Kosmodag 2: Maktkamp, grafitti og gullfeber.


I dag har Prinsen til tider vært breddfull av folk som skal se Trondheimsreisen.  Jeg styrte klokelig unna den filmen i dag (den skal sees senere i uka) men gikk i stedet for en funky trio av filmer som dekket både det ene og det andre.  Fordelen med at det var premiere på Trondheimsreisen var at det betydde gratis kaffe og bløtkake, og det sier man jo ikke nei til.  Men over til dagens filmer.

Jeg begynte med The Death of StalinArmando Iannucci har lang erfaring med å harselere med maktstrukturer og smålig politisk maktkamp, og det kommer godt med her.  Det er et sjansespill å lage en farse når utgangspunktet er historiske hendelser i verdenshistoriens mest grufulle terror-regime, og karakterene er basert på virkelige mennesker vi vet var komplette monstre.  Likevel, her fungerer det utmerket! Det er leng siden jeg har ledd høyt mange ganger på en kinovisning, men ikke her.

Som så mange artige filmer er historien bygget på en tegneserie: Le Mort de Staline skrevet av Fabien Nury og tegnet av‎ Thierry Robin. Nury skrev også manus til filmen. Det hjelper selvsagt at Iannucci har et stjernelag på rollelisten.

Adrian McLoughlin gestalter Stalin som en litt infam gammel sullik som elsker å sette sine spyttslikker opp mot hverandre, såre klar over at så lenge han lever tør ingen av dem forsøke seg.

Simon Russell Beale briljerer som den kyniske sadisten Lavrentji Beria.  Beria var jo Stalins svar på Hitlers Himmler.  En nidkjær jævel som sørget for å ha noe på alle, og elsket å misbruke makten han satt med, og som knapt kan vente til han selv kan innta rollen som øverste leder. Du blir fysisk uvel av å se hvordan han formerlig kremer i boksershortsen bare ved tanken på å omsider rane til seg bukta og begge endene. Det er kanskje ikke tilfeldig at man lett kan tolke noe «Weinsteinsk» over framtoningen,  og rent fysisk er han som snytt ut av nesa på Kissinger.

I motsatt ringhjørne har vi Nikita Krustjov, spilt av Steve Buchemi. Han har sin egen plan for å kapre folket og nasjonens hjerte. Blant de andre karakterene har vi den vaklevorne Malenkov (Jeffrey Tambor), nominelt Stalins etterfølger, men komplett uegnet for den tredimensjonale sjakken de andre bedriver når de posisjonerer seg. Michael Palin får mye ut av rollen som den hundsede Molotov, en mann som er så nedslitt av tiår med Stalins stadige humørendringer, at han knapt selv vet hva han mener lenger.  

Den som likevel stjeler showet er Jason Isaacs som Feltmarskalk Zhukov. Når han braser inn på banen rett før begravelsen vet vi at «shit is going down». Han har null og niks til overs for smålig politisk maktkamp og har særlig en høne å plukke med Berias hemmelige politi NKVD.

Selvsagt tar filmen seg mange kunstneriske friheter i forhold til historiske fakta, men i det store og hele gir den et inntrykk av hvor nådeløs og ravende gal maktkamp i et totalitært regime egentlig vil utfolde seg.

The Death of Stalin har vanlig Norgespremiere 6. april og kan varmt anbefales!

Etter å ha ledd godt ut av en død dikator var det tid for noe vesentlig mer alvorlig. Tigers Are Not Afraid er i årets New Directors program, men det er sant at filmen like gjerne kunne vært i Ramaskrik-programmet.

10 år gamle Estrella bor i en av de mange mexicanske grensebyene der narkokartell og gategjengene deres styrer. En dag kommer hun hjem fra skolen for å fortelle at den er stengt inntil videre etter en ny skuddveksling utenfor. Men moren er borte, og ganske snart begynner uhyggelige ting å skje i hjemmet, så Estrella søker tilflukt hos en liten gjeng gategutter, som alle hver på sin måte er ofre for den lokale narkobaronen. Men selv om hun kan rømme slipper hun ikke unna det som har bitt seg fast i henne. For hun hadde tre ønsker, og det første var at moren skulle komme tilbake. Det skjer, men slett ikke slik Estrella håpet, og hun innser at i en by styrt med vold er det mange rastløse døde som ønsker hevn. Da er det jammen bra at tigere ikke er redde!

Dette er et mørkt eventyr i stil med bøkene til Neil Gaiman eller Guillermo Del Toros filmer, og filmen bæres i stor grad av Paolo Lara i hovedrollen. Hun leverer en nydelig rolletolkning i en film som, lik de fleste eventyr, har en ganske enkel grunnhistorie. På en måte skjønner jeg hvorfor de har valgt den engelske tittelen de gjorde, men originaltittelen Vuelven («Kom tilbake!») hadde og fungert.

Kveldens siste film var franske Laissez bronzer les cadavres (eller «Let the corpses tan» som er den engelske tittelen Kosmorama bruker). Her er det veldig mye stil, men dessverre ikke så mye substans.

En eksentrisk kunstner ved Luce (spilt av Elina Löwensohn) lever avsondret fra mesteparten av omverden i en klosterruin på en åskam i Syd-Frankrike. Der holder hun hoff med en forfyllet forfatter, og sin private «advokat». Advokaten har invitert noen venner. En gruppe ranere ledet av den forherdede Rhino. De har nettopp har kapret en forsendelse med 250 kilo gull. I tillegg dukker forfatterens kone opp helt uventet, med sin lille sønn og barnepike på slep. Alt ligger til rette for late dager i solsteiken,  helt til to nysgjerrige motorsykkelpoliti dukker opp, og kulene begynner å fly.  For når ingen stoler på noen, og alle stort sett er tungt væpnet…

Filmen bruker en heftig klipping, og viser gjerne samme scene fra ulike synsvinkler. Det er mye ekstreme nærbilder, og fargene har den samme utvaskede valøren som gamle postkort. Samtidig får vi symboltunge scener i ren 70-talls exploitation-stil, som kanskje er ment å skulle illustrere den trollbindende effekten gull har på svake mennesker.

Som en hommage til syrete spaghettiwestern og gangsterfilmer fra 70-tallet har filmen mange gode idéer, men rollefigurene blir dessverre alt for todimensjonale til at vi egentlig bryr oss om hva som skjer med dem. Filmen bygger på en roman av Jean Patrick Manchette fra 1971, og er etter sigende ganske tro mot boka, men slik som den var en av de siste sanne franske «gangsterromanene» så er også denne filmen litt for mye et forsøk på å hedre 70-tallets filmkunst til at den helt klarer å stå på egne ben. For å oppsummere La Dame dans L’auto avec des Lunettes et un Fusil som var på Kosmorama i 2016 var mye bedre, dessverre.

Kosmorama – 2 dager gjennomført
7 filmer sett totalt
Språk hørt: Creol, Engelsk, Islandsk, Pseudo-Latin, Spansk, Fransk.