Mad-Max og D’Artagnan [Seriøs 07: Stranger Things 2]


Fredag kom den etterlengtede sesong nummer to av Stranger Things. Livet i Hawkins, Indiana er på vei tilbake til det normale… skulle man tro.

Ja, særlig.

Det lurer selvsagt fortsatt all mulig grums under overflaten. Det hemmelige laboratoriet er fortsatt i sving. Will har fortsatt flashbacks.  Upside-down lekker sakte men sikkert inn i stoffet i vår dimensjon.  Så hva er min dom etter å ha fråtset gjennom serien på to dager?

For det første virker det som om våre venner Mike, Dustin og Lucas ikke har lært så veldig mye av fjorårets hendelser. Will er fortsatt høyspent og utilpass.

Samholdet til gjengen blir og satt på prøve når klassen får en ny elev. Max (spilt av Sadie Sink) kommer flyttende til byen sammen med sin creepy storebror Billy.  Hun er en grepa jente som vet å sette seg i respekt (det kan ikke være tilfeldig at et sted i serien er det en referanse til den gamle TV-serien om Punky Brewster).  Hun har skateboard og er en racer på arcade-spill, samtidig som det tøffe ytre ikke forteller hele sannheten.

Nancy sliter fortsatt med skyldfølelse over at hun indirekte var årsaken til Barbaras endelikt, og forholdet til Steve knaker i sammenføyningene. Sheriff Hopper har tatt hånd om Eleven, og gitt henne et trygt skjulested, men hun mistrives i sitt ufrivillige eksil.

Denne serien er på en og samme tid vesentlig bedre, og vesentlig dårligere enn den første. Det er mer handling.

Samtidig er det en del sekvenser som bryter med koloritten.  Hele subplottet i Pittsburgh og Chicago er unødvendig, og selv om danske Linnea Berthelsen er god i rollen som Roman/Kali/Eight, så danser serien faretruende nær å bli for «superheltete».

Sadie Sink er til gjengjeld et navn vi bare kan merke oss med en gang, hun har en stor fremtid i yrket. Dacre Montgomery er en troverdig drittsekk som Billy. Men med det utseende forventet jeg nesten et «What The Fuck» en eller annen gang underveis.

Nancy har åpenbart hatt en god påvirkning på Steve, selv om hun omsider følger følelsene sine og kommer nærmere Jonathan.

Generelt har serien et litt ambivalent forhold til å bli nesten parodisk «typete» i karakterene sine. Det er jo litt av 80-talls-sjarmen, men samtidig må den passe seg for ikke å gli over i det parodiske.

Etter å ha sett serien er jeg litt usikker på hvor den eventuelt har tenkt seg videre.  Den knyter opp de fleste løse trådene, samtidig som subplottet åpner for en helt ny vei videre.

Spørsmålet er hvordan det kan knyttes mot den søvnige småbyen.  Ikke for det,  når det er så åpenbare «eldritch horrors» i beste Lovecraft-ånd som spiller antagonistene, så vet vi jo, om vi ikke er helt sjanger-blinde, at ingen seier er endelig, men snarere kun sikrer en høyst midlertidig pustepause.

Stranger Things 2 er nå tilgjengelig for strømming på Netflix