Kosmodag 4: Kvinnekamp, Trondhjem, discodronning og datingtrøbbel


Den internasjonale kvinnedagen! Jeg feiret den med tre filmer med «sterke kvinneskikkelser» i ulik valør, pluss en film som er så fordømt populær at i dag var første visning som ikke vr utsolgt da jeg bestilte billetter før festivalen!

Samtidig er det på tide å trappe rolig ned, i dag var siste dag med fire filmer på programmet, nå blir det tre, to og én på søndag.

Kosmorama har vanligvis et solid repetoar av dokumentarfilmer på programmet, men det var først i dag jeg begynte å fråtse i det.  Første film ut var Gulistan, Land of Roses. Produsert av Zaynê Akyol, en canadisk regissør av kurdisk herkomst følger vi her det kurdiske PKKs mest fryktinngytende våpen, de kvinnelige geriljasoldatene. Fra treningsleir i fjelene til de reiser til frontlinjene i kampene mot Daesh rundt Mosul i 2014.

Filmen er oppkalt etter en kvinne, Gulîstan, som hadde vært en rollemodell for regissøren i hennes hjemby Montreal, helt til hun dro til å kjempe med PKK. Akyol dro til Irak i 2010 i en mislykket forsøk på å finne henne og lage en film om henne. Hun fant ikke Gulîstan, men møtte kvinner som kjente henne og fokuset på filmprosjektet endret seg til å fortelle Gulîstans historie gjennom disse minnene om henne. Men da Akyol kom tilbake til Irak for å filme i 2014, var noen av de kvinnene hun hadde møtt fire år tidligere døde mens andre var i kamp, så fokuset for filmen skiftet på nytt, til å dokumentere erfaringene fra kvinner som Gulîstan.

Det er et alvorlig valg de unge kvinnene som slutter seg til geriljastyrkene i fjellene. Som 23 år gamle Rojen sier i filmen, du bytter ett liv for et annet, og du vet at du ikke kan gjøre om valget når det er gjort. På den andre siden har ikke hun angret, for hun har til gode se en lykkelig gift kvinne, så å dø ugift for et fritt Kurdistan er en bedre skjebne i hennes øyne. Kurdistan er jo på mange måter Midtøstens svar på Polen, omringet av mektige nasjoner som kappes om å kontrollere områdene de gjør hevd på.

En fin dokumentarfilm, som observerer mer enn å forsøke å holde en stram narrativ. Det er interessant å se unge kvinner og jenter sømløst skifte mellom herdet gerilja og mundane sysler som å flette håret, danse til de seneste poplåtene og finne på søte kallenavn til sine personlige automatvåpen.

Film nummer to var festivalens hovedfilm, i hvert om vi ser på antallet visninger. Trondheimsreisen presentere byens historie gjennom forrige århundre.  Fra Kong Haakon krones i Domen i 1906, og frem til 80-talets kamp for å bevare byens sjel fra modernistiske byutviklingsprosjekt. Alt fortalt gjennom et rikt tilfang av arkivopptak. Filmen er ikke kronologisk, i stedet skifter den fra tema til tema gjennom riktig så fiffige overganger. Det hele følges av små anekdoter fortalt av kjente og mindre kjente trøndere.  En jeg så den sammen med sa at det hadde vært fint om kanskje disse stemmene fikk følge av et navn første gang de snakket, men jeg synes egentlig det ikke gjorde noe. Det er byen som er hovedpersonen i denne filmen, og om det er Ulf Riisnes, Anne B. Ragde eller Truls Gjestland som forteller akkurat de anekdoten er uvesentlig.

Jeg skjønner godt at denne filmen har skapt stor publikumsinteresse, som det blir sagt over de første levende bildene av Trondheim, filmet av en amerikaner som monterte et kamera foran på en av bytrikkene: Det morsomste er jo å se om du kan se deg selv på kino.  Ikke for det, dette er ikke kun en film for trøndere. Filmen er et sjarmerende portrett av denne koselige lille småbyen som innimellom har litt voksesmerter. Anbefales enten du kommer herfra, eller bare bor her for en stund.

Ikke til forkleinelse for de underskjønne trønderpi’er, men tilbake til damene. Grace Jones var et stilikon på 80-tallet, med rå sensualitet seksualitet, ett hardt androgynt stilbilde og sugende discotek-gjengangere på samvittigheten. Dama er 69 år nå, «but still going strong».  Dokumentaren Grace Jones: Bloodlight and bami har blitt til over ti år, og viser at hun slett ikke hviler på laurbærene.

Det er selvsagt imponerende å se en diva som holder seg så usømmelig godt, og fortsatt har full kontroll over tøylene, men jeg hadde håpet filmen hadde hatt et bredere fokus, og presentert mer av karrieren hennes. Fra hun begynte som modell i 1973 og frem til i dag. En del av rammen rundt filmen er også at Grace besøker familien på Jamaica, og mimrer litt om barndommen, men mange av historiene blir hengende i løse luften. Jeg vurderer også om jeg ikke burde føre opp jamaicansk-engelsk som et eget språk på tellingen min, for når en engelskspråklig film velger å tekste disse segmentene sier det seg selv at det er ganske bred dialekt! Grace Jones er en interessant dame, men to timer ble minst en halv time for lenge for denne filmen.

Dagens siste film var også den siste på årets Ramaskrik-program, så da har jeg straight eller noe sånn! I Double Date måter vi Jim. Han er litt fyldig, har rødt hår, en eksentrisk familie, og sist men ikke minst kortslutter hodet hans helt når han forsøker å prate med damer. Ikke rart han fortsatt er motvillig jomfu i en alder av 29 år og 364 dager. Kompisen hans Alex har litt mer dameteke, og forsøker å coache kamraten etter beste evne, han lover at han skal slippe å gå inn i tredveårene «uåpnet».

Så det virker som nesten litt for god flaks når de dagen før dagen møter to lekre frøkner i baren. De er kanskje litt rare, og drikker ikke alkohol, men de takker ja til en dobbelt date.  Lite vet de to kameratene at søstrene Lulu og Kitty har onde planer og adskillige døde fuckboys på samvittigheten. Jomfruer egner seg særlig godt til en aktivitet som begynner på «M» og slutter på «enneskeofring»Det blir med andre ord en date utenom de vanlige.

God, velskrevet engelsk horrorkomedie der her, og de fleste skuespillerne har du helt sikkert sett en eller annen gang i en BBC-produksjon.

Kosmorama – 4 dager gjennomført
14 filmer sett totalt
Språk hørt: Creole, Engelsk, Islandsk, Pseudo-Latin, Spansk, Fransk, Norsk, Kurdisk, Trøndersk.