In defense of Trish [Seriøst 12: Jessica Jones – Sesong 2]


Nå etter påskeferien har vel alle fått somlet seg til å se ferdig den andre sesongen med Netflix-Marvels mest fordrukne superheltinne, så jeg behøver kanskje ikke klistre på masse spoilervarsler.  men i alle tilfeller:  OBS OBS, har du ikke sett sesongen ferdig, leses denne artikkelen på eget ansvar!

Denne sesongen tar opp tråden fra den første, og hendelsene i Defenders.  Jessica er ikke lenger like anonym som hun skulle ønske. En nå nykter Malcolm Ducasse er Jessicas selvoppnevnte sekretær/partner i firmaet. Jeri Hogart er fortsatt et rasshøl. Trish har latt sine superhelt-aspirasjoner gå seg til hodet, og mens Jessica forsøker å drukne sorger og post-traumatisk stress i whiskyflaska, nøster hun videre i saken med IGH, det mystiske foretaket som tilsynelatende står bak både Jessica og Nukes ekstraordinære krefter. En av de mange mulige klientene Malcom skaffer Jessica er en ung mann som hevder et mystisk selskap ga han superreflekser og hastighet, men bare når han er livredd. Jessica er ikke overbevist, men så dør «Whizzer» under mystiske omstendigheter… Kudos for å ha resirkulert en av de lammeste superheltene i Marvels pantheon, Netflix!

Som i de fleste Netflix-seriene er det flere parallelle historier.  Hogarts sykdom og maktspill er den ene. Carrie-Anne Moss bruker alle skitne knep for å få viljen sin, og er samtidig både usympatisk som få, og veldig lett å ha forståelse for. At Jessica mor dukker opp som en annen av IGHs prøvekaniner, med større krefter, men også desto større mentale problemer er den andre, og den virker kanskje litt påklistret.  At Jessica selv blir litt blind for hvor destruktiv effekt moren har på livet hennes er en velbrukt klisje, men samtidig skjærer det litt at en så tvers gjennom kynisk og analytisk personlighet ikke tar grep tidligere.  Plottet med Oscar Arocho, den nye vaktmesteren i bygården til Jessica er grei nok, hun trenger noen normale mennesker i livet sitt.

Den siste tråden i denne sesongen er Patsy/Trish som faller for fristelsen til å ta snarveier i sit driv etter å være en helt som kan gjøre en forskjell. Det er litt for mange som som kaster henne under bussen som en dårlig venninne, men alle tilbakeblikkene underbygger hvor skadet hun er.  Minst like skadet som Jessica, bare på en annen måte. At hun har en avhengighet som ikke akkurat blir bedre av eksperimentelle medikamenter, og et realt hespetre av en mor, gjør det ikke enklere.

Den siste episoden er for noen beviset på at hun krysset den moralske hendelseshorisonten.  Jeg er rykende uenig.  Hun tar sjansen på å ofre vennskapet med adoptivsøsteren, for å redde henne.  (Så får vi heller se bort fra at det er litt ulogisk at Jessica har satt seg i denne posisjonen). Alisa er åpenbart forrykt, og homicidal, og det er kun et tidspspørsmål før hennes flukt med Jessica på slep ender i et blodbad.  Politiet har definitivt en «skyt først-spør siden» til Alisa, og om Jessica havner i skuddlinjen er det et offer de er villig til å gjøre.  Jessica er kanskje bråsterk, men skuddsikker er hun ikke, som vi får bevist.

Jeg tror og håper  sesong tre vil la oss se adoptivsøstrene finne samme igjen, kanskje ved at de angriper samme problemstilling fra hver sin kant.  Som hendelsen med mobiltelefonen i heisen viser,  den eksperimentelle behandlingen til Dr. Malus hadde en effekt, utover å nesten drepe henne, og Patsy Walker har neppe gitt opp planene om en karriere som superhelt. Pryce Cheng og Malcolm er nå første steg i Hogarts nye firma, noe som neppe kan love godt for noen. Mens Jessica omsider tillater seg selv å knytte nye mellommenneskelige relasjoner, med Oscar og hans sønn.

Er det merkbart at denne sesongen kun har kvinnelige regissører? Ikke påfallende, men jeg er kanskje ikke noen god målestokk. De kvinnelige karakterene er definitivt grundig utpenslet, og mangefasetterte, men jeg synes ikke det var noen åpenbar svakhet med sesong én heller.  i 2018 er det ikke akkurat noen nyhet, men som et symbolsk grep for å vise at det er tonnevis av dyktige kvinnelige regissører der ute er det jo positivt.  Nettopp derfor er det litt skuffende at sesongen faller for fristelsen til å bruke et så gammelt triks som morsbinding i grunnlaget for plottet.

Men Jessica Jones står fortsatt fjellstøtt som den beste soloserien i Netflix Marvel-univers.