ble det en del av Cloverfield-triologien til produsent J.J. Abrams i stedet.

Jordens energiressurser har nesten gått tomme (ja de 25% på verdensbasis som er fornybare energikilder, også, tydeligvis), og kriger mellom stadig mer desperate nasjoner truer.  Merk at på alle scener fra jorden er det tilsynelatende akkurat den samme energibruken som i dag,  folk surfer på nett, har elektrisk lys, ser på TV, bruker mobiltelefon og så videre.

Uansett, en svært multikulturell gruppe forskere og astronauter er stasjonert på romstasjonen «Cloverfield» i jordbane. Deres oppgave er å forsøke å utnytte en ny oppfinnelse The Shepard particle accelerator. Teknologien kan i teorien gi oss en utømmelig kilde til kosmisk energi. Detaljene får vi riktignok ikke vite, men det er like greit tror jeg.  Det er så utrolig mange feil i den lille vitenskapen de faktisk viser.  Opphavsmennene har tydeligvis fått med seg at en romstasjon som spinner skaper kunstig gravitasjon, men akkurat hvordan det fungere har de ikke satt seg inn i, så i stedet har vi mange ringer som spinner, og samtidig spinner rundt en felles akse.  Som kronen på verket ser vi at yttersiden av de spinnende ringene er… veggene i romstasjonen! Hjelp!

Etter nesten to år i rommet har de ikke fått akseleratoren til å fungere, men de forbereder et siste forsøk. Selvsagt går forsøket ikke helt etter planen. For første gang virker prosessen, men når de kommer til hektene igjen er jorden forsvunnet, og de har ingen kontakt med omverdenen.

For å gjøre en lang røverhistorie kort: Prosessen har hatt den uheldige bieffekten at de nå befinner seg i et parallelt univers.  Effektene dette har på mannskapet virker helt tilfeldig sammenrasket.  Om de ikke var paranoide i utgangspunktet blir de et nå, og det hjelper ikke at de finner en blindpassasjer som har materialisert inni deler av skipet.

Ingen har i nærheten av en sammenhengende motivasjon.  Det hjelper ikke med bra spesialeffekter når det brukes for å drive frem en historie som ikke henger på greip i det hele tatt.  Gugu Mbatha-Raw har hovedrollen som Hamilton, en person som aldri burde sluppet gjennom den psykiseke screeningen til astornaut-programmet. Daniel Brühl gjør hva han kan som sjefsforskeren Schmidt, som naturligvis er tysk. Kinesiske Ziyi Zhang spiller den kinesiske sustemopertøren Tam, og siden Zizy ikke snakker engelsk gjør ikke Tam det heller.

Resten av mannkapet er også vandrende karikatur.  Fra en litt enkle irske mekanikeren Mundy (Chris O’Dowd) og  den stramme amerikanske kapteinen Kiel (David Oyelowo)  til den religiøse brazilianske har-ingen-åpenbar-funksjon Monk (John Ortiz).  Det eneste lyspunktet er egentlig vår egen Aksel Hennie, som denne gangen er russisk! Spoiler alert – han er kranglete og dør først…

 

Ok,  ikke det eneste lyspunktet. De finner som sagt en blindpassasjer som har materialisert seg inne i et skott.  Mina Jensen var systemoperatøren på Cloverfield-stasjonen i dette alternative universet, og hun spilles iskaldt av de absolutt nydelige Elizabeth Debicki. Min oppfattelse av henne er overhode ikke farget av at hun er 1,88 på strømpelesten, og ser ut som en resultatet av et genetisk eksperiment for å skape essensen av nordisk skjønnhet. (Ironisk nok siden hun er født i Frankrike med polsk far og australsk mor med irske aner.)

Bortsett fra at Hennie dør grisete og teatralsk og Debicki, er altså dette en usedvanlig dårlig sci-fi.

La meg si det sånn: Helt uavhengig av din legning vil du ha langt større glede av å se på dette bildet av Debicki fra SDCC i 2016 i 1 time og 42 minutter, enn å se The Cloverfield Paradox.

Bilder
Bilder fra filmen ©Netflix / Fair Use
«Elizabeth Debicki speaking at the 2016 San Diego Comic-Con International in San Diego, California.» Gage Skidmore / CC BY-SA 3.0