H#1:AD 219 – She was ready – Michael – «What the F*ck!?!» WM34


Så har vi lagt årets heftigste wrestlinghelg bak oss.  Med NXT Takeover: New Orleans på lørdag og Wrestlemania 34 + WM34-KickOff på søndag var det totalt over 9 timer med wrestling på programmet. Selv med heftig bruk av spoling var særløig søndagens porsjon i overkant.  Jeg trimmet vekk over 2 timer fluff, videopromoer og diverse, og det var likevel i overkant. WWE må revurdere om det er hensiktsmessig å kjøre alt på en dag, eller om de burde gå over til et format med NXT på fredag og ‘Mania over to kvelder lørdag/søndag.

Jeg skal ikke skrive en lang avhandling, men prøve å fatte meg i korthet, med de umiddelbare tankene om hver kamp.  Jeg har ikke sett mandagens RAW men har fått med meg noe av det som skjedde via sosialmedia-osmose. Uansett, la oss komme i gang.

NXT Takeover

NXT startet som seg hør og bør med en frenetisk laddermatch for det nye  NXT North American Championship. Den fikk opp trykket fra startskuddet gikk, og var NXT «debuten» til EC3 og NXT debuten til Richochet. At Adam Cole (Bay-Bay!) trakk det lengste strået er helt greit.  De to nykommerne trenger ikke en sekundærtittel for å være «viktige», så det eneste reelle alternativet var Velveteen Dream. Dream er så ung at han vil få plenty av nye sjanser, og slik kvelden utviklet seg skjønner jeg at Cole fikk æren.

NXT Women’s Championship var neste kamp ut. Ember Moon er overmoden for opprykk til WWE, så at de tar en reprise på hvordan tittelen skiftet over fra Bayley til Asuka er helt greit.  Shayna Baszler har tatt syvmilssteg i ringen, og skal hun rekke å holde NXT-tittelen før hun rykker opp var det nå eller aldri.

Tag-team Triple Threat har alltid vært et underlig format.  Det er ingen DQ så hvorfor skal man holde seg til reglene om maks et lagmedlem i ringen av gangen?  Kampen for NXT Tag Team Championship & Dusty Rhodes Tag Team Classic, sto mellom Undisputed Era, der Adam Cole hadde sin andre kamp for kvelden, nå sammen med Kyle O’Reilly, Authors of Pain som er i samme situasjon som Ember Moon, og ad hoc laget med Roderick Strong og Pete Dunne.  En artig twist på slutten, der Strong bestemmer seg for å sabotere sitt eget lag for å gi seieren til Undisputed Era, og så slå seg sammen med dem.  Det er en stund siden vi har hatt en solid stall i NXT, og med Bobby Fish skadet trenger de en ny mann inn i stallen. De forsvarer Tag-tittelen etter Freebird-regelen, så Strong blir på sett og vis mester på denne måten også. Spørsmålet er hvor lurt det egentlig var å forråde Pete Dunne…

Kampen om NXT Championship så  Andrade «Cien» Almas forvare tittelen sin mot nederlandske Aleister Black. Almas har blitt 10 ganger mer interessant etter at han fikk Zelina Vega som følge, men han er også klar for en større scene. Aleister Black er et fornuftig valg, og siden de andre titlene i NXT nå er i hendene på heels, måtte nesten denne tilfelle et face.

Kveldens hovedkamp var en Unsanctioned match der Johnny Gargano fikk sjansen til å hevne seg på fuckface Tommaso Ciampa. Den sicilianske psykopaten har gjort livet surt for Johnny Wrestling helt siden han kom tilbake fra skade, og det er en build up som har strukket seg over ett år. Det var et nice touch at Ciampa komemr til ringen uten intromusikk. Det måtte bli bra, og det ble det. begge parter hadde skrudd intensiteten opp til 11, og leverte en match som blir vanskelig å komme utenom når årets kamp i NXT skal kåres. Slutten var som den måtte være: Gargano vinner, er med det atter på NXTs roster, og kan feire med Candice LeRae i ringen. Ciampa kan umulig slå seg til ro med dette og jeg antar de vil melke denne feiden noen måneder til.

Kick Off

André the Giant Memorial Trophy Battle Royal gikk for halvfull sal, og det er like greit.  For dette er en kamp som kun eksisterer så alle de som ikke han noe bedre fore skal få en Mania-sjekk i posten. Det merkes. Matt Hardy vinner etter at en nybadet Bray Wyatt dukker opp i ringen via *Blærph*. Face-Wyatt kan  jo bli en ny retning, men når han først skulle ta en dukkert i Lake of Reincarnation kunne vi kanskje håpet på noe mer?

