Den svarte ørns mange luftige eventyr


Det hender jeg får tips om historiske rariteter som jeg kanskje kan skrive litt om, og dagens historie er definitivt et slikt tilfelle.  Så tak til Vegar for å ha tipset meg om «oberst» Hubert Fauntleroy Julian fra Trinidad!

Hubert Fauntleroy Julian ble født i Port of Spain, Trinidad, i 1897. Hans far, Henry, var formann på en kakaoplantasje i Taco. Julian fikk sitt første glimt av et fly 3. januar 1913, da Frank Boland utførte et flyoppvisning i Trinidad, som brått sluttet når han krasjer og dør. Dette gjorde et voldsomt inntrykk på Julian. Etter første verdenskrig forlot han Trinidad til fordel for Canada. Der, i november 1920, fløy han for første gang som passasjer hos med kanadisk flygeresset Billy Bishop.

I 1921 forlot Julian Montreal for godt og flyttet til Harlem, New York. Der ble han imponert av den karismatiske Marcus Garvey og ble med hans forbund, Universal Negro Improvement Association. Han  skapte seg en ny forhistorie, som Lieutenant Hubert Julian fra Royal Canadian Air Force. Julian fikk skreddersydd en falsk militæruniform for å underbygge sin nye rolle. Den 3. september 1922 utførte Julian sitt første fallskjermhopp på Curtiss Field på Long Island. Julian gjorde ett hopp til det året før han slo seg sammen med flygeren Clarence Chamberlin som, i tillegg til å lære sin nye forretningspartner hvordan han virkelig håndterer et fly, fløy ham opp over Harlem hvor Julian gjorde flere fallskjermhopp, det mest berømte var når han brukte en skarlagensrød overall og spilte «Runnin’ Wild» på saxofon på vei ned. Dette var stuntet som fikk H. Allen Smith til  døpe våghalsen, «The Black Eagle of Harlem».

I 1924 begynte Julian, sammen med Chamberlin, å leke med ideen om å utføre et transatlantisk passasje, med stopp, fra New York City til Liberia. En gammel sjøfly ble kjøpt inn og utrustet for foretaket. Julian døpte flyet Etiopia. På selveste 4. juli samlet tusenvis av tilskuere seg langs bredden av Harlem-elven for å være vitne til at avreisen. I siste liten hadde UNIA-medlemmer trådd til og fått finansieringen på plass, men kun etter et par minutter i luften innså Julian at et av pontonene på flyet hadde tatt inn vann og flyets var farlig ubalansert. Julian klarte ikke å gjenvinne kontrollen, og krasjet i Flushing Bay.

Julian ville to ganger til forsøke å fly over Atlanteren på 1920-tallet. Det første av disse to forsøkene endte da flyets vinger ble vandalisert av ukjente mens flyet var lagret i Happyland Park. Det andre og siste forsøket ble ledet av New Yorks senator A. Spencer Feld, men etter at Amelia Earhart krysset Atlanterhavet, hadde Julian mistet gnisten. Det var ikke det samme å gjennomføre en slik flyging nå som etterhvert mange hadde gjort det før ham, og han droppet prosjektet.

I løpet av første halvdel av 1930-tallet besøkte Julian det etiopiske imperiet. Første gang var i 1930. Den vordende keiser Haile Selassie av Etiopia ba ham foreta en flyoppvisning på kroningsdagen. Som forberedelse til arrangementet ankom Julian i Etiopia og demonstrerte sin evne til å fly og hoppe i fallskjerm. Han gjennomførte en vellykket landing kun noen få meter av det kongelige telt. Selassie var så imponert at han forfremmet ham til oberst og ba ham om å være hans personlige pilot. Selve oppvisningen gikk mindre bra, da han traff et tre.

Haile Selassie seg så for å teste hans ferdigheter, etter at den amerikanske ambassade-attacheen hadde reist høylytt tvil ved om eventyreren egentlig hadde de ferdighetene han hevdet som pilot. (Det er mye mulig han hadde hørt om Julians eskapader i Statene.) Keiseren ga ham et nytt fly, og ba ham vise hva han kunne. (Det første var antageligvis fortsatt under reparasjon. Julian, som åpenbart hadde svært begrenset erfaring med moderne flymaskiner, presset gassen helt inn mens han presset styrespaken helt frem. Resultatet var at flyet slo forlengs kollbøtte og endte på ryggen. Med det reduserte han det etiopiske luftforsvarets beholdning av flygedyktige fly med en tredjedel.  Keiserens kommenterte tørt: «Dra tilbake til USA. De kan ha tilstrekkelig antall fly for slike piloter. Vi har det ikke.»

