GMC CCKW-353 Gasoline tank truck


Når jeg var hjemom i september for å være barnevakt for det to firbente nevøene mine, fant jeg igjen et gammelt byggesett som, skal jeg tro prislappen, ble kjøpt i november 1990 for 35 kroner.

Det var Hasegawas «Minibox 21» GMC CCKW-353 Gasoline tank truck  i sala 1:72. Jeg puttet det i bagasjen og tenkte det kunne være et greit lite sett å komme ut av dødvannet på modellfronten. 

Kjøretøyet

GMC CCKW, også kjent som «Jimmy», var en 2½ tonn 6×6 lastebil som så tung tjeneste for US Army i både andre verdenskrig og Koreakrigen. Den opprinnelige «Deuce and a Half», dannet ryggraden til den berømte Red Ball Express som holdt de allierte styrkene forsynt da de presset østover etter Normandie-invasjonen.

CCKW kom i mange varianter, inkludert åpen eller lukket førerhus, med lang (LWB 353) og kort (SWB 352) hjulsbase, og kom i en rekke spesialiserte modeller. Det begynte å bli faset ut med utplasseringen av 6×6 M35 i 1950, men forble i aktiv amerikansk tjeneste frem til midten av 1960-tallet.

Navnet CCKW kommer fra GMC sitt system for modellbetegnelser:

  • «C», designet i 1941
  • «C», vanlig førerhus
  • «K», allhjulsdrift
  • «W», to bakaksler

CCKW kom i mange utgaver, deriblant som tankvogn for bruk på flybaser, slik dette byggesettet viser. Anre versjoner var alt fra kompressor- og brannbiler, til kjøretøy for kartproduksjon, og som mobile tannlegekontor.  I tillegg til som vanlige lastebiler så klart!

I utgangspunktet brukte alle versjoner et  lukket styrhus med et metalltak og dører som bygget på en modifisert utgave av en kommersiell lastebil fra GMC.  Tankbilen over er et godt eksempel. I 1944 ble produksjonen endret til en åpen versjon med tak og dører i lerret. Denne var enklere og billigere å bygge, og taket kunne fjernes for å senke frakthøyden. 1 av 4 førerhus hadde en ring over førerens stilling for montering av et maskingevær. Begge deler er synlig på dette restaurerte eksemplaret fotografert i Frankrike:

Byggesettet har det senere lerretstaket og er således representativ for et kjøretøy bygget i 1944 eller senere. Det er ellers utstyr med vinsj, men ikke maskingevær-ringen.

Byggesettet

Hasegawa er japansk kvalitetet.  Nesten på nivå med Tamiya, og det er en posisjon de har hatt siden 70-tallet.  Så det var ingen store utfordringer. Drivlinjen og differensialer er litt knotete, men ikke verre enn at en pinsett er all den hjelpen du trenger. Interiøret i førerhuset er spartansk:  Et ratt og en todelt benk. Tanken er vel at den medfølgende sjåføren kan dekke over detaljmangelen, men han, som de to andre figurene røper alderen på dette byggesettet. Det er tre ganske klumpete og uformelige mannekenger som gikk rett i reservedels-boksen.

Et annet område som røper at dette er et gammelt sett (1974), er det faktum at hjulakslene er i metall. Tanken er sikkert at du på den måten få hjul som kan snurre fritt, men i praksis betyr det bare at du må bruke cyanoakrylat, «superlim» for å få festet hjulene i akslingen.

Beskyttelsesgitteret foran lyktene ville på et moderne sett nok vært PE, fordi det blir alt for grovt i plast, men jeg orket ikke gjøre en ombygging. Det var heller ikke noen klarplast til frontruten, men det var ikke vanskelig å skjære til ruter fra et stykke klarplast.

Vannmerkene hadde gulnet litt på 30 år, men oppførte seg egentlig eksemplarisk. Det er ikke oppgitt noen profil, men du får et par stjerner og tre ulike kjøretøynummer.  Den berømmelige enheten «unknown unit – western front» med andre ord. Det var jo et relativt allestednærværende kjøretøy, så det fungerer greit.

Modellen

I denne skalaen ville ren Olive Drab blitt alt for mørkt, så jeg eksperimenterte litt med ulike nyanser blandet ut med hvitt og en lysere grønnfarge. Tanken var å gi en litt slitt og solbleket uttrykk, slik en tankvogn i Syd-Italia våren 1945 kanskje ville sett ut. Siden dette ikke er et kampkjøretøy, er det sannsynlig det ville vært relativt velholdt og rent.

For å vise tydeligere at taket er lerret valgte jeg enn litt annen farge her enn resten av kjøretøyet. Tanken er at lakken og lerretet ville blitt bleket og påvirket av vært og vind i ulik grad.

Baklyktene, markeringslysene (og frontlyktene som dessverre er vanskelig å se) fikk som vanlig et strøk høyglans-ferniss for å se ut som glass.

Alt i alt et artig lite avbrekk, som bare tok noen timer å bygge og male, fordelt ut over tre kvelder.

Bilder: Arkivbildene, og bildet av en en restaurert CCKW er alle tre Public Domain funnet via Wikipedia. Øvrige bilder er tatt av undertegnede.