Kosmodag 5: Matvett, enda flere kurdere og rock&roll!


Det var på høy tid å øke antallet dokumentarer på listen over sette filmes. Som tenkt så gjort, fredagen bød på tre relativt ulike dokumentarer om ganske så ulike tema.

Åpningen var Wasted! The Story of Food Waste. En bunnsolid og velprodusert amerikansk dokumentar om hvile enorme mengder med mat vi sløser vekk hvert år. En tredjedel går i søpla, og i USAs tilfelle betyr «søpla» i 90 % av tilfellene søpledynger. Filmen bygger på en omvendt pyramide i fem deler og tar for seg hver av delene.  Den viktigste delen er å utnytte maten bedre, både gjennom mer effektivt landbruk, men særlig ved å bruke mer av planten eller dyret. «Det finnes ikke ufisk» som en av mesterkokkene påpeker,  bare mat du ikke har smakt før! Gjør det eksklusivt og eksotisk, og folk vil straks bli mer interessant i å prøve det.  En japansk rockekokk smatter seg gjennom retter laget av alt fra tarm til livmor. Eller man kan bruke brødrester til å lage øl!

Neste steg er at «alt går i grisen». Mat som ikke egner seg for mennesker kan utmerked godt brukes til å fre opp blan annet høns, men fremfor alt griser.  Det var jo det som var grisens viktigste rolle i gamle dager, og nå viser det seg at griser foret på ulike rester utvikler ulik smak. Du begynner rett og slett matlagningen et steg høyere i kjeden, lenge før kjøttet ankommer et kjøkken.  Neste steg er å bruke mat som energikilde, ved å gjære det i lukkede system, i stedet for å la maten råten anaerobt i mange tiår og slippe ut enorme mengder metan. Matrester kan også komposteres, og et eksempel fra en skole i New Orleans viser at når barn får en personlig forhold til det å dyrke mat, blir det straks mer bevisst på å ikke la det gå til spille.

Siste punkt er søpledynger, men som man erfrer i mange land, om man skiller ut biologisk avfall og gjør det dyrt å kaste slik, så går produksjonen av slikt avfall drastisk ned.

Den viktigste nøkkelen er rett og slett  bruke kapitalismen på det den er best på. Få folk til å skjønne at mindre matavfall betyr penger i lomma. Enten det er yoghurtfabrikken som sparer 20 millioner i året på strøm, eller familiemoren som sparer 10.000 i året på matbudsjettet, eller grisefarmen som sparer 25 % av driftskostnadene ved å la frilandsgrisene spise skyller i stedet for soyapellets.

Fra en dokumentarstil til en annen. Franske Bernard Henri-Levy fulgte i seks måneder, fra juli til desember 2015, den andre viktige kurdiske styrken involvert i kampene i Midt-Østen: De legendariske Pershmerga, den militære styrken til de kurdiske selvstyremyndighetene i Irak.

Filmen gjør ingen forsøk på å fremstå nøytralt.  Kanskje ikke så rart når motstanderne til Pershmerga er Daesh, og kurderne er det nærmeste du kommer «good guys» i dette vepsebolet av feilende stater.

Dokumentaren er også innom restene og minnene om jødisk kultur som de lokale kurderne er svært stolte over. Vi møter også eksempler på de siste standhaftige kristne munkene og forstanderne som holder ut i den relative tryggheten i de kurdisk-kontrollerte områdene. Vi er også innom flyktningeleire med yazidier evakuert ut av krigssonen av Pershmerga-styrker. Yezidienes religion bygger på en blanding av kristendom og zoroastrisme, en religion som var 1000 år før Muhammed ble født. Siden de er et levende bevis får før-islamsk kultur er det naturligvis et yndet mål for brutale overgrep og folkemord fra Daesh.

Igjen ser vi også de mange kvinnene som tjenestegjør som Pershmerga.  De er et viktig symbol for Kurdistans langt mer opplyste forhold til likestilling og kvinners rettigheter, men de er også et utmerket våpen mot Daesh. De tror nemlig at det å bli drept av en kvinne innebærer at de aldri kan få plass i paradiset de er lovet. Med andre ord bruker man fiendens overtro mot dem selv. Særdeles effektivt mot det som i praksis er en suicidal dødskult.  Ikke at de har særlig mye å stille opp med i åpen kamp mot menn heller. Gang på gang erobrer styrkene vi følger store områder uten nevneverdige tap. Det hjelper nok at Pershmerga også støttes fra luften av amerikanske fly når behovet skulle oppstå. En solid dokumentar som nærmest fungerer som en road-trip langs kamplinjene mellom Pershmerga og Daesh i Irak i 2015.

Jeg var litt skuffet over dokumentaren om Grace Jones i går. Heldigvis sørget Rockabul for at jeg fikk en skikkelig trivelig musikk-dokumentar i år også! Har du ikke hørt om Dictrict Unknown? Det hadde ikke jeg heller før jeg så denne filmen.

Den australske musikeren og journalisten Travis Beard bodde i Kabul, Afghanistan. En dag i 2009 står fire unge menn på døra hans. De har bestemt seg for å bli Afghanistans første metall-band! Ikke kan de spille, og de første forsøkene høres ut som en full okse som faller ned en trapp i en jernvarehandel. Ikke hjelper det at hjemlandet deres kort tid i forveien var frigjort fra en gruppe religiøse galinger som mente all musikk var djevelens verk og at musikere skulle kastes til gribbene. Taliban er en ting, men de er ikke de eneste konservative festbremsene i byen. Heldigvis gjør øvelse mester, alt kan bestilles på Amazon og når du har en drøm, en sterk drøm, så kan det meste skje.

Jeg skal ikke si hvordan det ender når vi følger det som ble Afghanistans første ekte rockeband. Det jeg kan si er at de som trodde rocken har utspilt sin rolle som soundtracket til ungdommelig opprør får en ørenåpner her! regissøren var i salen og introduserte filmen, og det ble trivelig i Kongesalen, selv om jeg bare gikk for gratis kaffe, i stedet for en kald halvliter. Apropos det, etter å ha sett tre dokumentarer fra Midt-Østen er jeg sterkere i troen på at i land der man ikke drikker alkohol (i hvert fall offisielt) tar man det igjen med renter når det gjelder røyking!

 

Kosmorama – 5 dager gjennomført
17 filmer sett totalt
Språk hørt: Creole, Engelsk, Islandsk, Pseudo-Latin, Spansk, Fransk, Norsk, Kurdisk, Trøndersk, Japansk, Italiensk, Arabisk, Arameisk.