Monsteret i Raseniai


De fleste nordmenn kjenner vel til historien og slaget ved Stamford Bridge, det siste hurra til vikingene. Slaget sto mellom en angelsaksisk hær ledet av kong Harold Godwinson og en invasjonshær under ledelse av den norske kong Harald Hardråde og den angelsaksiske kongens bror Toste Godwinson. Slaget endte med at både Hardråde og Toste ble drept, sammen med store deler av den norske styrken. (Kong Harolds seier var imidlertid kortvarig, da han ble selv beseiret og drept av normannerne i slaget ved Hastings mindre enn tre uker senere. )

Det mest minneverdige er kanskje historien fra Den angelsaksiske krønike om den ensomme viking-berserken som holdt tilbake hele den engelske hæren på broen over River Derwent i timevis.  Utstyrt med en enorm dobbeltbladet øks og over to meter høy var han et fryktinngytende syn, og på den smale broa hadde han alle fordeler. I følge krøniken drepte han over 40 engelskmenn, før omsider en modig mann utstyrt med spyd lot seg flyte ned elva og angrep berserken nedenfra. Men er historien sann?

Historikere sier «Kanskje? Vi vet ikke».  Snorre Sturlason nevner det ikke i sin fortelling om slaget, men han jobbet med norrøne kilder, ikke engelske.  Mest sannsynlig er det en vandrehistorie, brukt mer enn en gang når overveldende britiske veteraner skulle skremme nye rekrutter før første trefning med nordboerne.

Derimot finnes det en sann historie,  om den gangen seks mann og en panservogn stoppet en full tysk kampgruppe i over 24 timer.

Slaget ved Raseiniai (23.-27. juni 1941) var et stort tankeslag som skjedde i de tidlige stadiene av Operation Barbarossa, den tyske invasjonen av Sovjetunionen. Kampen ble kjempet mellom elementene fra den tyske 4. Panzer-gruppe og Sovjets 3. og 12. mekaniske korps, i Litauen, 75 km nord for Kaunas. Den røde hæren forsøkte å stagge de tyske troppene som hadde krysset Neman-elven og ødelegge dem, men klarte ikke å forhindre fremrykkingen. Resultatet av slaget var at de fleste sovjetiske pansrede styrker i nordvestfronten ble ødelagt, noe som åpnet veien for tyskerne til å angripe mot Daugava-elven.

En KV-1 eller KV-2 tank (historien varierer) avansert langt bak de tyske linjene etter å ha angrepet en kolonne tyske lastebiler. Tanken stoppet på et veikryss, der terrenget var mykt og utrygt. Stridsvognen ble angrepet av fire selvdrevne 50 mm anti-tank kanoner fra den 6. Panzer-divisjons anti-tank bataljon. Tanken ble truffet flere ganger, men returnerte ilden og ødela de fire tyske maskinen. En tung 88 mm kanon fra divisjonens anti-luftskyts bataljon ble forsøkt flyttet til en posisjon rundt 730 m bak tanken, men ble slått ut av tanken før den kunne oppnå et treff. I løpet av natten prøvde tyske ingeniører å ødelegge tanken med sprengladninger, men mislyktes til tross for at de ødela beltene på vognen. Tidlig om morgenen den 25. juni åpnet tyske tanks ild fra skogbrynet, der de var relativt sikre for motild, mens en 88 mm kanon åpnet ild mot bakenden av den sovjetiske tanksen. De fleste skuddene prellet av panseret, bare to penetrerte. Tysk infanteri avansert og selv om det russiske mannskapet åpnet ild med maskingeværet til tanksen, klarte noen infanterister å nå frem til den. De fikk dyttet håndgranater inn i sprekkene i panseret og nå de detonerte ble det omsider stille.

En liten animasjonsfilm av den første trefningen fant jeg på youtube:

Kommandøren for 6. Panzer-divisjons Kampfgruppe Raus, General Erhard Raus, beskrev den som en KV-1, som ble skadet av flere 88 mm anti-tank bakfra, avfyrt mens russerene ble distrahert av Panzer 35 (t) tanks fra 65. Panzer-bataljon.  KV-1-mannskapet ble drept av en pioneringeniør som presset granater gjennom to hull fra kanontreff mens tårnet begynte å bevege seg igjen, de andre fem eller seks skuddene hadde ikke  penetrert fullstendig. Tilsynelatende hadde KV-1-mannskapet bare blitt slått i svimet av skuddene som hadde kommet inn i tårnet. De ble begravet i nærheten med militære æresbevisninger av den tyske enheten.

I 1965 ble levningene av mannskapet gravd opp og begravet på ny på militærkirkegården i Raseiniai. Ifølge forskning fra russisk militærhistoriker Maksim Kolomiets, kan tanken ha vært fra 3. selskap i 1. Bataljon, 4. Tankregiment, en del av 2. Tank Division. Det er umulig å identifisere mannskapet fordi dokumentene ble begravet i skogen nord for Raseiniai under retrett, men gravstenen refererer til to navn, P.E. Yershov, V.A. Smirnov, ett sett med initialer: N.A. Sh., og tre ukjente soldater.

Bilder:
«Russland-Nord. Russischer Panzer KW-2» Bundesarchiv, Bild 101I-209-0091-11 / Nägele / CC-BY-SA 3.0