Kontrafaktisk krigshistorie for nybegynnere


Kontrafaktisk historieforskning er enkelt forklart å se på enten et avgjørende tidspunkt i verdenshistorien, og forsøke å se for seg hva som hadde skjedd hvis utfallet hadde vært annerledes, eller også å se for seg et alternativt sluttresultat, og forsøke å analysere hva som måtte skjedd annerledes i opptakten for at det skulle blitt resultatet.  Jeg har alltid synes slike «hva hvis» scenarier er artige,  samtidig er det veldig lett å overvurdere betydningen av enkelthendelser. (Noe jeg skrev om i denne bokomtalen.)

Det er to veldig populære kontrafaktiske scenarier som går igjen. Sør-statene vinner den amerikanske borgerkrigen, og Tyskland vinner andre verdenskrig. (Det er underlig at ikke scenariet «Tyskland vinner FØRSTE verdenskrig» er mer populært, siden det tross alt var en langt tettere dyst.)

Jeg kan ikke nok om den amerikanske borgerkrigen til å ha særlig mye å bidra med der, men jeg har lest nok militærhistorie om andre verdenskrig til at jeg kan leke med ulike utgangspunkt.  For det er mye som måtte vært annerledes.

Adjø til nazistene

Først og fremst lå kimen til Tysklands undergang i krigen hos de som ledet landet, Det tyske nasjonalsosialistiske arbeiderparti. For det første hadde de svært begrenset militær kompetanse, og lå i en stadig kamp med de yrkesmilitære, der det gjerne trumfet gjennom sine planer.  For det andre omstilte de aldri Tyskland til en ren krigsøkonomi. Delvis fordi de ikke visste bedre, men også fordi de særlig i starten hadde et behov for å tilsynelatende skulle øke levestandarden for sine kjernevelgere, i stor grad arbeiderklassen. Derfor var tysk industri lenge sysselsatt med å lage forbrukerartikler, og prosjekter som ikke hadde noen umiddelbar militær nytte.  Sist men ikke minst baserte de sin ideologi på en galopperende rasisme og antisemittisme. Det var enorme ressurser som gikk med til en krig mot en indre minoritet.

Men la oss se for oss at korporal Adolf Hitler hadde omkommet i sennepsgass-angrepet den 14. oktober 1918 som gjorde ham midlertidig blind.  NSDAP under Anton Drexler uten den lille demagogen får ikke den oppslutningen som gjorde det mulig å ta makten i 1933.

I stedet er det et hypotetisk konservativt høyreradikalt parti med utspring i Freikorps-bevegelsen som benytter sjansen når depresjonen i 1929 velter den utsatte Weimar-republikken.  I stedet for å søke støtte hos arbeiderklassen benytter det kontakter til den prøyssiske militære-adelen og industriherrer for å sikre seg en maktbase.

En slik nasjonalistisk bevegelse støttet av det militær-industrielle kompleks vil ha mange av de samme målene som nazistene, men i større grad utnytte eksisterende samfunnstrukturer fra før første verdenskrig. Antisemitismen ville kanskje i større grad være rettet mot jødisk kultur enn enkeltindivid, men troen på eugenikk og en totalitær fascisme som samfunnsorden ville i det store og hele være ganske lik. Dissidenter og andre uønskede element ville fortsatt blitt internert eller «forsvunnet». Det ville ikke bli noe SS, men i stedet hadde de kanskje trukket linjer tilbake til det hellige tysk-romerske keiserriket, og gjenopprettet det teutoniske ridderordner. Nazistenes flyktige tanker om å utvise alle jøder til Madagaskar hadde kanskje blitt endret til en gjennomførbar plan om å utvise dem til det britiske mandatet i Palestina.

En ting er sikkert, de uholdbare straffereaksjonene Tyskland ble ilagt i Versailles-traktaten garanterte at første verdenskrig ville blusse opp igjen.

Britisk nøytralitet

 

Den første divergensen her er at Kong Edward VIII ikke abdiserer i desember 1936 for å kunne gifte seg med den skilte amerikaneren Wallis Simpson.  Edward var en ganske så sta og uforsonlig konge med lite til overs for kongelig protokoll i utgangspunktet.  I tillegg hadde han åpenbare sympatier med Tyskland. Ikke bare besøkte han Tyskland i oktober 1937, i strid med britiske myndigheters ønsker, der han også besøkte Hitler. Han ble også plassert som guvernør på Bahamas fra juli 1940, etter mange viderverdigheter i Frankrike. Britiske myndigheter anså han som klart pro-tysk, og tilhenger av å oppnå en «forståelse» med Tyskland.

I tillegg må vi se for oss at Winston Churchill under «årene i villmarken» på 30-tallet bukket under for «den svarte hunden», depresjonene han slet med, og selvmedisinerte med alkohol, hele livet.

