12 Parsecs, om du runder opp – Solo: A Star Wars Story


Solo: A Star Wars Story hadde verdenspremière på dagen 41 år etter Star Wars: A New Hope. Så jeg har bokstavelig talt vokst opp med Star Wars-universet.  Det var med skrekkblandet fryd jeg benket meg i kinosalen for å se om de klarte å holde «Star Wars følelsen» ved like når handlingen for første gang er relativt løsrevet fra rebeller og imperium.

Vet du hva? Det gikk helt utmerket!

Dette er en skikkelig gangsterfilm med Star Wars smak. Jeg synes Alden Ehrenreich gjorde en fin figur.  Han er kanskje ikke fysisk en tro kopi av Harrison Ford, men han klarer å fange karakteren Han Solo for det.   Joonas Suotamo tar opp tråden som Chewbacca, og om du ikke hadde visst det hadde du ikke gjettet at det var en ny skuespiller inne i drakta.  De nye karakterene Beckett (Woody Harrelson) og Qi’ra (Emilia Clarke) er trivelige bekjentskap. Harrelson har snart spesialisert seg på litt livstrette mentorer med moral etter behov, mens Emilia Clarke bruker av triksene fra GoT som en kvinne som vet hva hun vil, og vet at hun ikke vil at andre alltid skal vite det.

Paul Bettanys gangsterboss Dryden Vos virker akkurat ustabil nok ut til at det gir mening, Donald Glover utnytter scenene han har til fulle for å selge inn  Lando Calrissian som den sjarmerende lømmelen og playboyen vi alle kjenner, og L3-37 og Enfys Nest er bra bifigurer som får det til å henge sammen. Pluss at det selvsagt er en meget viktig cameo som jeg ikke skal gå nærmere inn på, men jeg kan trygt si at den ga fine ilinger langs ryggraden.

Plottet skal jeg ikke dvele ved. Kort fortalt rømmer Han fra slummen i Corellia, men på flukten blir hans kjæreste fanget inn av gjenglederne han rømmer fra.  Han verver seg i Imperiet som en vei ut. (Kudos for en morsom scene der vi finner ut hvor navnet hans kommer fra.

3 år senere støter han under et felttog på noen tyver som har infiltrert imperiet, ledet av Beckett. Han forsøker å slå seg sammen med dem, men blir tatt for desertering. Som straff kastes i et fangehull der han møter det som skal bli hans livspartner og copilot. Selvsagt rømmer de, og i et svakt øyeblikk lar Beckett begge slutte seg til teamet hans. Han skal gjennomføre et kupp for Crimson Dawn, forbrytersyndikatet der Drysden Vos er en av operatørene, og kan trenge noen ekstra hender. La oss si at ikke alt går etter planene, og at Dryden har en nestkommanderende Han kjenner fra før…

Alt i alt fungerer plottet bra. Det er ingen åpenbare hull, og det er stadig små drypp som spiller tilbake på de foregående filmene, eller er retroaktive frempek, om man kan kalle dem det. Tempoet i filmen er også bra, vi slipper unødvendige avstikkere, kanskje den største svakheten til Star Wars: The Last Jedi.

Det som fremfor alt filmen viser er at man kan lage «ekte» Star Wars filmer fri for lyssabler, R2-D2 eller hele verdensordenen på spill. Det lover godt når Disney ser for seg 20 nye filmer i årene fremover!

Bilder: © 2018 – Lucasfilm Ltd. – Fair use