Julian var fortsatt sugen på å skrive seg inn i historiebøkene og  nårhan returnerte til USA bestemte han seg for å skaffe et fly han kunne bruke i et rekordforsøk. I juni 1931 hadde det to flygerne Walter E. Lees og Frederic A. Brossy satt en rekord for lengste kontinuerlige flyging uten tanking, med 84 timer og 33 minutter i en Bellanca CH-200 Pacemaker utstyrt med en dieselmotor. Flyet ble solgt tilbake til Bellanca-fabriken, den originale bensinmotorene montert igjen, og flyet ble lagt ut for salg.

Julian hadde tatt flygeleksjoner på flygerskolen Air Service, Inc. som holdt til på samme flyplass som Bellanca-fabrikken brukte. Julian kjøpte flyet, fikk det malt svart og det ble søkt om et nytt «N nummer», altså registreringsnummer hos det amerikanske luftfartsverk. Det ble gjort etter standard ATC (Approved Type Certificate) siden flyet hadde blitt spesialbygget for rekordforsøket og derfor ikke typegodkjent. Julian fløy fra Bellancas flyplass til Roosevelt flyplass, det planlagte avreisepunktet for flygingen over Atlanteren. Men da han skulle ta av fra Roosevelt flyplass, klarte han ikke å sette trimflapsen riktig og flyet krasjet og brant opp. Selv klarte han seg uten store skader.

«Den Svarte Ørn» kom likevel tilbake til Etiopia under opptakten til den andre italiensk-etiopiske krigen. Høsten 1935 meldte han seg som frivillig pilot til det etiopiske luftvåpen, og fikk en ny militærkommisjon. Han ble utnevnt til kommandant for det keiserlige luftforsvaret skulle trene opp etiopiske piloter, men det var med blandet hell. Det var en akutt mangel på fly (det var de samme tre som hadde vært igjen etter hans forrige besøk i landet), så «luftvåpenet» var snarere en sammenrasket gruppe infanterister, uten noen militær erfaring eller kompetanse. Det var under denne tredje turen han kom i slagsmål med John C. Robinson, en annen tidlig farget pilot, kjent som «Chigacos Brune Kondor». Foranledning var at Julian mente Robinson hadde baksnakket han i avisartikler. Når det ble klart at Italia ville vinne krigen, forlot Julian Etiopia for godt.

Resten av 30-tallet tilbragte ham som del av oppvisningstroppen William Powell’s Five Blackbirds, og som innleid pilot for forskjellige kjendiser. Han rakk også å jobbe litt i filmindustrien, men snart skulle han finne nye eventyr, denne gangen i Europa.

Den 30 november 1939 overfalt Stalins Sovjet Finland, i det som skulle bli kjent som Vinterkrigen. Den unge finske nasjonen hadde begrensede militære styrker, men det manglet ikke på internasjonale frivillige.

Den 13. desember 1939 ga den svenske regjeringen tillatelse til å etablere et «frivillig» flyger-element, og den 12. januar 1940 var «Flyflottilj 19» klar for operativ tjeneste, med Major G.H. Beckhammar som sjef og kaptein B. Bjuggren som stabssjef. Jagerenheten bestod av 12 Gloster Gladiators under ledelse av kaptein K. G. Söderberg, i tillegg kom en lett bombeflygruppe bestående av 4 Hawker Hart under løytnant P. E. Sterner, to transportfly, en Junkers F 13 og en Raab-Katzenstein RK-26 Tigerschwalbe, to radiostasjoner og 12 biler og lastebiler. Personalet utgjorde 250 menn og 2 lotter. I praksis var dette Sveriges svar på den tyske Kondorlegionen som bisto Franco i den spanske borgerkrigen.  Formelt sett ikke en svensk enhet, men åpenbart støttet av svenske myndigheter. Den 12. januar ble altså en merkedag, siden det var første gang en flyenhet med finske hakekors deltok i strid. Riktignok en enhet utstyrt med svenske fly og piloter, men likevel!

Italia sendte 11 flymekanikere fra Fiat-fabrikken for å hjelpe til med vedlikehold av Finlands nyinnkjøpt Fiat G 50 jagerfly. Finland hadde bestilt 35 før krigen brøt ut, men Tyskland nektet transittflyging gjennom Tyskland (på dette tidspunktet var jo Sovjet og Tyskland allierte, mens Tyskland og Finland ikke var det). I stedet ble flyene sendt sjøveien med det norske skipet Braga. Av det 35 flyene kom 33 helskinnet frem, og 30 rakk å bli operative før Vinterkrigen var over. Flyene skulle få spille en viktigere rolle i fortsettelseskrigen mellom 1941 og 1944. I tillegg til mekanikerne sendte Italia jagerpiloten Giuseppe Casero som skulle hjelpe de finske pilotene som hadde fått en hurtigkurs i Italia på de nye flyene, å vende seg til de nye flyene.

