Blant mange fine julegaver var det naturligvis noen byggesett. Nærmere bestemt ett par Boulton Paul Defiant. En flytype som jeg har en svakhet for, selv om den var langt i fra noen suksess.
Minst en av disse modellene skal selvsagt males i fargene flyet hadde under Slaget om Storbritannia. Land Temperate scheme som det het i RAF-terminologi bestod av en kamuflasje på oversiden av flyet bestående av omtrent like deler Dark Earth (en mellombrun farge) og Dark Green (en ganske mørk grønn farge), undersiden er ikke like rett frem!
Opprinnelig hadde de nye Hurricane-jagerflyene undersider som var malt aluminium. Malt, fordi flyene fortsatt hadde vinger av lerret trukket over en ribbeverk. Så det blir feil å si det var «naturlig metall», det kom senere, når flyene fikk hud av duraluminum eller lignende legeringer.
Så, etter München-krisen i august 1938 kom det et rundskriv som beskrev at undersiden av flyene skulle males i like deler hvitt og «natt», altså svart. Beskrivelsen var ganske dårlig formulert, så i begynnelsen var det kun vingene som var malt slik, mens resten av undersiden var aluminiumsfarget. Senere kom det klargjøring slik at innen mai 1940 var hele undersiden av flyet, inkludert undersiden av høyderoret, malt slik at de ene halvdelen var hvit, den andre svart.
Samtidig med dette drev en egen avdeling, PDU, med forskning på effekten av ulike farger, for bombestyrken. I 1939 hadde Bomber Command blitt bekymret for at deres bombestyrker, som da hadde svartmalte undersider, vill være for synlige fra bakken ved oppdrag i dagslys.
De kom fram til at en svært blek grønnfarge gjorde flyene tilnærmet umulig å skimte i stor høyde. Denne fargen ble døpt, forvirrende nok, «Sky». Betegnelsen «Type S» var egentlig bare en spesifisering av hvor små selve fargepartiklene i malingen skulle være for å ha den rette satinmatte glansen.
Problemet av at Sky var en ganske ubestemmelig nyanse. Den kunne lett forveksles med den eksisterende fargenyansen No 1 Sky Blue. For ikke å snakke om at man alt hadde en grønnbeige farge i fargekartet: No 16 Eau de Nil (bokstavelig talt «nilvann»). For sikkerhets skyld ble Sky (Type S) beskrevet som «duck egg green», som i noen dokumenter ble endret til «duck egg blue». Når beskjeden kom i juni 1940 om at alle jagere skulle ha undersider malt i Sky (Type S) ble det altså et svare strev for avdelingen å finne ut hva det egentlig betydde.
De hadde ikke tilgang til de ferdig malingene som flyfabrikkene fikk levert, hvis man ikke brukte Sky Blue eller Eau de Nil, fordi man misforsto ordlyden måtte de derfor blande selv. W.E.B. Hurst, som senere ble Wing Commander, men sommeren 1940 fortatt var korporal beskrev prosessen slik i et brev hjem:
We had to paint some of our kites and for some obscure reason we had to paint them duck egg blue. Why they should choose duck egg blue I can’t imagine but ours is not to reason why, so duck egg blue they had to be.
Well, to start with we couldn’t get any duck egg blue paint, nobody seemed to have heard of it, so the only thing to do was to mix some. The first thing we had to decide was ‘what colour is duck egg blue?’
Nobody knew. Nobody could even remember having seen a duck’s egg in the raw, so we were stumped again. Funnily enough nobody but me thought of trying to get hold of a duck’s egg from somewhere but somehow my suggestion, that someone should be sent to try and procure one, wasn’t received very favourably.
Then we found somebody who remembered having to mix some before. Oh it was a long time ago but he definitely remembered having to mix blue and white paint to the ratio 15:6. Oh good. But was it 15 parts of blue or 15 parts of white? He wasn’t sure but thought it was blue. The only thing to do was to try it out and see what it looked like. Well, I should like to see the duck that could lay a beautiful Oxford blue egg! We concluded it must be the other way about, so we mixed a lot more white with it and eventually got about five gallons of a sort of Cambridge blue, which we all agreed a duck’s egg might possibly look like! We slapped this on and as it didn’t look too bad we left it to dry and went to dinner. When we got back something seemed to have gone wrong for our duck egg blue had dried a beautiful violet! Now this was rather disheartening but it was quite funny to see the Flight Sergeant tearing his hair when he saw it, so we asked him to have a go. He suggested putting more white and some yellow with our mixture. We followed his suggestion and the resulting mixture didn’t look too bad, though a bit greenish, but a duck might possibly have been able to produce an egg to match it, so we slapped that over the top of the violet. I don’t think it will look too bad when dry but we shan’t know the final result until we see it tomorrow. I don’t think anyone will dare to open the hangar door in the morning.
Det er derfor ikke så rart at det er like spennende hver gang man finner et vrak fra denne perioden, og kan vurdere hvilke nyanse akkurat det flyet endte opp med.
De fleste produsenter av modellmaling har sine egne resepter for denne uberegnelige fargen, og det er en evig diskusjon blant modellbyggere hvem som har «rett».
Kanskje produsenten tok utgangspunkt i malingflak fra et fly som slett ikke hadde fabrikkny Sky (Type S)? Det er heller ikke til å komme fra at 80 år kan påvirke hvordan en fargeprøve ser ut.
Noen eksempler på slike diskusjoner, med adskillig flere detaljer enn det jeg har tatt med her:
Personlig har jeg en plan om å forsøke Vallejo Model Color 70885 109 Pastel Green.
Fargeprøver tilsier at den er litt mørk og litt for grå i forhold til anerkjente prøver av Sky, men over en hvit grunnfarge skal det første la seg justere. (Da er vi dessuten fort inne på diskusjonen om «scale color».) Uansett tror jeg det gjelder å huske alle modellbyggeres viktigste tommelfingerregel: Hvis det ser riktig ut for deg, er det riktig!
Polar Coordinate 