Mensur


Lukk øynene og se for deg den tyske sjefsskurken i en film satt til andre verdenskrig.

Jeg gjetter på at vedkommende har kort hår i sidesleik, kanskje en monokkel, men fremfor alt: Et hissig arr over kinnet, eller kanskje øyet.

Vel det er en «look» som er forankret i virkeligheten. Noen eksempler er avbildet over i form av Siegfried Handloser, Heinz Reinefarth, Otto Skorzeny og Ernst Kaltenbrunner.

Førsteinnskytelsen er kanskje at tyskere er veldig uvørne når de barberer seg, men leser du litt mer står det at det er arr etter fekting.  Men fekting er da ikke kun en tysk idrett, så hvorfor har ikke for eksempel franske og russiske offiserer slike arr?  Forklaringen er at det finnes fekting, og det finnes akademisk fekting.

Vanlig fekting har du sikkert sett: To ballettdansere i birøkterdrakt som spretter frem og tilbake og forsøker å slutte en elektrisk krets med kården sin mot motstanderens drakt. Men der det er en konkurranseidrett er akademisk fekting snarere en form for manndomsprøve som skal bygge karakter.

Akademisk fekting (på tysk: Academisches Fechten) eller Mensur er den tradisjonelle fektingen som praktiseres av studentforbund (Studentenverbindungen) i Tyskland, Østerrike, Sveits, Latvia, Estland og, i mindre grad, i Flandern, Litauen og Polen. Det er en tradisjonell, strengt regulert kamp mellom to mannlige medlemmer fra forskjellige studentforbund. Det er den eneste gjenværende formen for fekting med skarpe våpen i vesten.

Mensurfekting er en utvikling av duellvesenet som oppstod på 1500-tallet. Men der franske adelsmenn begynte å brukte tynne floretter, et stikkvåpen, med en beskyttelse på tuppen, hadde tyskerne fortsatt uten beskyttelse, noe som gjorde det fryktelig lett å drepe motstanderen med et støt gjennom brystkassen. (Lungenfuchser.)

Løsningen var å utvikle et huggvåpen: Korbschläger. Dette huggvåpenet hadde en håndbeskyttelse av bur-typen, men i Øst-Europa oppsto den nært beslektede Glockenschläger. Den eneste forskjellen er at disse våpnene har en heldekkende parér-klokke. I dag avgjør tradisjon hvilken av våpentypene som brukes ved hvert universitet.

I løpet av første halvdel av 1800-tallet oppsto troen på at karakteren til en person lett kunne bedømmes ved å se ham kjempe med skarpvåpen under strenge regler. Akademisk fekting ble mer og mer sett på som en slags personlighetstrening ved å vise fryktløshet og sportsånd selv i farlige situasjoner. Studentforbundene begynte derfor å kreve at deres medlemmer kjemper minst en mensur-duell i løpet av universitetetstiden.

Problemet var at noen fredelige studenter hadde ingen til å fornærme dem. Løsningen var en form for formell fornærmelse som faktisk ikke krenket noens ære, men ble bare sett på som en innbydelse til en fektekamp Standardfornærmelsen var dummer Junge (tysk for «unge idiot»).Dette var en midlertidig løsning og fra 1850-tallet ble det til at forbundene heller satte opp kampene på forhånd.

Sammenlignet med pistoldueller var disse dueller ganske ufarlige. Kampen ble regnet som over i det en deltaker fikk et sår på minst en tomme som produserte minst en dråpe blod. Det var ikke uvanlig at en student hadde deltatt i rundt 10 til 30 dueller av den typen i løpet av sine universitetsår. Rekorden er over 100 dueller gjennomført mellom 1860 og 1866 av den tyske studenten Fritz Bacmeister.

I selve kampen har fekterne tykke polstrede jakker, og beskyttelse i form av ringbrynje på fekterarmen og -hånden. Halsen er beskyttet av en tykk krage med metallplater innsydd, øynene dekkes av metallbriller, og de fleste steder unntatt Østerrike og Sveits er også nesen beskyttet av en metallskive. Resultatet kan være ganske fryktinngytende!

Formålet er nemlig å trekke blod hos motstanderen, men siden det ikke er en konkurranse som sådan, er det vel så viktig å stoisk ta i mot kuttet om du er den uheldige. Det viktigste er å ikke å forsøke å unnvike slaget eller vise andre tegn på feighet.

 

Etter kampen blir begge duellanter tatt hånd om av sin oppnevnte lege, gjerne en legestudent, som syr sammen kuttet og stopper blødningene. Resultatet er gjerne et fremtredende arr, oftest på venstre side av ansiktet, et «schmiss» Et hedersmerke for en ung, ambisiøs student fra de bedre klasser.

Et arr i ansiktet på en fremmed røpet nemlig et slags slektskap allerede før de første høflighetsfrasene ble utvekslet. Arret kunne være så gunstig for karrieren innen mange profesjoner at mange som aldri hadde hatt mot til, eller mulighet for, å få seg et arr i en duell, laget et selv. Etter 1. verdenskrig ble mensurfekting forbudt, men det gjenoppstod i 1937, og er bevart som en tradisjon frem til i dag.

Som vi kan se av de tre moderne mensurfekterne over gjør dagens medisinske fremskritt at sannsynligheten for de verste arrene er kraftig redusert. De fleste arr ligger i dag på venstre tinning eller siden av pannen. Arr på kinnet og haken er blitt ganske uvanlig og vil oftest oppstå på grunn av uhell.

Det er med andre ord både studenttradisjoner og manndomsprøver som ligger bak disse arrene.