Kosmodag 3: Norsk terror, kanadiske zombier og irske gjenferd


Dag nummer tre på festivalen var tenkt viet litt ugreie filmer.  Jeg hoppet like godt rett i det med Erik Poppes Utøya 22. juli. Filmen har kinopremiere førstkommende fredag men vi var de første som fikk se den endelige versjonen. Poppe var til stede og avslørte at det var gjort noen siste små endringer fra versjonen som ble visst i Berlin og på lukket visning.

La meg først starte med å si at dette er en fæl, grufull, vond og veldig, veldig god film. Gatebarn og fattigdom får nesten ha meg unnskyldt, dette er utvilsomt den tyngste filmen på programmet i år, om ikke annet fordi den er oss så nær.

Mye av kritiken som kom når det ble klart at filmen skulle lages er gjort til skamme: Gjerningsmannen er knapt en del av bakteppe, fokus er fullt og helt på ungdommene på Øya.  Filmen starter med autentiske arkivopptak fra bomben i Regjeringskvartalet før den forflytter seg til Utøya.  Derfra og ut er det et langt opptak, i hvert fall er det slik vi som publikum opplever det.  Denne delen følger den autentiske tidsplanen, så vi får 72 minutter med frykt, forvirring, kaos og fortvilelse i real time. Hovedrollen, Kaja som stadig leter etter lillesøsteren Emilie som forsvinner i kaoset, er oppdiktet, men regissøren har så langt det er mulig basert seg på autentiske vitnebeskrivelser.

Andrea Berntzen er formidabel i rollen. Hun er faktisk så god at i noen scener fremstår noen av de andre unge skuespillerne i overkant stive og «teaterflinke».  Dette er en fryktelig film jeg tror få vil ønske å se to ganger, men nå, 7 år etter angrepet er det på høy tid at denne filmen kommer.  Det er et klisje at veteraner fra Vietnamkrigen utbryter «You weren’t there man!» og det er en sannhet i at slike traumer er umulig å internalisere for utenforstående. Men denne filmen gjør jammen et solid forsøk på å klare det. Selv om du ikke har noen direkte tilknytting til de som ble rammet, treffer den deg solid i mellomgulvet. Men de fleste i 20-30 års alderen har nok en forbindelse, enten direkte, ved at du kjenner noen som kjenner noen som var der, eller kanskje bare opplevde at et av twitterhandlene i feeden din ble stille for alltid. Som ble nevnt i det lille panelet etter filmen (som jeg dessverre ikke fikk med meg alt av, skulle jeg rekke neste film); alle husker hvor de var 22. juli 2011.  For all del, se filmen på kino, det fortjener den. Men se den sammen med noen som er forberedt på å snakke ut om opplevelsen etterpå.

Hva skulle man egentlig se rett etter en slik film?  Jeg valgte å gå for canadiske The Ravenous, eller siden vi er det fransktalende Quebec, hvorfor ikke bruke originaltittelen Les Affamés.  Dette er en zombiefilm helt etter oppskriften. Zombier dukker opp, vi får aldri noen god forklaring på hvorfor, men de driver med underlige aktiviteter i tillegg til å jakte på de siste overlevende, jada jada, sett det før. Dessverre kommer vi aldri nær nok på karakterene til at vi egentlig bryr oss nevneverdig om hvordan det går med dem. De små stikkene vi får blir altfor løsrevne.  Hvorfor drasser en rundt på et trekkspill for eksempel.  Videre er det litt for mange tilfeller filmen bryter med sin egenetablerte indre logikk. Det er et dårlig tegn. Helt middelmådig altså, men når planen er å komme gjennom hele Ramaskrik-programmet på seks filmer måtte denne også sees.

Siste film var heldigvis en opptur.  I irske The Lodgers møter vi tvillingparet Rachel og Edward som bor i et falleferdg godt på den irske landsbygda, alene etter foreldrenes selvmord. Huset bærer på en mørk hemmelighet, men tvillingene har tre enkle leveregler å forholde seg til:

  1. Vær i seng før midnatt
  2. Ikke invitere fremmede over dørstokken
  3. Ikke forlat hverandre

Problemene begynner når familieformuen er brukt opp så nysgjerrige sakfører dukker opp, samtidig som Rachel begynner å gjøre alvor av planene om å opponere mot reglene. Broren Edward er på sin side litt for opptatt av å følge i slektens fotspor.  Så kommer den kjekke Sean tilbake til landsbyen, etter å ha mistet et ben i krigen. Han oppdager fort at de som har gått i den engelske kongens klær ikke står høyt i kurs i Irland på denne tiden. Så får han øye på den mystiske Rachel og hun på ham…

En klassisk bittersøt spøkelseshistorie dette her. Jeg likte den svært godt, fordi den ikke gjør mer av seg enn den skal. Hadde du sagt at den bygget på en langnovelle fra 1928 hadde jeg lett trodd deg. Det som distraherte meg en smule er at hovedrolleinnehaver Charlotte Vega innimellom er veldig lik Emilia Clarke. Når Sean spilles av Eugene Simon (Lancel Lannister) og sakfører Bermingham av David Bradley (Walder Frey) ble det litt vel mye Game of Thrones her til tider.

Kosmorama – 3 dager gjennomført
10 filmer sett totalt
Språk hørt: Creole, Engelsk, Islandsk, Pseudo-Latin, Spansk, Fransk, Norsk.