Tegnet magi 42: Asterix Italia rundt på tvers


Jeg vet ikke om Julehefter er en sær-norsk tradisjon men jeg tror det.  Det er i alle fall et absurd utvalg, fra rene nostalgitripp og uforfalskede kommersielle opptrykk, til nytegnede norske serier.

Personlig falt jeg litt for Flåklypa 2017,  som ikke bare klarte å bevare Aukrust lune stemning av galskap og absurditeter, men også tok for seg et forbausende komplisert historie med alt fra nazi-gull og smugling av svensk kjøtt, til kunstforfalskninger og menneskehandel. Men det er ikke det heftet som er temaet for årets siste utgave av Tegnet magi. I stedet er det et annet legacy-verk, det vil si en tegneserie som har gått i arv, etter at de opprinnelige opphavsmennene måtte legge vekk penner og tusj.

Asterix (37) – Italia rundt på tvers

Av Jean-Yves Ferri og Didier Conrad. Egmont Publishing. ISBN: 9788242957863
Utgitt 2017 – Julehefte (79,90)

Serien om Asterix startet i 1959, med René Goscinny som manusforfatter og Albert Uderzo som tegner. Dessverre gikk Goscinny bort alt for tidlig i 1977.  Uderzo forsøkte seg så som manusforfatter noen ganger, men de albumene er ærlig talt ikke like bra som de 26 der de to samarbeidet.

Så i 2008 solgte Uderzo rettighetene til forlaget Hachette og Goscinnys datter Anne solgte rettighetene etter sin far. Uderzo plukket ut tre av sine assistenter til å overta ansvaret for serien, og tospannet Ferri (manus) og Conrad (tegninger) har nå laget tre album, hvorav Italia rundt på tvers er det nyeste.

Det er selvsagt et stort ansvar som hviler på deres skuldre, men de mestrer det glimrende. Tegningene er umiskjennelig «gallerske», men det er særlig manuset som gir den riktige følelsen.

En av hemmelighetene til den langvarige suksessen til serien er nemlig at den ikke bare er ganske kompromissløs når det gjelder forundersøkelser, men også fletter inn samfunnsaktuelle temaer og satire, og mange bifigurer er karikaturer av kjente fjes fra vår tid,  gjerne i en rolle som passer dem.

I dette albumet ender våre gallervenner i en kappløp gjennom Italia. Det hele kommer i stand når senatoren Lactus Bifidus blir tatt på sengen og anklaget for å skofte sin stilling som ansvarlig for veinettet. (Alle veier leder som kjent til Rom.)  Han annonserer derfor et kappløp med tospann fra Modicia til Neapolis, åpent for ekvipasjer fra hele den kjente verden (barbarer inkludert). Cæsar gjennomskuer det åpenbare forsøket på å vende oppmerksomheten vekk fra alle pengene som har gått til å arrangere orgier i stedet for å reparere veier, men stiller som krav at det må være en romersk vinner. Bifidus setter sin lit (og skitne triks) til den romerske mesteren Coronavirus og hans hjelpekusk Bacillius.

For vi må ikke glemme at en annen klassisk Asterix-styrke er de elleville navnene! Bland de andre deltakerne finne vi nemlig blant annet prinsessene Chickelacke og Bomelacke fra kongeriket Kusj (sør for Egypt) britene Madmax og Økotax, vikingene Khokekraft og Jerasaft og så videre. Som i våre dager står det en solid sponsor bak galskapen: Garvm Lupus.  (Garum er som kjent den gjærede fiskesausen som var uunværlig i romersk matlagning. )

Jeg skal ikke røpe alle viderverdighetene som oppstår underveis, men det er tydelig at Ferri har latt seg inspirere av sports-evenement som Tour de France og Rally Paris-Dakar samt filmer som Cannonball Run.

Det er pussig at Egmont valgte å slippe dette albumet som et «julehefte», men ikke bli forledet til å tro at dette er et vassent oppkok av gammelt stoff.  Dette er et rykende ferskt fullverdig Asterix-album!