Frankrike hadde opprettet en skvadron med polske piloter i eksil som var tiltenkt tjeneste i Finland, Escadrille 145. Tanken var at de skulle bruke Caudron C-714. Finnene var interessert, men prosjektet kokte bort i kålen. I stedet ble to ytterligere polske skvadroner satt opp og hele vingen evakuerte til England ved Frankrikes fall i mai 1940. De polske pilotene skulle bite godt fra seg under slaget om Storbritannia og senere i krigen, som del av RAF

RAF planla forøvrig å sende 263 skvadron, som senere skulle bistå Norge i april 1940, men det ble det ikke noe av før Vinterkrigen var over.

Men det kom også «ekte» frivillige, særlig fra Danmark og Sverige men også polakker, ungarere og franskmenn.  Blant de mer eksotiske innslagene var det amerikanere.  Men ofte var dette eventyrere med mer mot og bravado enn ferdigheter.  De fleste visste seg nok å ha vesentlig mindre erfaring enn de skrøt på seg.  Blant disse finner vi igjen «Den svarte ørn». Han ankom mot slutten av krigen, og siden han oppgav at han hadde vært oberst og kommandant i luftvåpenet i Abyssinia fikk han kapteins grad. Han slo seg til på et hotell, fikk bestilt en skreddersydd uniform og levde herrens glade dager. Han stilte så opp på flyplassen i Turku, med en passerseddel som tilsa at han skulle utstyres med et fly. En skeptisk flygeleder sendte han opp i en av de 30 Morane-Saulnier M.S.406 jagerflyene som nylig var blitt levert.  Dette var et moderne jagerfly og antagelig en håndfull for Julian.  I alle fall kom han seg ned i ett stykke, men hadde en skummel stalling i det han landet, og en nervøs skvadronleder nektet ham å takse flyet en meter lenger.

Han ble så sendt fra skvadron til skvadron av en overkommando som sårt ville ha noe igjen for de stadig økende hotel-, restaurant- og barregningene, men ingen skvadronledere var interessert i å bruke ham i tjeneste. Som en sa etter krigen: «Han fikk sett mange finske togkupeer og hotellrom i løpet av sin karriere her». Ikke at ha led noen nød,  han var etter sigende svært populær hos damene. Ikke bare var han eksotisk, men han var antagelig flink til å fortelle om sine mange eventyr verden rundt. Da krigen var over returnerte han til USA.

Da Julian der fikk hørte, via Giuseppe Bellanca, hva Adolf Hitler og Hermann Göring hadde sagt om mørkhudete, utfordret han likegodt sistnevnte til duell i form av en luftkamp over den engelske kanal. Göring ga aldri et offisielt svar på utfordringen, men Julian fikk mye skryt i media for sine dristige verbale angrep. Etter angrepet på Pearl Harbour vervet Julian seg. Siden han nå hadde fylt førti ble det ikke noen lang tjeneste men han rakk å bli naturalisert amerikansk statsborger før han ble ærefullt dimittert som visekorporal.

Etter slutten av andre verdenskrig tok han seg jobb som autorisert våpenhandler. Hans første kontrakt var med Arbenz-regjeringen i Guatemala. Han trosset FBI da han etter å bli bedt om å avslutte kontakten med det nå kommunistisk rettede regimet, fortsatte å selge til dem. Hans andre kontrakt var med Bautista-regjeringen i Cuba da den prøvde, og til slutt mislyktes, med å bekjempe Fidel Castros revolusjonære. Hans tredje og siste kontrakt var med Moise Tshombe, leder av Katanga under Kongokrisen tidlig på 1960-tallet. Julian ble arrestert av FNs styrker for avhør og ble til slutt fengslet i fire måneder før han ble utvist. Han pensjonerte seg da han endelig kom tilbake til USA.

Hubert Julian rakk å gifte seg tre ganger. Hans første ekteskap, som varte bare noen få år, var med Edna Powell. Hans andre ekteskap, hans lengste, var med Essie Gittens, som han hadde kjent fra han vokste opp i Trinidad. De oppfostret en ung foreldreløs kusine til Essies, en jente som heter Olga, som sin egen datter. Hans tredje ekteskap, etter at Essie døde, var en kvinne som heter Doreen, som fødte Julians eneste biologiske barn, Mark Anthony Bernard Julian, i juli 1971.

Hubert Fauntleroy Julian, «Den Svarte Ørn» døde i 1983, 86 år gammel, etter et liv fylt med eventyr. Han har skrevet seg inn i historien som en pilot utenom det vanlige.

Bilder
«Black Eagle i finsk kapteinsuniform» via Kari Stenman / Public domain
«Bellanca CH-200 Pacemaker» via San Diego Air & Space Museum / Public domain
«Harlems Black Eagle planlegger start i London-Melbourne Air Race 1934» via NY Daily News / Fair Use
«Svensk Gloster Gladiator i finske farger vinteren 1940» via det finske luftforsvaret / Public Domain
«Svensk Hawker Hart i finske farger» via Wikipedia / CC BY-SA 3.0
«Morane-Saulnier MS.406, MS-325 of 2/LeLv 28» via militaryimages.net / Public Domain