Leselystig 27: Codex


Sommerlektyren kan ikke kun være militærhistoriske verk. Da jeg fikk tilbud fra forfatteren om å motta et eksemplar av den 8. (og siste?) boken i serien om arkeologen Bjørn Beltø, grep jeg anledningen.  Jeg skal ikke skryte på meg å ha lest serien slavisk, men mer enn en påske har bøker fra serien ligget i lesebunken.

Codex

Tom Egeland
Capitana – 2018 Oslo (Førsteopplag.)
ISBN: 9788252589047- 478
 s. Innb. – Norsk.
(Gratis anmeldereksemplar fra forlaget)

Siden dette er den åttende boken om den Blindern-lokaliserte arkeologen som lider av albinisme, brukes minimalt av tid på oppsett. Beltø er forfriskende stakkarslig til helt å være. Som en blanding av Indiana Jones og Rincewind tumler han litt fortørnet gjennom en tornado av hendelser som best han kan. (I mitt indre bilde ser jeg for meg Martin Freeman i rollen, om det gir mening.) Det er vanskelig å ikke trekke sammenlikninger med Dan Browns Harvardprofessor i «symbologi»; Robert Langdon eller Gert Nygårdshaugs gourmetkokk og amatørdetektiv Fredric Drum. Når det er sagt: Belsø har større akademisk kredibilitet enn førstnevnte og er mer jordnær enn sistnevnte.

Dette er fortelling etter «just-in-time» prinsippet. Boka er delt inn i åtte deler eller hovedkapitler, som igjen er splittet i underkapitler hver gang handlingen skifter. Det betyr at selv om dette er en real murstein av en kioskvelter, er den befriende lettlest. Dette er hans første bok på Petter Stordalens nye forlag Capitana, og det er ingenting å utsette på hverken innbinding eller papirkvalitet.

Handlingen starter ved en utgraving i Ostia, det gamle Romas havneby. En gammel basilica begravet i et jordskjelv i 556 CE, med sarkofagen etter paven St.Lucas, som skal ha dødd mot slutten av det første århundre, er målet for utgravingen. Allerede her begynner Egeland å blande fakta og fiksjon med mesterlig hånd. Vår bleke helt Belsø er sendt ut som observatør av SIS (Society of International Sciences) for å følge utgravingen. Den lokale lederen, den britiske Professor Windthorpe er sikker på at en mystisk chiffer, nå løst ved hjelp av amerikanske kvantedatamaskiner, røper at  sarkofagen rommer både tornekronen Jesus bar på korset, og et manuskript som etter sigende skal være den tidligste autorative beretning om Jesus fra Nazareth: Codex Christi. Naturligvis viser det seg å stemme, og det er da problemene begynner.

Det er nemlig mange intressenter som vil ha kloa i både relikvier og manuskript. Folk begynner å dø, begge funn forsvinner og Betsø oppdager at han er i det opp til halsen. Italienske myndigheter, Vatikanet, CIA, SIS og en mystisk arabisk mesen og hans innleide agenter har alle en finger i paien. For ikke å snakke om en gammelkristen hemmelig orden kjent som Prelaturet, kjent for bokstavelig talt gå over lik. Det er naturligvis også rom for litt romantikk, i form av den vakre og mystiske religionshistorikeren Hannah d´Fiore, førsteamanuesis ved Sapienza-universitetet i Roma, som har sine egne motiver for å oppsøke Betsø og involvere seg i jakten.

Parallelt med denne historien følger vi en drapssak i Roma, og et ungt par på rømmen gjennom Italia, i august 1944. Kriminalinspektør Larco er sympatisk nok, men dessverre synes jeg det skurrer når handlingen beveger seg fra 2018 til 1944.

En ting er små skjønnhetsfeil, som at italienere omtaler facister som «brunskjorter». Som vi vet var «brunskjortene» et kallenavn på nazistene i Tyskland, italienske fascistene var kjent som «svartskjorter» camicie nere. Et større problem for meg er at Roma ble befridd av amerikanske tropper 4. juni 1944, etter lange, harde kamper mellom januar og mai 1944. I Egelands penn er det hverken et kollapsene fascistisk styre som forsøker å unnslippe eller en amerikansk okkupasjonsmakt tilstede. Beskrivelsen av selve etterforskningen fremstår i tillegg veldig moderne lagt opp. Det er godt mulig italienske politimyndigheter jobbet på denne måten på førtitallet, men for meg blir det manglende tidskoloritt. Handlingen her kunne like gjerne vært lagt til 60-tallet.

Det ligger utvilsomt mye research bak en slik historie. Egeland faller heldigvis ikke for fristelsen til å overlesse plottet, i motsetning til visse utenlandske forfattere i samme genre, som skal få bli unevnt. Det virker som om noen forfattere har en lei tendens til å føle at de må få med «alt» for å vise hvor grundig de har forberedt seg. Resultatet blir sjelden særlig interessant. Egeland er mer behersket, og syr sømløst sammen virkelighet og fiksjon i religionshistorien. «Det som ikke er sant er godt påfunnet» som det heter om dyktige skrønemakere.

Egeland har hatt en stabilt god produksjon de senere årene. Han har på mange måter overtatt en nisje som delvis har stått tom siden Arild Rypdal gikk bort: Den internasjonale spenningsromanen med norsk forankring. Han fikk høyst fortjent Rivertonprisen i 2009 (og er i dag president i Rivertonklubben), men det blir nok ikke Nobels litteraturpris denne gangen heller. Det er heller ikke meningen med slike bøker. De er ment som underholdende adspredelser, enten på nattbordet eller en middels lang flyreise. Samtidig slår det meg at dette nok er en sjanger som lett kan bli formularisk etter en stund. For å siterer John McClane: «How can the same shit happen to the same guy twice?» Ta derfor mine betraktninger med en liten klype salt. Det er mulig jeg hadde vært mer kritisk om jeg hadde lest alle de syv foregående bøkene om Belsø.

Vurdert av 22 lesere til 4,09 stjerner av 5 mulige på Goodreads

Bilder:
Omslag ©Capitana / Fair Use