H#1:AD 222 – Et mysterium


Evolution is a mystery / Full of change that no one sees

Whoops,  feil WWE-relaterte evolusjon.  Nei denne gangen skal det handle om «PPV» showet Evolution  som ble holdt 28. oktober 2018, at the Nassau Veterans Memorial Coliseum, i New York.

Innspurten på oktober har ikke vært en enkel måned for PR-avdelingen til WWE.  Først må Roman Reigns kaste inn håndkle, på grunn av at han igjen har fått leukemi. Så ble det klart at det ikke kun var amerikanske senatorer og oppegående wrestlingfans som var misfornøyd med at WWE denne helgen arrangerer WWE Crown Jewel i Saudi-Arabia. Både John Cena og Daniel Bryan trakk seg fra showet, så det måtte hektisk stunt-booking til i starten av uka for å endre match-kortet.

På den andre siden: WWE har signert en 10-årskontrakt med kongedømmet, og risikerte en smell i 100 millionerkronersklassen om de avlyste på kort varsel. Så er det vanskelig å holde det mot dem, all den tid det ikke er nedlagt noe forbud for amerikanske selskap å operere i gulfstaten.

Men nok om slike forviklinger, la oss heller se på hva WWEs første rene kvinne-PPV hadde å by på!

Det var litt murring fra noen om at dette showet var en trøstepremie til spinnesiden, siden de ikke får delta i Riyadh. At WWE også har begynt å bruke en forenklet produksjonsløsning på en del show, og deriblant dette, ble trukket frem som et eksempel på stemoderlig behandling.

Men jeg synes egentlig det kledde showet at det var en litt mer intim lyssetting.  At det heller ikke var en halvmeter polstring på gjerdet rundt ringen gjorde også sitt til at noen spoter så mer imponerende ut enn de ellers ville gjort.  Å bli kastet inn i en vertikal skummadrass ser ikke så vondt ut.  Inn i en stålgjerde dekket av en tynn bomullsbanner derimot…

Jeg har ikke sett darkmatchen der Rhea Ripley forsvarte NXT UK-tittelen mot Dakota Kai, så jeg kan ikke uttale meg om den, men hopper i stedet rett inn på første kringkastede kamp.

WWE 2001 vs WWE 2009

Det åpnet ballet med å trekke i nostalgitrådene. Trish Stratus & Lita mot Mickie James & Alicia Fox.  Igjen hadde skjebnenes lunefulle krumspring stukket kjepper i hjulene for bokingteamet.  Dette var en kamp som opprinnelig var ment for gi rampelyset til Alexa Bliss.  Men når WWEs residente gudinne går hen og anskaffer seg en hjernerystelse en uke før showet var det, igjen, Alicia Fox som ble dyttet inn som erstatter. De var også kveldens første eksempel på strålende cosplay-inspirerte ringantrekk, der de kom som Alice i Eventyrland, den gale hattemaker og hjerterdronningen.

Helt greit det.  Hun var reserve for Mickie James tidligere i år, så det er kayfabe naturlig at hun er Bliss’ førstevalg.  En ekstra bonus er at hennes «storhetstid» var på tampen av Mickie James forrige periode i WWE,  så det blir en kamp mellom to tidsperioder.

Kampen som sådan viste tydelig at Lita og Trish er veeeeeldig ringrustne. Jeg synes faktisk Lita gjorde en bedre figur en Stratus, som både hadde ustø timing, og trengte mye assistanse for å dra av signaturspotene sine.

Mickie James er stø som fjell, og Alicia Fox gjorde ingen voldsomme blundere. Hun var lovlig sen på å bryte opp en pin, men i det store og hele er ikke det et kjempeproblem i en kamp som dette, der det er viktigere å unngå at en av «pensjonistene» blir skadet. Naturligvis vant laget der medlemmene er i WWE Hall-of-Fame. Om ryktene om at Trish og Lita er sugne på flere kamper som ledd i introduksjonen av en WWE Womens Tag-team tittel stemmer, håper jeg de belager seg på mye trening for å komme i slag igjen.

Du får en PPV sjekk, og du får en PPV-sjekk, og du får en PPV-sjekk…

Da Stephanie McMahon annonserte PPV’en tok hun solid i, og lovet «over 50» kvinner i ringen. Vi skjønte med en gang at det måtte bety at de planla en Battle Royal.  Alternativet var å ha et 7 timers show, eller booke alle kampene som 2 minutters affærer.

I rekkefølgen de ble eliminert: IIconics (Peyton Royce & Billie Kay), Molly Holly, Kelly Kelly, Torrie Wilson, Sonya Deville, Alundra Blayze, Maria Kanellis, Lana, Mandy Rose, Dana Brooke, Michelle McCool, Naomi, Carmella, Ivory, Asuka, Tamina, Zelina Vega, Ember Moon.

