Replikanter og mirakle


Å lage en oppfølger til en legendarisk sci-fi fabel, 35 år senere, høres ut som en oppskrift på katastrofe.  Men Dennis Villeneuve har gjort absolutt alle spådommer til skamme. Blade Runner 2049 lever opp til all hypen uten å anstrenge seg. Når filmåret 2017 skal oppsummeres så tror jeg dette er en av filmene som kommer til å bli en klassiker som kan leve evig.

For det første fordi de er et solid historie, som bygger elegant videre på historien i Blade Runner. For det andre fordi koloritten er så riktig og gjenkjennelig. Et godt eksempel er hvordan åpnings-scenen der K skal «pensjonere» Sapper Morton, er en lett omarbeiding av en scenen skrevet og story-boardet, men aldri filmet, for originalen.  Det er en troverdig dystopi som males opp i neonhologram og giftiggul dis.  En verden der økologien har gått til helvete, jorden er et sted man helst vil bort fra, og en binær kjæreste er en trygg investering.

Rollen som K er bokstavelig talt skrevet for Ryan Gosling, og Ana de Armas er nydelig som hans Joi, mens Robin Wright er akkurat passe hard for rollen som politiløytnant Joshi.  Dave Bautista imponerer stadig i nye roller,  og det er ikke så rent lite av Darryl Hannahs Pris i Mackenzie Davis’ Mariette.

Den største svakheten er, som så ofte i filmene han er med i, Jared Leto. Villeneuve hadde opprinnelig sett for seg David Bowie i rollen som Niander Wallace,  og da er Leto en dårlig erstatning.  Det hjelper ikke at han ser ut som en 17-åring med løsskjegg. At Sylvia Hoeks er absolutt rå i rollen som hans «problemløser» Luv gjør det bare enda mer skrikende åpenbart at man burde valgt noen andre.   (Jeg bare ser for meg hva for eksempel Sam Neill eller Jodie Foster kunne fått ut av en slik karakter.)

Nå er heldigvis det et minimalt skår i gleden.  Filmen har også et relativt skrikende plot-hull, men det løser seg fort om vi antar at Deckard ikke er helt ærlig med K.

Hans Zimmer pleier å smøre lovlig tykt på når han står for musikken, men det kler de monumentale vyene i denne filmen. Samtidig er det en klaustrofobisk stemning som lurer under overflaten, som understrekes av at det er svært få scener som befolkes av mer enn to, tre karakterer. Sist men ikke minst er det deilig at Basil Exposition har fått fri. Filmen er full av små referanser og poeng som aldri forklares, så du som seer må forsøke å fylle inn de blanke feltene. Det er ypperlig i slike fremtidsfabler siden det tvinger deg til å internalisere den verdenen handlingen foregår i.

Jeg anbefaler alle å se denne filmen på kino, med størst mulig lerret og best mulig lydanlegg. Det fine er at uansett hvilken versjon av originalen du foretrekker fungerer denne filmen som oppfølger!

Forresten kom jeg på hvem som hadde passet best i rollen som Niander Wallace:  Jeff Goldblum:

«Life, uh, finds a way»