«…and I am not the last Jedi.»


Den som ikke har gjemt seg i kinomørket nå, den skal stå.  Eventuelt være klar over at dette definitivt blir en omtale med mange spoilere.  Med andre ord, har du ikke sett «Star Wars: The Last Jedi» ennå,  sett ett bokmerke her og kom tilbake når du har sett filmen!

La oss først si at på tross av at den er den lengste Star Wars-filmen hittil, over 2,5 time lang, er filmen stappet med innhold.  Det er få pustepauser utover det høyst nødvendige, og minst tre punkt der en mindre film ville sagt seg fornøyd med en god dags arbeid og gått hjem.

Som vanlig er spesialeffektene storslagne, jeg så naturligvis filmen i 2D, men det jeg hører er at konverteringen til 3D er usedvanlig vellykket også. Musikken er umiskjennelig John Williams. Plottet er innimellom tynt som rispapir, men det er strengt tatt noe som hører med.  Det jeg virkelig likte var hvordan filmen gang på gang innleder en scene med et ganske velbrukt «starwarsy» klisje, og så snur det på hodet.  I tillegg er det få filmer jeg kan huske som så effektivt fortløpende introduserte plotthull for så lynraskt å sveise dem igjen.

I etterdønningen har det selvsagt blitt mye diskusjon om filmen. Selv når vi siler bort navlebeskuende fanboys som virkelig hater alt som ikke er akkurat slik de ser det for seg i eget hode, er det noen momenter som jeg vil adressere.

Sammenbruddet i kommunikasjon mellom Poe Dameron og Vise-admiral Holdo er det første.  Men hvorfor skal egentlig den øverste lederen for resistansen innvie en nylig degradert skvadronleder i detaljene i planene?  Resistansen er nominelt sett en militær organisasjon med et etablert hierarki. Dameron ble dessuten degradert nettopp fordi han ikke klarte å følge ordre, og pushet gjennom et angrep som kostet Resistansen dyrt  uten nevneverdig gevinst.

Samtidig er det faktum at Løytnant Connix slutter seg til mytteriet et tegn på at vise-admiralen må ha holdt kortene svært tett til brystet.  At Leia, som brukte Dameron som sin fortrolige på dette tidspunktet var satt ut av spill var helt sikkert også en medvirkende årsak til at det skar seg.  På den andre siden kan det fort tenkes at Leia heller ikke hadde spilt med helt åpne kort, for å tvinge Dameron til å være kreativ og iverksette en plan B. Det leder til moment nummer to.

Hele historien på Canto Bight var til syvende og sist uvesentlig og irrelevant.  Vel det er faktisk troverdig. I alle kriger er det flust med prosjekt og operasjoner som til syvende og sist viser seg å være meningsløse. At Rose og Finn ikke oppnår kontakt med den trygge spliceren anbefalt av Maz Kanata, fordi de pågripes for en parkeringsforseelse, og i varetekt støter på en luguber lykkejeger, er akkurat den type forvikling som er troverdig. Så kan man diskutere om DJ faktisk var en dyktig spliser som første solgte dem ut når de ble arrestert ombord på Snokes flaggskip, eller om han gjorde en deal med Den første orden mens de var på vei, og dermed fikk låne en nøkkel for å fange dem. (Her er det riktignok et lite plotthull som ikke blir tettet så godt. Det forklares aldri helt hvordan Den Første Orden finner ut av Holdos egentlig plan… Rose og Finn kjente den ikke, da hadde de neppe begitt seg ut på dette eventyret.)

Rent filmatisk er likevel denne underhistorien viktig av to grunner. For det første er det «verdensbygging».  Det viser oss hvordan galaksen fungerer i det politiske maktvakuumet etter Imperiet,  der det er den rent militaristiske Første Orden som forsøker å kvitte seg med en liten, men standhaftig Resistanse.  Det andre er fordi vi som seere må villedes. Vi må tro at dette er måten våre helter vil klare seg, og at Holdo ikke har noen realistisk plan, hvis ikke fungerer ikke historien på film.

Den sakte jakten mellom de to romflåtene er også trukket frem som urealistisk, men hvorfor skal Hux risikerer noe som helst, når han vet at tiden er på hans siden? Resistansen vil gå tom for drivstoff, skjoldene vil gå ned, og han kan sprenge dem en etter en. Supreme Leader Snoke er dessuten opptatt med å forsøke å vende Rey og/eller teste Kylo Ren, så han kan ikke gi noen innspill.

Det er åpenbart at filmen på mange måter følger Kylo Rens ønske om å «drepe fortiden», blant annet med måten den behandler den formaliserte Jedi-religionen.  Luke fikk aldri en grundig innføring i den, og har holdt den i livet mer eller mindre på trass,  særlig etter at han mislykkes som læremester.  Rey er den som endelig bryter lenkene, og bruker kraften naturlig og uhindret.  Og som vi ser i finalen er ikke Luke noe dårligere når han slipper seg løs.  (Hvor mange la forresten merke til alle hintene om at noe ikke er som det ser ut som når Luke og Kylo duellerer? For det første ikke noen kontakt mellom de to før avsløringen. For det andre har Luke  mørkere og mer frisert hår og skjegg. Og for det tredje tenner han et lyssverd som kort tid i forveien ble revet i to…)  Forøvrig er det selvsagt ikke utilsiktet at det første Kylo gjør når hans skal bryte med fortidens dogmer er å gjøre det på klassisk Sith-vis: Lærlingen dreper sin mester.

Noen høydepunkt for meg personlig:

  • Yoda er en muppet igjen!  Atter en gang sørger han for å lede Luke i riktig retning, når unge Skywalker er på nippet til å ombestemme seg.
  • R2s projisering av Leia fra Episode IV, det endelige pushet Luke trengte for å involvere seg igjen.
  • Leia som omsider får bevist at det er hun, ikke broren, som er den som har sterkest knytting til Kraften.
  • Alle frempekene. «Alle ord i setningen du nettopp sa, er feil.» «Bare løfte på stein.»
  • Avsløringen av Reys foreldre. Hun er en helt i kraft av hvem hun er, ikke hvem hun er i slekt med.
  • Kylo Ren, som danser på grensen til å rehabilitere seg, før han vipper over i «komplett monster» territoriet.
  • Stakkars plagede General Hux… Han har det omtrent like gøy som stabsjefen til Donald Trump.

Det er selvsagt bittersøtt at dette er Carrie Fishers siste film, for det er så tydelig at det er nå Leia skinner som sterkest.

Men fremfor alt er det deilig med en film som er så full av «Chekovs guns» som ikke brukes. For det gjør at den 8 filmen i serien fortsatt klarer å overraske.

Filmen er morsom, og kom ikke her og påstå at slapstick ikke høre hjemme i Star Wars… Da har du ikke sett særlig nøye etter i hverken den første eller andre triologien.

Åja,  en siste ting… la du merke til hva som lå i skuffen på Millenium Falcon i den siste scenen?

«Rey has everything she needs».

Virker som om Yoda har sine ord i behold, som vanlig.