Kopibeskyttelse mangler [Seriøst 15: Altered Carbon]


Jeg rakk å se ferdig ytterligere en Netflix-serie i helgen, den dystopiske Film Noir-fabelen Altered Carbon.

Serien bygger på boken ved samme navn skrevet av Richard K. Morgan, men serieskaperne har gjort noen endringer som jeg tror ikke var til det bedre.  Det visuelle er upåklagelig, men det er en del ting som skurrer både i plottet og i selve konseptet.  

Serien er satt til det 26. århundre. En utenomjordisk teknologi har i mange hundre år sørget for at det lagres en kopi av minnet og bevisstheten til en person på et lagringsmedium,  cortical stacks, integrert øverst i ryggsøylen. Dermed kan en persons «sjel» flyttes over i en ny kropp, populært omtalt som en sleeve.  I praksis betyr det at man kan ta sikkerhetskopier, og de med penger nok til å sørge for hyppige backups og en stadig strøm av kloner klare til å overta når den forrige kroppen er utslitt, blir effektivt sett udødelige. (I serien omtalt som «meths» etter Methusalem som i følge eventyret ble 969 år…)

Takeshi Kovacs er den siste gjenlevende fra rebelgruppen «Envoys»  om 250 år tidligere forsøke et opprør når den nye verdensordenen med  cortical stack-teknologi var i startfasen. Han har ligget på is siden da, men får nå sjansen til å vinne tilbake sin frihet. Han lastes opp i kroppen til en fallert purk som er dømt til en lengre periode på is, og derfor ikke har bruk for kroppen sin en stund. Oppgaven er å løse «mordet» på den styrtrike Laurens Bancroft. Mord i hermetegn siden Bancroft naturligvis fortsatt lever i beste velgående, etter å ha lastet opp en sikkerhetskopi i en klone. Men han har mistet nesten 24 timer, og ønsker naturligvis å vite hvem som er ansvarlig. Det hjelper selvsagt ikke Kovacs at en av hans viktigste kontakter med politiet er Kristin Ortega, den tidligere kjæresten til kroppen han nå låner.

Problemene fortsetter å tårne seg opp for Kovacs.  Bancrofts slu kone forsøker å forføre ham for å distrahere ham i etterforskningen. En mystisk snikmorder kjent som «Ghostwalker» rydder unna vitner. Hva har liket av en ung prostituert som ble fisket opp av San Francisco-bukta med saken å gjøre? Det er korrupte politifolk, nyreligiøse sekter (som er motstandere av «reinkarnasjons»-teknologien) og selvsagt spøkelser fra fortiden.  Det viktigste spøkelset viser seg å være høyst levende,  Kovacs søster Reileen Kawahara.

Det er ingenting å si på utvalget av skuespillere.  Joel Kinneman spiller nåtidens Kovacs, med den ynden og vennlige fremferden til en fyllesyk pitbull med hemoroider. Martha Higareda er god som Ortega, selv om hun har havnet i den velbrukte rollen»den ærlige politikvinnen med problemer på hjemmebane». Chris Conner er et funn som AI’en Poe på hotellet The Raven som Kovacs har som base.  Reileen gestaltes av Dichen Lachman som burde ha god trening for denne settingen, etter at hun spilte Sierra i Josh Whedons serie Dollhouse, som leker med mange av de samme elementene av syntetiske minner, og hackede personligheter. Det kryr ellers av velbrukte sci-fi klisjeer: Flygende biler, upraktisk høye romskip og gjennomsiktige dataskjermer.

Selvsagt bruker serien de frihetene distribusjon via en strømmetjeneste gir, både når det gjelder nakenhet og blod. Det er riktignok i all hovedsak svært usexy og skitten nakenhet,  mer for å understreke at når fysiske kropper har blitt en forbruksvare får man et helt annet forhold til dem.

Men det gir også opphavet til et par av plothullene.  Når blir egentlig disse minnebrikkene installert?  Er det ved fødselen? Hva da med folk som blir rike underveis i livet, får de dem satt inn i ettertid?  Hvis en signifikant andel av befolkningen har blitt, praktisk talt, udødelige,  hva betyr det for overbefolkningen?

Det oppstår også en filosofisk problemstilling: Når du dør, og en klone får lastet opp en kopi av bevisstheten din,  er den da deg eller bare en kopi av deg? Det er mulig boka leker mer med problemstillingen, som jo er en videreføring av et gammelt dilemma: Når du våker om morgenen, er du den samme personen som la seg kvelden før, eller er du bare en kopi som tror den opplevde gårsdagen?

I serien er også Reileen Kovacs søster, mens hun i boken bare er en tidligere kollega. Endringen gir en del unødvendig sentimentalitet, som både virker påklistret, og samtidig får hennes motivasjon til å virke tatt ut av løse luften.

Men om vi glemmer alle svakhetene i setting og historien, så er det dette finfin pulp fiction, og det er ikke så rart av Netflix har gitt grønt lys for en ny sesong. Da overtar Anthony Mackie  (best kjent som Falcon i Avengers) i rollen som Kovacs. Fordelen med konseptet utskiftbare kropper er jo at det er lett å bytte skuespiller.

Om du ikke lar deg skremme av hverken full frontal nudity eller grafiske skildringer av utspekulert brutalitet er det bare å fråtse seg gjennom de 10 episodene på en langhelg!