Vinneren ble Nia Jax. Siden WWE i siste stund slang på stipuleringen at vinneren skulle få en uspesifisert tittelkamp i fremtiden var det et trygt valg. Det var et solid utvalg av gamle heltinner som fortsatt holder akseptabel form, og ingen av dem gjorde seg bort. Kampen holdt et greit tempo, og klarte å få den blandingen av masseslagsmål og vignetter med to eller flere som kjennetegner en god Battle Royal. 

Det var to ting jeg ikke var så fan av.  Det ene var Tamina. (Ikke lenger Tamina Snuka. Etter at det ble offentlig kjent at pappa Jimmy Snuka ikke bare var en WWF-legende, men også en mentalt ustabilt voldsmann som mest sannsynlig drepte kjæresten sin i 1983, har hun igjen mistet etternavnet.) Tamina har egentlig ingen utpreget gode egenskaper.  Hun er treg, har begrenset repertoar, men er heller ikke så stor at hun fungerer som «monster», slik Jax gjør.

Det andre var Mandy Rose som eliminerte din livspartner Sonya Deville.  Forhåpentligvis planlegger de ikke å bryte opp vennskapet deres nå som det snart kommer en tag-tittel! Et superteam med en bråsint lesbisk MMA-ekspert i romerske pteruges og en blond superbabe med en hangup på gull-lamé som ser ut som fitness-Barbie skrudd opp til 11, fortjener å leve!

Interessant nok viser en kjapp grovtelling at på WWE-språk betyr «over 50» ca 40 (om du teller med rubbel og bit).

Mahjong Classic

Det var en fantastisk god idé å plassere finalen i årets Mae Young Classic på dette showet. Toni Storm og Io Shirai utnyttet sjansen til å vise seg frem.

På tross at de på langt nær er godt kjent for utenforstående, klarte de å fange publikums interesse lekende lett. Vinneren Toni Storm er selvsagt signert av WWE og tilhører i dag NXT UK. Hun er bare 22 år, og hun kommer garantert til å bli en megastjerne i WWE om noen år. Hun var i semifinalen i turneringen i fjor, og det ga en ekstra dimensjon til kampene i år.

Io Shirai er også signet av WWE, og har deltatt i NXT house shows en stund nå. Hun lever opp til kallenavnet sitt Genius of the Sky, men når fjorårets turnering ble vunnet at Kairi Sane, (mer om henne etterhvert), er det ikke så rart at de i år ikke igjen plasserer en japansk utøver på toppen.

Etter kampen var det klemming, grining, blomster og et digert trofé. Steph og Trips var i ringen for å dele ut premien og hadde smil fra øre til øre som et par stolte foreldre som nettopp har sett favorittungen vinne førstepremie i skolens idrettsdag.

Verd å merke seg var også at WWEs første kvinnelige ringdommer, Jessika Carr hadde ansvar for denne kampen, i tillegg til NXT-tittelkampen.

If The Squad don’t win we Riott!

Sasha Banks har gjenfunnet smilet sitt,  Bayley elsker henne fortsatt som en søster, og du KAN IKKE plassere Natalie «Natalya» Katherine Neidhart_Wilson i en Battle Royal sammen med røkla…

Heldigvis hadde Riott Squad (Ruby Riott, Liv Morgan & Sarah Logan) allerede laget ferdig halloween-kostymene sine.  Du skal følge en av dem ca 5 minutter på sosiale medier for å skjønne at de faktisk henger sammen og finner på sprell også når TV-kameraene er slått av.  De har fått matchende tatoveringer av datoen de debuterte sammen på Smackdown. Fortsatt taper de litt for ofte, men de får stadig oftere mer tid å boltre seg på, og de blir stadig bedre i ringen sammen.

Et tegn på hvor populære utøvere i WWE er hos ledelsen er hvordan de omtales av kommentatorene.  Her var det mye skryt av Riott Squads medlemmer, noe som lover godt.  Det var litt rart at Michael Cole, som delte kommentatorbordet med Renee Young og Beth Phoenix, trakk frem av Liv Morgan i tenårene slet med depresjoner og selvmordtanker. Han nevnte at fordi hun overvant dette blant annet ved å følge drømmen sin om å bli profesjonell wrestler valgte hun navnet «Liv» siden det betyr nettopp «liv».

Jeg vet ikke om Gionna Jene Daddio (som hun egentlig heter) slet med depresjon, men hun mistet faren sin tidlig og vokste opp som yngst i en søskenflokk på seks i veldig trange kår så det er ikke utenkelig.  Men for det første bryter det kayfabe litt å si hun «valgte»navnet, selv om NXT tidligere har promotert at utøvere kan velge et nytt «nome de guerre» når de signerte med NXT. (E.g. KENTA som ble Hideo Itami, og Prince Devitt som ble Finn Bálor.)  For det andre, hvorfor fortelle en veldig sympatisk historie om en heel som er involvert i en kamp med tre face-wrestlere?

