«8 km med kjøleskap» – Gruvetur i Koboltgruvene


«Norge er ditt nærmeste ferieland» sies det.  Så hvorfor ikke leke turist i eget land? Siden sommervarmen ligger klamt over landet fristet det med en riktig tur ned i grunnfjellet.  Nærmere bestemt Koboltgruvene, det omfattende tidligere gruveområde i Skuterudåsen, 8 kilometer fra Blaafarveværket ved Åmot i Modum. 

Bygget til høyre på bildet over er Theodor Kittelsen-museet som åpnet i 1993.  Siden Odin og Loke var alene hjemme (og vi var ganske slitne etter vandringene i gruven) ble det ikke tiul at vi besøkte det denne gangen, men jeg tok et bilde av museet i alle fall.

Først litt historie om gruven. I 1772 fant skjerperen Ole Witlock noe lovende malm i området. Witlock hadde opprinnelig jobbet ved sølvgruvene i Kongsberg, men hadde blitt anklaget for å stjele sølv, og hadde etter en tur i tukthus blitt erklært uønsket der.  Malmen han vant inneholdt et sølvaktig metall, og ha tok med seg noen prøver tilbake til Kongsberg.  Til alt hell for ham så var det verdifull malm han hadde funnet. Ikke sølv, men kobolt.

Kobolt er et hardt skinnende grått transisjonsmetall med atomvekt 58,933195 u. Smeltepunktet er 1495 °C, og kokepunktet er 2870 °C. Kobolt har ferromagnetiske egenskaper med curiepunkt på 1121 °C. En uvanlig egenskap med kobolt er at det har større atommasse enn det neste grunnstoffet i periodesystemet (nikkel). Kobolt er et relativt sjeldent metall, som utgjør bare 0,0028 % av jordskorpen, og er derfor dyrere enn f.eks. sølv. Rent kobolt finnes ikke naturlig, men det opptrer i mange kjemiske forbindelser. De mineralene man fant her var koboltitt (CoAsS) og skutteruditt (CoAs3). Det første til at et viktig biprodukt av utvinningen var arsenikk!

Eksempler på bergartene vi finner i Skuterud-åsen

Navnet på metallet kommer fra tysk, og betyr egentlig «dverg, gnom, goblin». Sikkert fordi mer enn en håpefull skjerper trodd han hadde funnet sølv.

I dag brukes metallet i eksotiske legeringer som skal tåle høye temperaturer uten å miste styrken, og som en viktig bestanddel i oppladbare batterier.  Litiumkoboltoksid (LiCoO2) er en vanlig katode i litium-ion batterier. Men for snaut 250 år siden var det viktigste bruksområdet for kobolt som bestanddel i koboltblått, et fargepigment som var essensielt for å pynte fint porselen, siden det tålte den høye temperaturen i ovnene.

Kong Kristian VII av Danmark-Norge satset en sum tilsvarende et nasjonalbudsjett for å åpne et dagbrudd i Skuterudåsene, og litt lenger ned i dalen ble Blaafarveværket etablert ved kongelig resolusjon i 1776. Metoden for å skape det blå pigmentet av den grå malmen, fant man ut ved litt industrispionasje mot tyskerene. En norsk «student» ble sendt til Tyskland for å lære bergverksdrift, men han brukte tiden flittig til å drikke full lokale bergmestere og pumpe dem for informasjon og forretningshemmeligheter.

Under Napoleonskrigen pantsatte prinsregenten, Fredrik VI hele spetakkelet til en svensk kjøpmann som betaling for våpenleveranser på tvers av blokaden England hadde iverksatt etter Flåteranet. Etter freden i 1814 ble Norge overført til Sverige, men den listige Grev Wedel Jarlsberg brukte Blaafarveværket som sikkerhet for et statslån, og dermed var det mulig å gå inn i union med Sverige som en nasjon i stedet for som et lydrike.

 

Den svenske kjøpmannen som faktisk teknisk sett eide verket nå, siden danskene aldri hadde oppfylt panten krevde å få det overdratt, men det endte med at gruve og verk ble solgt på auksjon. Kjøperen var den tyske baronen Bennecke som slo seg ned på Fossum og revolusjonerte driften. Han ansatte Karl Friedrich Böbert som ny bergmester. I stedet for dagbrudd laget man nå stoller inn til koboltåren i fjellet.

