«Eject! Eject!»


Du kjenner situasjonen. En jetjager er i alvorlige problemer. Enten det er en fiendtlig rakett i rompa, en datamaskin som har slått seg vrang eller motor som bare ikke vil mer, flyet er ugjenkallelig fortapt. En liten eksplosjon sees og et halvsekund senere henger og dingler piloten under en fallskjerm. Noen centimeter kortere (g-kreftene fra utskytingen komprimerer ryggsøylen) men ellers like hel og fin.

Har du tenkt på hvordan man egentlig utvikler katapultseter?

De første katapultseter ble utviklet under andre verdenskrig uavhengig  av Heinkel og SAAB. Tidlige modeller ble drevet av trykkluft, og det første flyet som ble utstyrt med et slikt system var prototyp-jetjageren Heinkel He 280 i 1940.  I Sverige ble en versjon drevet av trykkluft testet i 1941. Et katapultsete som brukte krutt som drivladning ble utviklet av Bofors og testet i 1943 for Saab 21. Den første testen av denne løsningen i luften var på en Saab 17, den 27. februar 1944. Den første operasjonelle jetjageren som hadde en form for katapultsete som standard var He 162 Spatz, bedre kjent som Volksjäger, som ble tatt i bruk høsten 1944. I denne modellen var drivkraften en eksplosiv patron.

I dag er katapultsete nesten synonymt med britiske Martin-Baker Aircraft Co. Ltd. Selskapet ble stiftet i 1934 som en flyprodusent, men det var som utvikler og produsent av katapultseter de skulle gjøre lykke. Martin-Baker leverer i dag katapultseter til 93 luftforsvar over hele verden. Slike seter har blitt montert i over 200 typer fly og helikopter. Den nyeste flytypen med Martin-Baker-seter er Lockheed Martin F-35 Lightning II. Martin-Baker anslår at over 7500 piloter har reddet livet takket være et sete de har produsert.

Selskapet fikk i 1944 i oppdrag av det britisk luftministeriet å undersøke nye metoder å unnslippe fra fly. De hadde syslet med ulike konsept helt siden starten, og hadde kommet frem til at den løsning som skjøt ut selve setet med piloten spent fast, var sikres. Men de måtte gjøre mange eksperimenter før en funksjonell prototype kunne testes.  Legevitenskapen visste nemlig ikke hvor mange g menneskekroppen kan tåle, og det var ikke noe poeng å unnslippe et ødelagt fly kun for å bli drept av selve utskytningen.

Det første setet ble vellykket testet av Bernard Lynch som skjøt seg ut fra en Gloster Meteor som gikk i en hastighet av 510 kilometer i timen i 8000 fots høyde over Chalgrove Airfield i Oxfordshire 24. juli 1946. Det må forresten være et yrke som gjør det komplisert å kjøpe forsikring: «Testpilot (katapultsetedivisjonen)».

Chalgrove er Martin-Bakers private flyplass, og de har den dag i dag to Gloster Meteor T.7 fly,  WL419 og WA638, i drift som flygende test-benker.  Flyet på bildet er WA638, sivilt registeringsnummer G-JWMA, som ble fotografert under den første fullskalatesten over England på 8 år. (WL419 har forøvrig sivilt registreringsnummer G-JSMA )

Det er passende at de bruker Gloster Meteor. Meteoren var den første britiske jetjagere, og det eneste allierte jetflyet som rakk å oppnå operasjonell status under andre verdenskrig. For ikke å risikere at teknologien skulle komme fienden i hende var de begrenset til sortier over de britiske øyer, og etter landgangen i Normandie, over den engelske kanal. Der ble de brukt som et mottrekk mot tyske V-1 raketter, siden de med sine jetmotorer kunne holde tritt med pulsjet’en til de tyske helvetesmaskinene. Teknologien utviklet seg raskt i etterkrigsårene og alt i 1955 ble Meteoren regnet som avleggs som kampfly, og pensjonert fra aktiv tjeneste.  Men de to flyene til Martin-Baker er alltså «still going strong» snart 70 år etter at de første gang tok til vingene. G-JSMA ble bygget i 1949, mens G-JWMA ble bygget i 1952.

Martin-Baker kunne kanskje skiftet ut flyene med nyere materiell, på den andre siden er de nok litt stolte av å operer 50 5 av alle gjenværende flygedyktige Meteorer!

Bilder: Martin-Baker Aircraft Co. Ltd via Twitter.