Arkivfoto 030 – [Quadruplane]



Fire vinger bra, to vinger bedre, ja?

De fleste vet jo at frem til 1930-tallet var det stort sett biplan som var tingen.  To sett vinger, over hverandre, sikret nok oppdrift.  Det fantes riktignok monoplan også, og de fleste har vel hørt om «Den Røde Baron», som ble legendarisk i sitt  Fokker Dr.I Dreidecker.

Det kanskje ikke så mange vet er at Fokkers maskin var basert på en britisk original: Sopwith Triplane. Men hvorfor så mange vinger?  Vel,  det ga økt vinge-areal uten at vingespennet eller bredden ble uhåndterlig.  Dessuten er en trevingerskonstruksjon mer rigid enn bare to, så den kan være sterkere.

Den logiske konklusjonen ble da at hvis tre vinger var bedre enn to, burde fire vinger være enda bedre.  P.B.31E Nighthawk var det første designet produsert av Supermarine Aviation Works Ltd etter at det ble grunnlagt den britiske flypioneren Noel Pemberton Billing. Flyet var en prototype på en anti-Zeppelin-fighter med et mannskap på tre til fem og en beregnet utholdenhet på 9-18 timer.

På dette tidspunktet, i 1917, regnet tyske Zeppelinere ned død og fordervelse over den britiske sivilbefolkningen i de store byene, og det lette skytset til vanlige jagerfly bet ikke på de enorme luftskipene.

Sammen med den planlagte lange utholdenhet ble det foreslått at flyet kunne patruljere ved lave hastigheter og vente på Zeppelinere. Bestykkingen besto av et søkelys montert i nesen på flyet, en 1½-pund (37 mm) Davis-kanon med 20 skudd montert over den øverste vingen  og to .303 i (7,7 mm) Lewis-maskingevær. Søkelyset ble forsynt med strøm av en separat bensindrevet generator, muligens det første tilfelle av en APU (auxillary power unit) i et fly.

Davis-kanonen var den første virkelig rekylfrie kanon utviklet og tatt i bruk. Den ble pønsket ut av Commander Cleland Davis fra US Navy, i 1910, like før første verdenskrig. Patenten koblet to våpen sammen ende mot ende, der den bakovervendte kanonen ble ladet med blykuler og fett av samme vekt som granaten i den fremoverrettede kanonen. Når de ble avfyrt samtidig ville prinsippet om kraft og motkraft sørge for at det var minimal total rekyl. Ulempen var selvsagt at det var bokstavelig talt dødelig å befinne seg rett bak en slik kanonen som skjøt.

På Nighthawken var flykroppen plassert mellom 2. og 3. sette vinger, men den innbyggede og oppvarmede kabinen strakk seg også opp til kanonstillingen på øvre vinge.

Selv om det ble spådd at flyet ville nå et toppfart på 121 km/t drevet frem av to nisylindrede Anzani stjernemotorer på 100 hk hver, klarte PB31E-prototypen bare 97 km/t på 6500 fots høyde, og tok en time å klatre til 10.000 fot. Prestasjoner var helt utilstrekkelig for å avskjære Zeppelinere.  Gitt Anzani-motorens rykte som upålitelig og utsatt for overoppheting, er det lite sannsynlig at flyet ville hatt den lovede utholdenheten heller.

Det ble dermed med én prototype. Ikke at Supermarine lot seg avskrekke.  Knapt tyve år senere leverte de et langt mer vellykket design.

Hvis du skulle ha lyst til å bygge en modell av denne hvite elefanten får du en utfordring. Det er ikke produsert noen byggesett, men det har ikke stoppet de ivrigste fra å innlemme flyet i samlingen.

Bilder
«Side-view of the only Supermarine Nighthawk built»  Collection Database of the Australian War Memorial – ID Number: P04460.019 / Public Domain.

«Jasta 12 flightline at Toulis, France» Ukjent opphav / Public Domain.