Leselystig 23: Happy Odyssey


Jeg oppdaget forleden at jeg faktisk må ha glemt å omtale en av de beste biografiene jeg har lest. Det må vi få utbedret!

Happy Odyssey

Sir Adrian Carton de Wiart
Pen & Sword Books Ltd – 2007 South Yorkshire (Første gang utgitt 1950.)
ISBN: 9781844155392 – 
288 s. Paperback – Eng.
(Ca. 165,- NOK fra bookdepository.com)

Adrian Carton de Wiarts selvbiografi er en av de mest bemerkelsesverdige militære memoarer som finnes.

Han var sønn av en belgisk advokat, Leon Constant Ghislain Carton de Wiart (1854-1915). Intensjonen var at han skulle følge i sin fars fotspor, og bli jurist, men han forlot studiene ved Balliol College, Oxford, i 1899 for å tjenestegjøre i den sydafrikanske krigen.

Han forlot jussen for godt 14. september 1901 da han mottok en direkte kommisjon til 4th Dragoon Guards. Carton de Wiarts ekstraordinære militære karriere inkluderte tjenesten med Somaliland Camel Corps (1914-15), og løpet av første verdenskrig, i tillegg til å styre 8th Glosters, var Carton de Wiart General officer commanding (GOC) i 12 Brigade (1917) og GOC i 105 Brigade (april 1918). Begge disse kommandoen endte da han ble såret.

Han vant Victoria Cross under slaget ved Somme , ble nevnt i dispatches seks ganger, ble totalt sett skadet åtte ganger og mistet ett øye og en hånd.  Han var med andre ord en soldat av den gamle skolen. Den typen som nekter å dø, men tvinger fienden til å demontere ham stykke for stykke.

I mellomkrigstiden syslet han med jakt, men utgangspunkt i sitt polske jaktslott, mens han ventet på at det skulle bryte ut nye stridigheter der det var bruk for ham.

«Governments may think and say as they like, but force cannot be eliminated, and it is the only real and unanswerable power. We are told that the pen is mightier than the sword, but I know which of these weapons I would choose.»

Han trengte ikke vente lenge, og den andre verdenskrig ble like minneverdig som den første. Som forbindelsesoffiser med den polske regjering og forsvar  i 1939, måtte han rømme mot den rumenske grensen samen med den polske regjering med russiske og tyske styrker hakk i hæl. Han kom seg ut av Romania på falsk pass samme dag som den vestlig-orienterte rumenske statsministeren  Armand Calinescu, ble drept i et attentat.

Han ble fort innrullet i hæren igjen, fikk tilbake sin gamle grad som oberst, og så forfremmet til generalmajor. I april 1940 ble han satt til å lede en hastig sammenrasket alliert styrke som skulle komme Norge til unnsetning, nærmere bestemt i Namsos. Etter det felttoget var han en tur i Nord-Irland med ansvar for å gjøre forberedelser på en eventuell invasjon. Den kom aldri så neste post på programmet var utnevnelse til den britiske militære utsending til Jugoslavia  i 1941. Dessverre fikk flyet han skulle ta til Beograd motorproblemer utenfor italiensk-styrte Libya etter en mellomlanding på Malta og det var starten på en periode som krigsfange som varte til 1943. Da ønsket italienske myndigheter å skifte side i krigen, og ville bruke de Wiart som mellommann for å utarbeide en avtale med britiske myndigheter.

Knapt var han tilbake i England før Churchill, som var en stor beundrer av de Wiarts evner, utpekte ham som britisk representant hos Chiang Kai-shek i Kina.  Denne stillingen hadde han mye å henge fingrene i, og han var blant annet britiske myndigheters representant ved Japans kapitulasjon i Singapor i august 1945. I 1947 var han blitt 66 år og skulle pensjonere seg.  Chiang tilbød ham en jobb, og sa han kunne kreve hvilken lønn han ville, men de Wiart ville hjem til Europa.

Han gikk av i oktober 1947, men graden generalløytnant. Uheldigvis hadde han en ulykke i Rangoon på hjemveien, som resulterte i to ødelagte virvler i ryggen og en stygg hjernerystelse.  Derfor måtte han tilbringe de første månedene hjemme på sykehus.  Men selv dette hadde en positiv side også. Mens han lå innlagt sørget legene for å fjerne en rekke gamle granatsplinter og kuler fra tidligere skader.

Det som gjør boka så underholdende er de Wiarts boblende entusiasme for alt som heter krig og kamp. Der andre kanskje hadde blitt litt mugne etter å ha ofret både et øye og en hånd, så er han utrettelig optimist.  Det eneste tegnet til bitterhet er når han kommenterer at russiske soldater plyndret jaktslottet hans og stakk av med dyrebare jaktgevær som var tilpasset hans bruk, med kun en funksjonell hånd.

For å si det sånn, om dette hadde vært en eventyrroman hadde du mistenkt forfatteren for å smøre litt tykt på!

Maleriet av Sir Adrian Carton de Wiart er malt av Sir William Orpen i 1919  og henger i dag i National Portrait Gallery, London
Illustrasjonen av de Wiarts dekorasjoner er laget ved hjelp av Wikipedia.