Wettertrupp Haudegen – De siste tyske soldater i 2. verdenskrig


Andre verdenskrig var over 15. august 1945.  Eller 14. august om du befant deg i USA, på andre siden av datolinjen. Eller 2. september, om du regner frem til Japan signerte en ubetinget kapitulasjon.  Det var kanskje enklere i Europa.  8 mai er VE-Day (Victory in Europe). Det vil si, ikke om du er fra det gamle Øst-Europa, da feires 9. mai som Victory day siden Moskva ligger øst for Berlin, og tyske soldater la ned våpnene 1 minutt over midnatt.  Nå er det med «la ned våpenene» en sannhet med modifikasjoner. Tyskland var så fragmentert at ikke alle enheter fikk med seg avtalen, eller stolte på at det ikke bare var propaganda.

Den 2. tyske armé under General von Saucken som i nesten et år hadde vært innesperret på Wisłaneset i Polen, overga seg først utpå dagen 9. mai. Det samme gjorde tyske tropper som sto i befestninger på de greske øyer, og i små lommer i Frankrike (Loire, Saint-Naizare og La Rochelle). Det var først 11 mai de siste enhetene i Heeresgruppe Mitte som stod i nærheten av Praha ble tvunget til å overgi seg.

Slaget om Slivice i Tsjekkia var det siste store slaget i Europa under krigen. Tyske styrker kjempet 11. og 12. mai mot partisaner og regulære sovjetrussiske styrker i et forsøk på å bryte ut av en omsirkling så de kunne overgi seg til amerikanske styrker i vest. (Amerikanerne hadde signert Genevekonvensjonen, og behandlet generelt krigsfanger etter boka, mens Sovjetrussiske styrker var langt mer brutale og hevnlystne.)

Tyske styrker på kanaløyene hadde blitt isolert av landgangen i Normandie, og overga seg så fort de fikk sjansen. På Guernsey og Jersey var det 9. mai, Sark fulgte etter 10. mai, mens det var først 16. mai garnisonen på Alderney formelt sett fikk overgitt seg.

Slaget om Poljana den 14. og 15. mai var en serie trefninger mellom jugoslaviske partisaner og en kolonne tyske og tysk-allierte tropper som trakk seg tilbake mot det britisk-okkuperte Østerrike. Det var nok særlig hjelpetroppene fra marionettstaten Kroatia, tsjetniker fra Montenegro og den slovenske garden som var lite lystne på å overgi seg til partisanene.

Sist men ikke minst har vi kampene på de nederlandske øya Texel, der en georgisk avdeling den 5. mai lysnjet sine tyske offiserer og det brøt ut regulær krig med de tyske troppene på øya.  Disse kampene var ikke over før den 20. mai når allierte tropper sørget for å avvæpne de stridene partene. (Georgierne ble sendt til Sovjet, der de stort sett ble sumerisk henrettet som forrædere alle som en. Stalin var selv fra Georgia, så han tok det kanskje som en personlig fornærmelse at disse troppene hadde slått seg i hartkorn med Tyskland mot hans regime.)

Men de siste tyske soldater til formelt å overgi seg «holdt ut» lenger enn alle disse:  Det var nemlig de tapre deltakerne i Operation Haudegen. 

Haudegen, eller «Sverdsvinger», var en Kriegsmarine-ekspedisjon ledet av Dr. Wilhelm Dege, med det formål å opprette en meterologisk stasjon på Nordaustlandet på Svalbard.Dege var en geolog og geograf som kjente øygruppen fra før, og hadde også kjennskap til norsk språk og kultur.  I 1935, 1936 og 1939 foretok han flere ekspedisjoner til Svalbard på eget initiativ og tok doktorgrad i 1939 med en avhandling om den nordligste delen av øyene.

Etter fullført trening i 1944 ble 10 radio-operatører valgt ut for dette hemmelige oppdraget. Den lille gruppen reiste fra Tromsø ombord i ubåten U 307 og forsyningsskipet Karl J. Busch. Den valgte destinasjon lå dypt inne i Rijpfjorden på Nord-Austlandet. Underveis fortalte kommandør Wilhelm Dege sine menn at deres oppdrag var å sette opp, og drifte, en værstasjon. Han forklarte videre at Tyskland var under angrep fra alle retningerØverstkommandoen for Wehrmacht ønsket å få meldinger om utviklingen fra værfronter fra den arktiske regionen i retning av Europa. Dette for å gjøre det mulig for marinen og luftvåpen å forberede seg på dårlig vær.