Dermed var det ingen motvekt til Neville Chamberlains utgangspunkt med å skape et partnerskap med Tyskland. Det var og er Frankrike som er arvefienden, første verdenskrig hadde bare vært unntaket som bekreftet regelen. Chamberlain hadde overtatt for Stanley Baldwin i 1937, og begge ble i etterkant anklaget for unnfallenhet ovenfor Tyskland. Særlig Baldwin må ta mye av skylden for at Storbritannia ikke var rustet for en ny storkrig. Chamberlains ouverture ovenfor Tyskland kan også sees på som et forsøk på å kjøpe seg tid for å ruste opp, men samtidig ofret han det relativt sterke Tsjekkoslovakia, men forpliktet seg til å hjelpe Polen som var tilnærmet umulig å forsvare i en moderne hurtig mekanisert krig.

Et Storbritannia som ikke binder seg opp i allianser som tvinger de inn i en ny krig på kontinentet, og søkte å være seg selv nok med sitt verdensimperium ville ikke kunne være ankerpunktet for fortsatt vestlig motstand mot Tysklands ekspansjon og okkupasjon. Frankrike, Belgia og Nederland ville falle fortere, og om Norges regjering og kongefamilie evakuerte til Storbritannia ville de risikere å bli internert og ikke kunne fungere som en eksilregjering, med de svekkelser det gir for motstandskampen.

Amerikansk isolasjonisme

I kjølvannet av den første verdenskrig ble den ikke-intervensjonelle tendensen i amerikansk utenrikspolitikk forsterket. Versailles-traktaten, og dermed USAs deltakelse i Folkeforbundet, selv med forbehold, ble avvist av den republikanske dominerte senaten i de siste månedene av Woodrow Wilsons presidentskap. En gruppe senatorer kjent som Irreconcilables hadde store innvendinger angående traktatklausulene som tvang Amerika til å komme til forsvar for andre nasjoner.

Ingenting tvinger USA til å sikre grensene eller den politiske uavhengighet til noen nasjon, til å forstyrre utenlandske tvister, uavhengig av disse nasjoners status i ligaen, eller å beordre tropper eller skip uten kongressens krigserklæring.

Selv om USA ikke var villig til å forplikte seg til Folkeforbundet, fortsatte de å engasjere seg i internasjonale forhandlinger og avtaler. I august 1928 signerte femten nasjoner Kellogg-Briand-pakt, mer et tegn på gode intensjoner fra USA, i stedet for et legitimt verktøy for å sikre verdensfred. Den økonomiske depresjonen  fortsatte også å styrke ikke-intervensjonslinjen og tanken på amerikansk isolasjonisme. Landets oppmerksomhet fokuserte hovedsakelig på å håndtere problemene i den nasjonale økonomien. Hverken den blodige spanske borgerkrigen, Italias angrep på Etiopia eller Japans herjinger i Kina avstedkom mer enn impotente uttalelser via Folkeforbundet.

Det hele ble kronet med nøytralitetslovene som ble vedtatt i 1936 og 1937. I samme åndedrag kan vi nevne America First Committee (AFC). Det var en av de største anti-krigsorganisasjonene i amerikansk historie, med over 800.000 betalende medlemmer på det meste.

Det var kun Franklin D. Roosevelt som med målrettet sabotasje av den formelle amerikanske politikken for å komme Storbritannia til unnsetning, Japans angrep på Pearl Harbour og Hitlers overilte krigserklæring mot USA som brast gjennom denne muren av isolasjonisme.

 

Mens Roosevelts bodde på Campobello Island i august 1921, ble han syk. Hans hovedsymptomer var feber; symmetriske stigende lammelser, ansiktslammelse, manglende kontroll over tarm og blære, nummenhet og hyperestesi og stadig mer svekket almentilstand. Roosevelt ble permanent lammet fra midjen ned. Han ble diagnostisert med poliomyelitt på den tiden, men hans symptomer er mer konsistente med Guillain-Barré syndrom – en autoimmun nervesykdom som Roosevelts leger ikke betraktet som en diagnostisk mulighet.

Hvis han hadde blitt hardere rammet eller til og med omkommet av sykdommen, er det vanskelig å se for seg hvem som hadde fylt hans rolle.  USA ville fortsatt blitt involvert i krigen siden Japans ønsker om kontroll over Stillehavs-sfæren nødvendigvis ville medført en angrep på USA.  Men om våre alternative tyske ledere ikke hadde erklært krig mot USA, og Storbritannia hadde vært en nøytral ikke-stridende er det vanskelig å se hvordan et isolasjonistisk USA hadde blitt involvert i Europa.

Stalins jammer

Sist men ikke minst hva hadde skjedd med Sovjet. For det første må vi beholde Stalins nådeløse utrenskninger som svekket Sovjets militære kommando kraftig i mellomkrigsårene.

Hvorvidt Sovjet hadde ført seg tvunget til å inngå en ikke-angrepspakt med Tyskland i dette scenariet er usikkert, men det er ikke så viktig.