WWE Cruiserweight Championship har vært uten tittelholder helt siden Enzo Amore ble tuppet på hue og ræva ut av WWE. Cedric Alexander og Mustafa Ali hadde fortjent en bedre plass på kampkortet, men gjorde det de kunne.  Ikke noe å utsette på ring gear’et i alle fall. Alexander hadde ivaretatt tradisjonen med superheltinspirert antrekk på Mania i Rey Mysterios fravær, og stilte som Black Panther.  Ali på sin side hadde en gørrtøff løsning med plenty av lysdioder i en halvmaske.  Jeg følger ikke nok med på cruiserweight-divisjonen til å ha sterke meninger om rett mann vant, det viktigste er at de kan legge hele Amore-fadesen bak seg, og Alexander blir sikkert en fin mester han.

Siste kamp i preshowet var WrestleMania Women’s Battle Royal. Og her var det definitivt bedre script enn i herrens Battle Royal.  Bayley og Sasha Banks fortsetter sin foreverwar som frenimies.  En drøss NXT-damer fikk vist fjeset sitt (noen er kanskje i overkant grønne i kantene).  Særlig Bianca Belair tror jeg man kan sette et kryss ved for fremtiden.  Peyton Royce deltok, men ikke henner ikoniske partner Billie Kay. Jeg aner ikke om hun er skadet, men hvis ikke er det rart hun ikke var med. Alicia Fox derimot visste jeg fortsatt var på skadelisten.  Beth Phoenix gjorde en fair innsats som sidekommentator, og det er et godt signal å få en kvinne inn på kommentatorplass.

Riott Squad fikk sjansen til å vise seg som en effektiv enhet, så lenge det varte.  Det var tydelig at Paige var mellomfornøyd med å sitte på sidelinjen.  Jeg vet hun hadde en tårefylt avskjed og offisielt la opp på RAW i går, nakkeskader er ikke å spøke med, men det må være bittert å sitte å gjøre gode miner til slett spill på direkten dagen før. Sonya Deville ble den første åpent lesbiske wrestleren til å gå kamp på Wrestlemania, og jeg er ikke bekymret for hennes fremtid sammen med Mandy Rose selv om Paige nå legger opp.  Enten Paige fortsetter i en ren managerrolle, eller de to får sin egen intromusikk og kommer ut av Paige’s skygge.

At Bayley forregnet seg, eliminerte Banks, jubler, og så oppdaget at Naomi fortsatt var i kampen virket litt billig. Ikke at ikke Naomi fortjente seieren, hun gjør alltid en solid jobb i ringen. Hun har vært utenfor tittelkampen lenge nå, så å holde henne relevant med en slik seier er helt OK. På den andre siden virker det som Bayley aldri helt kan lykkes, kanskje ryktene om at de vil prøve henne som heel er sanne.

Wrestlemania 34

Den første av 11(!) kampen på hovedkortet var en Triple Threat for WWE Intercontinental Championship. The Miz har holdt tittelen lenge, behandlet det som det viktigste i verden, og gjort at det har prestisje igjen.  Nye LGBTQ-vennlige Finn Balor er fortsatt litt for endimensjonal i ringen for min svak, så når tittelen skulle skifte hender var Seth Rollins rett valg.  Hans GoT-inspirerte «fire&ice» intro satte tonen for hele kvelden. De leverte en godt over gjennomsnittet bra kamp, og var den perfekte åpningen på selve showet.

Neste kamp var, om ikke kcveldens beste, klart blant topp 3. Charlotte Flair skulle forsvare WWE SmackDown Women’s Championship mot Asuka, som har gått ubeseiret i over to år. Mange holdt en knapp på det japanske håpet, men jeg mener de gjorde helt rett i å la Charlotte gå over. Ikke kun fordi hun hadde den barskeste introen av alle (inkludert motorsykkel-kortesjen til ekteparet McMahon-Helmsley). Hadde Asuka vunnet her hadde hun enten risikert å få holde tittelen i ufortjent kort tid, eller de hadde malt seg inne i et hjørne bookingmessig. Skulle hennes streak brytes med et «Oh no, XYZ has pinned the women’s champion»-tap på et random SmackDown? Det hadde blitt antiklimatisk.  I stedet kan hun nå bookes mye friere,  fortsatt som en drivende dyktig utover, men uten å måtte holde en kunstig ubeseiret rekke ved like. Etter kampen var det klemming, og Asuka proklamerte at «Charlotte was READY!». Et fint frempek mot den andre kampen der en japanske Royal Rumble-vinner skulle i ringen.

