Carius Tiger og Gallands Henschel


Jammen ble det ikke noen byggesett under juletreet i år og. Det gikk i Airfix, både deres nye Messerschmitt Me 262 og Boulton Paul Defiant,  men også en «dogfit double» med enda en Defiant og en Dornier Do17Z. Veldig populært, de nye Airfix-settene treffer den riktige matchen mellom enkle å bygge og rikelig med detaljer.

Siden jeg fortsatt er mange mil fra byggebordet tenkte jeg i stedet å dele to bilder jeg har funnet for en stund siden, som illustrere den flytende overgangen fra militaria og historie til modellbyggingens verden.

Otto Carius var et tysk panzeress som i siste halvdel av krigen særlig var kjent for sine raid med supertunge panservogner. Særlig den fryktede Jagdtiger. Han er kreditert over 150 seire, primært på østfronten.  Han overga seg til amerikanske styrker 7. mai 1945 og slapp fri fra krigsfangenskapet to uker senere.  Siden han fortsatt bare var 23 år gammel, omskolerte han seg til farmasøyt, og åpnet sitt eget apotek i hjembyen, passende nok med navnet Tiger Apotheke.  Han gikk bort i 2015, men under er et bilde fra 1996-årgangen av Tamiyas katalog.

Her har Otto nettopp mottatt et splitter nytt byggesett av «sin egen» Tiger I: Tamiya – Nr. 35202 – 1:35 Panzerkampfwagen VI Tiger I (Sd.kfz.181) Ausf. E Mittlere Produktion Kommandant Otto Carius

Adolf Galland trenger vel kanskje ingen nærmere beskrivelse?  Flygeresset som var kjent som en sann gentleman, kom på kant med både Hitler, Himmler og Göering, men likevel overlevde krigen.  Han v ar født i Preussen i 1912, gikk inn i det tyske luftvåpenet i 1932, fløy som del av Condor-legionen i den spanske borgerkrigen, steg i gradene  til ha ble generalinspektør for det tyske jagervåpenet i november 1941, ennå ikke 30 år gammel.  Han mistrivdes bak skrivebordet, og var en stadig torn i siden på sine overordnede. Enten han kjempet for å få på plass flere jetjagere for å stoppe bombetoktene over Tyskland, truet med streik om allierte flygere ble utsatt for overgrep i tyske fangeleiere, eller mer eller mindre skjult anklaget den pompøse riksmarkskalken for å ha vært en middelmådig pilot og en dårligere leder.

I januar 1945 fikk han sparken, men Hitler lot han beholde grad og lønn, og ga ham frie tøyler til å sette sammen sin egen eliteavdeling: Jagdverband 44. Dette er kanskje verdenshistoriens mest elitepregede enhet. Galland samlet nemlig de beste av de beste av de gjenværende ekspertene, og satte som mål at denne enheten med sine 15 jetjagere, skulle prestere minst like godt som en full Geschwader (på ca 100 fly).

Etter krigen satt han som seg hør og bør noen måneder i fangenskap i Storbritannia, der han fikk stadige middagsinvitasjoner av britiske flygere han selv hadde bespist og underholdt mens de satt i tysk fangenskap. Han var også gjesteforeleser på RAFs luftkrigsskole.

I 1947 flyttet han til Argentina og hjalp til med å bygge opp luftvåpenet der, før han vendte hjem til Tyskland i 1954.  Han satt i kommisjonen som skulle se på et felles-europeisk NATO-luftvåpen, men ble forbigått når ny leder for Bundesluftwaffe skulle velges. I stedet valgte h

an å slå seg opp som uavhengig konsulent, og ga også ut en selvbiografi som ble en storselger i mange land.

På 80-tallet begynte synet å svikte og han ga seg som aktiv pilot. Han brukte i stedet tiden på å gjenoppta kontakten med pilotkolleger både i England, USA og Tyskland. Han gikk bort i 1996.

Så for noen år siden kom jeg over denne saken.  En amerikansk modellbygger som jobbet med restaurering av fly hadde i den forbindelse hatt kontakt med Adolf Galland.  Fra boet fikk han overta en flymodell bygget av flygeresset selv. En Henschel Hs 129B, produsent ukjent, men etter detaljene å dømme antagelig bygget på tidlig 80-tallet eller deromkring.  Han fikk også et garantiserifikat undertegnet av Adolfs sønn Andreas.

Han kan dermed med hånda på hjertet si at han har et av Adolf Gallands fly hjemme!