Alternativ-Tysklands angrep på Polen og i Vest endrer seg ikke, men måten de organiserer de erobrede landene i øst vil være det. Hvis de i stedet for å drive en ren utryddelsespolitikk mot lokalbefolkningen sørger for å installere fascistiske marionettregimer  vil det kunne frigjøre store ressurser.  Frykten for kommunismen var stor, og ved å bruke gulerot i stedet for pisk mot folkegrupper i Ukraina, Hviterussland, Baltikum og Bessarabia ville de kunne blåse liv i gamle motsetninger mellom «de røde» og «de hvite».  Nazistenes oppfatning om at alle slavere var uverdige undermennesker kun egnet som manuell arbeidskraft gjorde at de i liten grade fikk utnyttet denne innebygde svakheten i det sovjetiske riket. For i valget mellom Stalins grusomheter og Tyske dødsleirer valgte de fleste av disse erobrede områdene å forholde seg til Kreml.

Stalin var lenge på gyngende grunn ved starten av Operasjon Barbarossa. Indre maktkamp i Stavka’en kunne blitt forsterket om tyske styrker ble oppfattet som «befriere» i mange av områdene de inntok. Stalin kunne ha blitt avsatt og i verste fall drept om hans og Berias utrenskninger hadde fått skylden for militære nederlag.

Uten de titusenvis av lastebiler, panservogner og kampfly i støtte fra USA og Storbritannia ville Sovjets militæret vært ille ute,  og selv om vi kan anta de fortsatt kunne klart å trekke seg tilbake og etablert en ny linje bak Uralfjellene, ville Moskva, Leningrad og Stalingrad falt, og de store oljereservene i Kaukasus vært i tyske hender.

Et siste poeng her er at det tyske Luftwaffe hadde en fatal svakhet.  De manglet store deler av krigen et tungt bombefly med lang rekkevidde. Utviklingen av Heinkel He 177 Greif ble hindret av et uforståelig krav om at flyet skulle ha kapasitet til stupbombing, et krav ilagt av Ernst Udet. Dette flygeresset fra første verdenskrig fikk ansvar for forskning og utvikling i Luftwaffe av sin gamle venn Hermann Göring.

Han forelsket seg i stupbombingen som konsept, men manglet den strategiske forståelsen som var nødvendig for å bygge opp Luftwaffe som en allsidig våpengren. Hans inkompetanse kom for en dag etter angrepet på Sovjet der det fort viste seg at Luftwaffe ikke hadde de nødvedige flytypene i arsenalet. Udet mistet støtten fra Göring og valgte å begå selvmord i november 1941. Men da var krigen i full gang og det var for sent å rette opp de svakhetene han hadde skapt i luftvåpenet. De hjalp selvsagt ikke at Göring selv var helt uegnet som luftmarskalk, og mer opptatt av å sikre seg fine titler og medaljer, rane til seg kunstverk og spise og drikke godt, enn å lede luftvåpenet.

Med et slagkraftig flyvåpen med langdistansebombefly hadde sovjetisk industri og kommandolinjer vært et lett bytte, og gjort situasjonen enda vanskeligere for russerne.

Oppsummering

Som vi ser er det svært mange endringer i historiens gang som måtte skje for at et scenario der Tyskland ville vinne krigen skulle være sannsynlig.  Og da ville ikke vært det samme Tyskland som vi kjenner fra historien.

Er det noen ting jeg har oversett? Eller som du er uenig i? Legg igjen en kommentar, eller send meg en melding på Twitter

Bilder
«German Reich 1942» WikimediaUser:Alphaton via Wikipedia / CC BY-SA 3.0
«Reichskriegsflagge 1933–1935» N.N. via Wikipedia / Public Domain
«Anton Drexler» N.N. via Wikipedia / Public Domain
«Freistaat Preußen – Flagge(1918–1933)» WikimediaUser:TRAJAN_117 via Wikipedia / CC BY-SA 3.0
«Prince Edward, Duke of Windsor (King Edward VIII) by Lafayette NPG Ax26427» © National Portrait Gallery, London/ CC BY-NC-ND 3.0 
«Winston Churchill by Ambrose McEvoy oil on canvas, 1919-1920 NPG 6478» © National Portrait Gallery, London/ CC BY-NC-ND 3.0 
«British Prime Minister Neville Chamberlain by Walter Stoneman – bromide print, 1921 NPG x166506 « © National Portrait Gallery, London/ CC BY-NC-ND 3.0 
«America First Commitee Logo» via www.charleslindbergh.com / Fair Use
«Outgoing president Herbert Hoover and Roosevelt on Inauguration Day, 1933» United States Library of Congress’s Prints and Photographs division / Public Domain
«Moskau, Stalin und Ribbentrop im Kreml» Bundesarchiv, Bild 183-H27337 / CC-BY-SA 3.0
» Flugzeug: He 177 A-3 «Suzy», 2./KG 100, 1944″ Bundesarchiv, Bild 101I-668-7161-31A / Linden / CC-BY-SA 3.0