Så var det ikke Rusev Day i dag heller.  Fatal Fourway om WWE United States Championship virket som en kamp booket i siste liten. Randy Orton trenger ikke tittelen, Bobby Roode vaser fortsatt rundt uten mer enn et motto og en rå temalåt, og WWE hater alt som er godt her i verden, så Rusev får den ikke.  Eller mer sannsynlig: US-tittelen eksisterer nå primært som en enkel måte for utenlandske heeler å få billig heat på amerikanske show.  Rusev er alt for populær, Jinder Mahal derimot har visst at han fungerer godt i rollen som den arrogante utlendingen.

Mixed tag team matchen mellom Authority og Team Olympic var kveldens gledeligste overraskelse.  Den var langt bedre enn den hadde noen rett til å være. På den ene siden har vi Triple H, et levende bevis på at om du tar nok juice i ungdommen kan du holde en He-Man kropp ved like til du nærmer deg 50, mens Stephanie McMahon lever opp til etternavnet. En McMahon vil alltid kunne levere en helt akseptabel match selv om det er år og dag siden sist de var i ringen.

Kurt Angel henger kanskje bare sammen med Thoughs&Prayers, strikk og metallskruer nå, men han er fortsatt «Our Olympic Hero» og en gammel sirkustraver som livner til når han lukter sagmugg . Også Rowdey Ronda da…  Når hun trådde ut på scenen hadde hun det samme glimtet i øyet som en småunge som er slupet løs i en godtebutikk. Det er selvsagt ikke nok, men undre over alle undre.  Det virker som om Rousey har teft for wrestling. Hun virker lynskarp, klarte å få frem historien i ringen bedre enn mange med årevis av erfaring i ringen, og er selvsagt i fantastisk form.  Alle visste jo hvordan det måtte gå, men veien frem til den naturlige slutten var WWE-booking på sitt beste.

Det hjelper at de ikke er livredde for intergender-action lenger. Selvsagt var det HHH som måtte til pers når Rousey viste hvordan en virvelstorm av slag skal se ut, Shane O’Mac burde definitivt tatt notater! Spørsmålet nå er hva som blir veien videre.  Hadde jeg hatt ansvar for bookingen hadde jeg latt henne karnøfle f.eks. Dana Brooke først, og så latt en rutinert ringrev som Mickie James ta anstøt av at en «nykommer» posisjonerer seg så høyt i hierarkiet. Etter det kunne det passe med Triple H’s hevn, i form av en NXT-mester som kjenner alle Rouseys svakheter: Shayna Baszler.

Triple Threat kampen om WWE SmackDown Tag Team Championship, var en klassisk pustepause-kamp.  Målet var å få beltene på Bludgeon Brothers fra Usos og New Day fikk en Mania-opptreden i samme slengen.  Helt forglemmelig kamp.

John Cena hadde i ukesvis prøvd å få en match med Undertaker uten å få svar. Etter litt klabb og babb fikk vi litt lureri fra Elias,  før The Phenom dukket opp. Cena fikk oppleve sannheten i ordtaket at du skal være forsiktig med hva du ønsker deg, siden du kan risikere å få ønsket oppfylt.  Om ikke Taker lenger har fysikken til å gå regulære kamper, eller interesse av å bruke tid på feider, er det helt greit om han bare blir WWEs svar på Candyman: Sier du navnet han høyt mange nok ganger, dukker han opp som ånd av en fillehaug og spiser sjelen din.

Tag team matchen der Sami Zayn og Kevin Owens hadde sjansen til å få tilbake jobben om de slo Shane O’Mac og Daniel Bryan var en besynderlig affære.  Ideen om at de to rebellene skulle angripe før bjellen satte i gang kampen og så «skade» Bryan virket egentlig som om WWE ville forsøke å lure smarks til å tro at Bryan kanskje ikke egentlig var friskmeldt sp han kunne gå en kamp likevel. Resultatet nå ble at det virket som en middelaldrene rødmusset forretningsmann som for noen uker siden var døden nær med navlebrokk og de som verre var, var fult på høyde med to profesjonell utøvere.  Heldigvis var alt det glemt når Bryan omsider fikk det varmeste av alle hot tags. Det er ikke uten grunn av han fortsatt av mange regnes som verdens beste wrestler. Ja han var kanskje *litt* mer forsiktig, men når han satte i gang med å sparke brystbenet til Zayn ut mellom skulderbladene hans, var det klart at D’herre Zayn og Owens kom til å forbli arbeidsledige. Hvor lenge før Kevin Steen og El Generico får kontrakt med RAW?