Jeg ønsker Riott Squad alt godt, men det hadde snødd opp ned i helvete før Sasha, Bayley og den gale kattedamen hadde tapt denne.

The MMA horse(wo)men is drawing nearer…

NXT-tittelkampen mellom piratprinsessen Kairi Sane og spar-dronningen Shayna Baszler ble akkurat så bra som jeg hadde håpet.  I utgangspunktet var den regjerende mesteren Sane utklasset.  Baszler er større, sterkere og har et utømmelig reservoar av submissionteknikker. At hun i tillegg var fly forbannet etter å ha tapt beltet til Sane på  NXT TakeOver: Brooklyn 4 i august.  At Kairi også var den som slo henne i finalen i fjorårets Mae Young Classic gjorde ikke saken bedre.

Så Baszler var ute etter blod, og Sane hadde nok med å kontre angrepene.  På den andre siden har hun en fordel, i motsetning til nær sagt alle andre i NXT er hun ikke redd for Baszler, og hun vet hun har slått henne før, så hun kan slå henne igjen.  Det vet Baszler også, og det plager henne, siden hun alltid er vant til å få dra hjelp av det faktum at de fleste frykter henne.

Resultatet ble kveldens eneste «skitne» slutt.  Mens de kjemper på utsiden kaster Sane Baszler over gjerdet og i fanget på Marina Shafir og Jessamyn Duke, bedre kjent ene halvdelen av «MMA Four Horsewomen» sammen med nettopp Baszler og Ronda Rouseys.

De blander seg inn, og gir akkurat nok forstyrrelser mens dommeren har oppmerksomheten andre steder til at Baszler får overtaket, og dermed blir det første tofoldige NXT Womens Champion og kan feire seieren med venninnene mens en fortumlet Kairi Sane forsøker å forstå hva som senket piratskipet hennes.

To be the man you got to beat the man

WWE har forgjeves forsøkt å få publikum til å bue Becky Lynch. Men hun kunne antagelig sparket hundevalper ut blant publikum mens hun deklamerte dikt til ære Saudi-Arabia uten å få publikum mot seg akkurat nå. Hun skulle forsvare Smackdown-tittelen sin mot Charlotte Flair i en Last Woman Standing-match. De fikk all den tiden de trengte til å fortelle en solid historie.

Charlotte hadde kanskje ikke fått med seg alle detaljene om hva stipulasjonen egentlig betyr men etter en snau halvtime men brutal juling er gjør det ikke noe.  Det var to kamper jeg intenst håpet WWE ville gjøre det rette, med tanke på hvem som skulle vinne, og dette var en av dem. Heldigvis fikk jeg rett.

Charlotte har vunnet en haug titler og er et ekstraordinært genetisk spesimen sprunget fra fineste wrestling-adel, men mot en selvsikker og innbitt gælisk Boudica holder det bare nesten.

Becky har mange av de samme gode egenskapene som brakte Sheamus til toppen i sin tid, men hun har utvilsomt mye større bredde å spille på.

#DoNothingBitches

Kronen på verket var selvsagt tittelkampen mellom RAW Womens Champion Ronda Rousey, og Nikki Bella, med Brie Bella som moralsk støtte og uromoment på utsiden.

Rousey er fortsatt uforskammet flink til å wrestle. Om noe selger hun kanskje fortsatt nesten mer enn hun trenger,  det er ikke så ofte det er et problem! Men ok, her ble hun mer enn en gang utsatt for snikangrep to-mot-en. Huh er kanskje litt for selvsikker i starten, men Bella’ene har tross alt drevet med tjuvtriks og «twin magic» lenger enn Rousey har vært OL-medaljør. De var rutinerte heels lenge før hun bestemte seg for å ta opp MMA, for ikke å snakke om wrestling.

På den andre siden: Fool me once, shame on you, fool me twice… og så videre. Så når Rousey begynner å smådanse på stedet er det samme faresignalet for Bella som når Brock Lesnar sperrer opp øynene. Det betyr at «Jeg applauderer din entusiasme, innsats og tro på mirakler, men nå er jeg lei av å leke, for din skyld håper jeg du har helseforsikringen din i orden.»

Problemet nå er at Ronda er ubeseiret, og hun er RAW Womens Champion. WWE risikerer å male seg inn i det samme hjørnet som de gjorde med Asuka. Jo lenger en seiersrekke varer, jo viktigere blir det hvem som bryter rekken.

Heldigvis har de en veldig enkel vei ut av uføre, og det uten å måtte ta beltet av Ronda eller havne i den traurige situasjonen der «xxx has pinned the champion in this non-title match!»

Q.E.D.

Så det var Evolution, WWEs første, men forhåpentligvis ikke siste, PPV kun for de kvinnelige wrestlerne. Fortell meg gjerne hva du synes. Var det årets hittil beste PPV, eller var det en skuffelse?

Alle bilder ©2018 WWE – Fair use / Purpose of review