Ved ankomst var det tungt arbeid å få i land alt utstyr, våpen, ammunisjon, mat, byggematerialer og de meteorologiske instrumentene. U 307 og forsyningsskipet Karl J. Busch returnerte raskt tilbake til Norge. Den polare vinteren satt inn og dagene ble stadig kortere. Risikoen for å bli oppdaget av allierte fly eller krigsskip var stor. Snart ble to uanselige lave hytter med flate tak ble konstruert av trepanel og kamuflert med hvite nett.

Haudegen begynte operasjoner i desember 1944 så snart byggingen av værstasjonen ble fullført. Hver dag ble fem kodede værmeldinger sendt til værstasjonen i Tromsø havn. Dege brukte resten av tiden til vitenskapelig forskning om den arktiske regionen.  Mennene hadde vansker med å bli vant til den lange polarnatten på 126 dager uten solskinn. Risikoen for et farlig møte med isbjørn var årsaken til at de alltid gikk ut i par, bevæpnet med jaktgeværer. På tross av den sterke kulden, og stadige snøstormer var humøret godt: «Det var en fantastisk tid,» sa Siegfried Czapka, som var 19 år gammel da han var del av Haudegen, til det tyske magasinet Der Spiegel i 2010, «det var en uforglemmelig opplevelse, vi hadde alt, bortsett fra øl.» (Kanskje verd å merke seg at alle medlemmer av operasjonen var menn, så det er mulig det var noe annet de også savnet…)

Enheten hadde lite å frykte annet enn isbjørn og uværet der de satt langt mot nord, var det noe helt annet på det europeiske fastlandet. Krigslykken hadde for alvor snudd og den tyske hæren led store tap. I slutten av april 1945 spurte Luftwaffe om muligheten for  å lande i nærheten av værstasjonen for å hente gruppen tilbake til Tromsø. Mennene konstruerte raskt en improvisert rullebane begynte å vente spent. «Men ingen flymotorer brøt stillheten, i stedet hørte vi på radioen at Tyskland hadde kapitulert.»

Da den tyske generalen Alfred Jodl signerte Tysklands betingelsesløse kapitulasjon 7. mai 1945 i Reims, Frankrike, var enheten på den norske øya helt glemt av den tyske overkommando, og formelt sett ikke omfattet av overgivelsen. (Svalbards status som norsk territorium ble regulert gjennom Svalbard-traktaten, og formelt sett ikke «okkupert» av Tyskland på samme måte som fastlandet.)

Medlemmene av ekspedisjonen var fortvilet, for dem var oppdraget, og krigen, over. De ønsket å dra hjem for å se til familie og venner, og delta i gjenoppbyggingen av Tyskland. Den eneste måten å oppnå dette på var å forsøke kontakte de allierte via radio, noe som trolig ville føre til at de ble tatt som krigsfanger. Dege forble optimistisk. «Mannskapet på en værstasjon kan umulig anses som krigsforbrytere.»

Forsøkene med å kontakte stasjonen i Tromsø, nå atter en gang bemannet av nordmenn, fortsatte ufortrødent. De sendte flere ganger om dagen sine koordinater på bølgelengder som de visste ble brukt av de allierte, men ingen skip eller fly dukket opp. For å slå ihjel tiden var Wilhelm Dege mer eller mindre tvunget til å fortsette sin geografiske forskning , mens på værstasjonen holdt mannskapet seg opptatt med bordtennis til den siste ballen var kaputt. Mot slutten av august ble en melding fra stasjonen endelig mottatt og kontakt opprettet. Dermed kunne et fartøy i begynnelsen av september sette seil mot Svalbard.

Lettelse var stor på stasjonen da de natt til 4. september kunne se et fartøy, Blåsel, seile inn fjorden og ankre opp nær værstasjonen. Blåsel var en selfangsskute som hadde blitt chartret av den norske marinen for å plukke opp tyskerne.

Dege og hans kamerat Reyer gikk til stranden for å hilse på nordmennene. Kapteinen på Blåsel, L. Albertsen fra Tromsø, og skipets kokk rodde i land i en liten jolle. Dege hilste først på engelsk, men da ble Albertsen bare forvirret, siden han ikke forsto engelsk. Da byttet tyskeren over til norsk. Han hadde tolket for den tyske hær i Norge fra 1940 til 1943 og snakket flytende norsk.