Han fikk bygget er Scheidehus, der ungguttene som sorterte malmen (ikke så vanskelig siden kobolt er så tungt) kunne sitte under tak. I andre etasje var det kveldsskole for de samme guttene. For de over 18 som kunne jobbe under jorda var gruva en attraktiv arbeidsplass.  Det var sykelønnsordninger, og erstatninger for skader. Den dårligste lønna var bedre enn den beste lønna i sølvgruvene på Røros.  Sist men ikke minst fikk man betalt i rede penger, ikke naturalia.

Mot midten av århundre ble konkurransen fra kunstige fargestoff hardere, og verket ble solgt to ganger, først til et britisk konsortium i 1849. Engelskmennene hadde ikke lykken med seg. De opplevde den verste dødsulykken i 1854, der 6 mann døde, og den britiske eieren døde i 1855 så gruven ble solgt til et bayersk gruveselskap i 1856. Men lønnsomheten dalte og fra over 1200 arbeidere i 1840, var det knapt 100 ansatte da gruven ble stengt i 1898.

I dag tilbyr de museet tre ulike turer under jorda. En liten tur inn i den først stollen som ble laget «Forhåpningsstollen» som er egnet for barn.  Den vi valgte,  en tur inn via «Clara stoll» åpnet i 1841, der man får se det meste av anlegget, og også de to spesielle attraksjonene de har bygget inn, denne turen tar ca 1,5 time.  Det siste alternativet er en full safari med tur innom den lengste stollen «Ludwig Eugen».

I alle tilfeller blir du utstyrt med hjelm og en vattert poncho. Nede under jorden er nemlig temperaturen 4-5° C uansett temperatur ute. Det er derfor en av de gamle strossene i dag brukes til modning av to lokale spesialiteter: Ostene Gruveost og Holtefjell.

Blant det vi lærte under jorda var hvordan gruvedriften i starten foregitt ved å varme opp fjellet med store bål, noe som gjorde det sprøtt.  Så kunne man banke vekk de centimeterne med masse som var svekket, før man måtte til med et nytt stort bål.  Ikke rart fremdriften var sen. De førte også til at de naturlige furuskogene i området ble erstattet med nyplantede bjørketrær. Samtidig var driften teknologisk avansert.  Den første jernbanen i Norge ble anlagt inne i en av stollene, fire år før den mer kjente jernbanen mellom Eidsvoll og Oslo åpnet.

Jeg må også nevne de to spesielle attraksjonene nede i dypet.  Det ene er et 11 kvadratmeter stort glassgulv bygget over en 22 meter høy sjakt.

Det andre er en 32 meter lang hengebro i Glück Auf-strossa.

Der kan man se selve koboltåren. Lett gjenkjennelig fordi mens jern ruster og kobber irrer så blomstrer kobolt,  den får en iøynefallende rosa oksidasjon.

I andre enden ser du de siste stillasene, som ikke ble plukket ned når gruven ble stengt.

Dette er ikke en tur som egner ser om du har anlegg for klaustrofobi. En del av gangene er så lave at det ikke bare er jeg med mine 2 meter og veksel, må gå krumbøyd. Samtidig er det betryggende å vite at i motsetning til Oslofeltet på andre siden av dalen, som er «nystekt» rent geologisk med sine snaut 300 millioner år,  så er fjellet her prekambrisk urfjell over 1,4 milliarder år gammelt, og består av svært harde steinarter. Det var artig å få frisket opp litt gammel kunnskap fra ingeniørgeologien!

Stipen på gulvet over viser hvor arbeidslaget som jobbet seg innover i Clara stoll møtte arbeidslaget som hadde jobbet seg ned fra Forhåpningsstollen 25 meter høyere, i 1845.

Hvis du skulle befinne deg på disse trakter så er det altså verd en tur opp til gruvene. Du kan lese mer om dem, og selve Blaafarveværket på hjemmesiden til museet.  Etter noen timer i jordens indre er det dessuten ekstra fint å se utover dalen etterpå!

Alle bilder av artikkelforfatteren.