På listen over tittelbytter som ikke overrasket noen rager nok WWE Raw Women’s Championship øverst. Alexa Bliss har vært en utspekulert drittstøvel mot Nia Jax lenge, og nå var begeret mer enn fullt.  Jax startet med å mose Bliss back up, Mickie James.  Så var det bare et spørsmål om å få tak i den lille mesteren. Lettere sagt enn gjort. Bliss er kanskje en utspekulert opportunist, men hun vet også opp og ned på en wrestling ring.  Hun angrep bena til Jax, og øynene, hver gang hun visste hun kunne slippe unna med det. Dermed ble kampen jevnere enn utgangpunktet skulle tilsi. Men mobbeofferet fikk sin hevn, og tittelen, mens det er åpent hvor veien går videre for Bliss.

Når Shinsuke Nakamura vant Royal Rumble valgte han å utfordre AJ Styles for hans WWE Championship. Forståelig nok med tnke på hvem som holder Universal-tittelen. De to har møttes mange ganger før i Japan, og dette ble ikke den dørmmekampen mange hadde håpet.  Det mest minneverdige var egentlig hvordan Nakamura tok hevn etter å ha tapt.  Han lullet Styles inn i troen på at de skulle ha det maskuline svaret på Charlotte Flair og Asuka tegn på respekt etter sin kamp, og ga han et klokkerent slag midt i sikringsskapet.  Det kan være rednigen for Nakamura.  Asuka er kanskje en nådeløs seiersmaskin, men hun er ikke usportslig, Nakamura derimot kan være den tempramenstfulle kunstneren som kun spiller etter sine egne regler.  Jeg forventer at denne kampen kommer til å gjenta seg mange ganger, til vi alle er godt og grundig lei.

Braun Strowman vant retten til en kamp mot The Bar for WWE Raw Tag Team Championship. Han ville gjøre det på egenhånd, men ble pålagt å velge enn lagkamerat.  Så for å oppfylle det formelle kravet valgte han ut en 10 åring fra publikum, Nicholas. (I virkeligheten sønnen til en av WWEs dommere.) Det skal være plass til litt tull og tøys, og jeg synes dette var akkurat innafor. På den enes disen kan man si det svekker The Bar at de tapte det som i praksis var en handicap-match. På den andre siden, det er Braun Strowman. Poenget var å få beltet av The Bar, så man kan kjøre en turnering for beltene. (På Raw måtte Strowman og Nicholas gi fra seg tittelen, siden Nicholas fortsatt går i 4. klasse og derfor ikke kan signere en kontrakt med WWE…) Braun får en tittel på CVn, Shemus og Cesaro for omsider en pause til å behandle alskens småskader de har samlet opp, og alle kidsa i publikum kunne drømme om at det var dem som ble tatt med opp i ringen.

Sist ut var kampen for WWE Universal Championship mellom Roman Reigns og Brock Lesnar.  Reigns har i mange år vært utpekt som WWEs ansikt for fremtiden, mens Lesnars kontrakt er på vei til å gå ut, han bryr seg kun om penger, og er sugen på en ny runde i UFC. Så da må de bli en ny mester, uansett hvor mye publikum buer «the big dog»?  Neida. WWE gjorde et sjakktrekk.  Hvis de mener alvor med å få publikum til å ha sympati med Reigns gjorde de det eneste rette.  La ham holde ut og holde ut, overleve Lesnars F5 igjen og igjen, men til syvende og sist bli etterlatt som en blodig bylt i ringen.  Jeg er ikke noen stor fan av colour i tide og utide,  men som en ekstra understreking av at å møte Brock Lesnar er noe helt annet enn en hvilken som helst annen motstander?  Jo takk som byr. Jeg vet ike om WWE faktisk lot Reigns blade, eller om han ble åpnet opp the hard way av Lesnar, men resulttet er det samme.  Reigns med blodig ansikt som brøler ut og gjør en siste krampetrekning, men likevel ikke helt når opp.  Som Paul Heyman ville sagt det: Alle eventyr har ikke en lykkelig slutt, noen ganger vinner ikke helten.

Jeg vet ikke om WWE gjør med tanke på kontraktsituasjonen til Lesnar, men jeg har egentlig ikke noe i mot at et av beltene tas ut av sirkulasjon på denne måten.  La Lesnar være en mytologisk trussel som kun dukker opp ved de aller største anledninger.  Bygg opp Reigns gradvis, så han kanskje får publikum på sin side. Om nødvendig la Big Show utfordre Lesnar når han returnerer, for så fort å brutalt bli satt på plass på en sekundær PPV. Så kan WWE omsider trykker på avtrekkeren og la Braun ta denne tittelen på SummerSlam.

Åres Mania hadde ingen direkte svake kamper. De viktigste kampene var etter mitt syn solide og hadde logiske utfall.  Særlig mer enn det forlanger jeg ikke av wrestlingskalenderens viktigste helg.