Dege spurte kapteinen: «Skal vi starte vår offisielle virksomhet her på stranden, eller kan jeg invitere deg til stasjonen vår for kaffe og snaps? » Den norske kapteinen svarte: «Ekte kaffe og en god tysk snaps? Ja, selvfølgelig, takk som byr.»  Haudegen-gruppen trakterte nordmennene med all god mat, drikke og sigaretter de fortsatt hadde igjen. Tidlig om morgenen den 4. september ble den norsk kapteinen litt nervøs og ille til mote. Dege spurte hva som var galt. Albertsen svarte: «Myndighetene i Norge har bedt meg om å først be deg om å overgi seg». Dege repliserte «Hvorfor spør du meg ikke?» Albertsen innrømmet at han ikke visste hvordan slike ting egentlig skal gjøres. «Jeg veth eller ikke hvordan dette egentlig skal håndteres» svarte Dege og løste problemet ved å skyve sin pistol over bordet og si: «Med dette overgir vi oss».  Kaptein Albertsen spurte forfjamser om han bare kunne beholde pistolen. Dege nikket bekreftende, og formulerte raskt et dokument om overgivelse på norsk, som begge menn signerte. De tok hverandre i hånden og med det hadde de siste tyske styrker i Europa kapitulert, nesten fire måneder etter at Jodl hadde satt sin signatur på papiret i Paris.

Ved ankomst i Tromsø havn ble tyskerne umiddelbart tatt i fange. I desember 1945, etter tre måneder i fangenskap, kom Wilhelm Dege endelig hjem, til det som nå var Vest-Tyskland. Etter krigen gikk han først tilbake til jobben som lærer før han ble lektor i geografi ved en skole for lærere. Han pensjonerte seg i 1976 og gikk bort tre år senere.

Mennene på enheten forsøkte å møte hverandre for en årlig gjenforening, men under den kalde krigen var dette vanskelig, om ikke umulig, på grunn av spenningen mellom Øst- og Vest-Tyskland. De som var bosatt i Vest-Tyskland, ble behørig invitert av sine tidligere kolleger i Øst-Tyskland hvert år, men ingen av dem våget å reise til Øst-Tyskland. Dette endret seg først etter Berlinmurens fall, hvorpå mennene igjen kunne møtes i frihet. Siegfried Czapka, den yngste medlem av ekspedisjonen, døde 12. august 2015 i en alder av 90 år. I dag er den tidligere værstasjonen vernet som en del av Norges historiske arv.

I nyere tid er  Deges bok «Gefangen im arktischen Eis. Wettertrupp Haudegen – die letzte deutsche Arktisstation des Zweiten Weltkrieges», gjenutgitt i Tyskland. Den er også oversatt til engelsk som «War North of 80: The Last German Arctic Weather Station of World War II» men det er meg bekjent ennå ikke kommet noen norsk oversettelse. Nesten besynderlig, så opptatt vi er av Arktis.

Så dermed kan du, om du liker å kverulere, si at den andre verdenskrig først var over i Europa den 4. september.  Det var likevel ikke etter at den siste japaneren overga seg, siden løytnant Hiroo Onoda først overga seg i 1974, etter å ha drevet en privat geriljakrig på Filippinene siden 1945. Noe som selvsagt heller ikke ble den endelige slutten på 2. verdenskrig, da Japan og Russland fortsatt ikke er enige om hvem som har hevd på Kurilene.

Da er det selvsagt enklere å si når 2. verdenskrig startet!  For alle er enig om at det var 1. september 1939. Med mindre du er russisk, for de teller ikke med sine angrep på Polen, Baltikum eller Finland, så krigen startet først 22. juni 1941. Eller om du er amerikaner, for da startet krigen 7. desember 1941 med angrepet på Pearl Harbour. Eller om du er kinesisk, for da begynte den 7. juli 1937.  Eller om du fra Etiopia, for da begynte den 3. oktober 1935. Eller om…

Bilder:
«Panorama av Svalbard» © leirfivel_ @ Instagram / Brukt etter avtale
«Dr. Wilhelm Dege»© Dr. Eckart Dege / Fair Use
«Wetterstation Haudegen» © Dr. Eckart Dege / Fair Use
«W. Maaß, H. Semkat, H. Reyer 19.03.1945.» © Dr. Eckart Dege / Fair Use
«War North of 80» © University of Calgary Press / Fair Use

Kilder: Wikipedia, Der Spiegel, Daily Mail, «War North of 80», Go2War2.