En feminist har gått bort


Vi våknet i dag til den triste beskjeden at Hugh Marston Hefner i løpet av natten hadde sovnet stille inn i sitt hjem, 91 år gammel.

Mange tror nok han var en høyst alminnelig pornograf av den typen det går 13 av på dusinet, men de tar skammelig feil.

La oss begynne med begynnelsen. I 1952 var unge Hefner skribent for magasinet Esquire.  Da han ble nektet en lønnsøkning på $5 i tok han sin hatt og frakk og gikk.  Han tok ut et lån på boligen sin, og fikk tak i $8000 fra 45 ulike investorer, inkludert $1000 fra sin egen mor.

«Not because she believed in the venture, but because she believed in her son.»

Planen hadde vært å kalle bladet Stag Party, men i siste liten ombestemte han seg, og gikk for noe mer sofistikert: PlayboyI desember 1953 kom første nummer i salg. Midtsidepiken var Marilyn Monroe, da Hefner hadde klart å få en akseptabel pris for et fotoserie hun hadde tatt i 1949 til en kalender. Bladet solgte over 50.000 eksemplarer. Et helt vanvittig opplag for et nytt magasin i et trangt marked, og derfra så Hefner seg aldri tilbake.

Det er en gammelt klisje at folk sa at de «leste Playboy, men kun for de gode artiklene».  Det behøver faktisk ikke bare å ha vært en klam unnskyldning. Bladet ble nemlig kjent for å ha bidrag fra de heteste underholdningsforfatterene: Jack Kerouac, John Updike, Joyce Carol Oates, Joseph Heller, Margaret Atwood, Kurt Vonnegut, Truman Capote, Gabriel García Márquez, Haruki Murakami, Norman Mailer, Ray Bradbury og Hunter S. Thompson. Alt det første nummeret hadde satt tonen, med bidrag fra Vladimir Nabokov og Ian Fleming. Og i 1966 hadde de en konkurranse blant science-fiction forfatter om hvem som kunne skrive den beste novellen kun med utgangspunkt i et enkelt bilde. Arthur C. Clarke’s «Playback», Frederik Pohl’s «Lovemaking», og Thomas M. Disch’s «Cephalatron» ble alle publisert i desemberutgaven, mens en forfatter som Isaac Asimov måtte se sitt bidrag refusert.

Det er likevel ikke til å komme fra at veldreide kvinner i minimal påkledning var en hjørnesten i magasinets appell.  Hefner la heller ikke skjul på at han i så måte objektiviserte modellen.  Samtidig er det vanskelig å ikke trekke linjene til antikkens skulpturer: Kvinnekroppens estetikk har siden tidenes morgen hatt en besnærende dragning på menneskeheten.  Det var ikke mangel på villige midtsidepiker.  Det var ikke noe som trakk ned, snarere tvert i mot ble det noe å sette på CV’n.

Blant de som prydet forsiden, og innsiden, av magasinet var stjerner som Kim Bassinger, Naomi Campbell, Madonna, Sharon Stone, Pamela Anderson, Dita Von Teese, Kelly Brook, Chyna, Brigitte Nielsen, Carmen Electra, Cindy Crawford, Elle Macpherson, Katarina Witt, Denise Richards, Eva Herzigova, Sherilyn Fenn, Barbara Bach, Bo Derek, Raquel Welch, Nancy Sinatra, Shannen Doherty, Kate Moss, Olivia Munn, Kristy Swanson, Daryl Hannah, Farrah Fawcett, «Ginger Spice» Geri  Horner, Drew Barrymore, Jaime Pressly, Lindsay Lohan, Jayne Mansfield, Charlize Theron, og selvsagt Kim Kardashian.

Knepet var at magasinet alltid gikk for «sexy, but tasteful».

Hefner var selverklært feminist omtrent før begrepet ble funnet opp. Utrettelig kjempet han for kvinners likestilling og rett til å styre over egen kropp og forplantning, fordi det etter hans syn var en forutsetning for den seksuelle revolusjonen. Den amerikanske høyesterettssdommen i saken Roe v. Wade i 1973 er grunnlaget for at det er lov å ta abort i USA.  Det ikke så mange vet var at Hefner og Playboy i mange år før rettsaken hadde publisert artikler som støttet en endring i lovgivningen, og blant annet finansierte en opplysningstelefon om trygge steder å henvende seg for å utføre inngrepet.  At de også var villige til å backe saken økonomisk hjalp til å få saken helt til høyesterett.

Hefner var dessuten en sterk forkjemper for borgerrettigheter. Hans Playboy-klubber skulle være åpne for alle medlemmer, uavhengig av rase og hudfarge. De var blant de første stedene et blandet publikum kunne se hvite og mørke artister på samme scene. Da han oppdaget at noen franchisetagere nektet svarte kunder inngang til Playboy-klubbene de drev, ble de straks fratatt franchisen. Da Playboy i 1966 skulle intervjue George Lincoln Rockwell, en amerikansk nynazist og rabulist, sendte Hefner selvsagt en afroamerikanske journalist, Alex Haley, som et subtilt hint om at de ikke støttet Rockwells syn. Han støttet borgerrettsbevegelsen Rainbow PUSH ledet av Jesse Jackson med store donasjoner, og under borgerrettskampen på 60-tallet trykket han lange intervju med Malcom X og Martin Luther King, intervju den samme Haley gjennomførte.

Sist men ikke minst, var han en støtte spiller for LGBTQ-miljøet.  Ingen var nok i tvil om at Hugh selv scoret høyt på hetero-skalaen, men som han sa: «The fight for gay marriage is a fight for all of our rights.» Han la dessuten ansvaret for AIDS-epidemien på 80-tallet ved dørstokken til amerikansk homofobi, som gjorde at mange homoseksuelle holdt legningen sin skjult, og var redd for å oppsøke medisinsk hjelp.

Da Charles Beaumont fikk avvist sin science fiction-novelle «The Crooked Man» av Esquire magazine i 1955,  bestemte Hefner seg for å publisere novellen i Playboy. Novellen handler om hvordan heterofile menn blir forfulgt i en verden hvor homoseksualitet er normen. Etter at bladet mottok sint leserbrev i etterkant av publiseringen, skrev Hefner et svar på kritikk der han sa: «If it is wrong to persecute heterosexuals in a homosexual society then the reverse is wrong, too.»

Dessuten var det en midtsidepike jeg ikke nevnte i oppramsingen over: Caroline «Tula» Cossey, til venstre her. Den britiske modellen hadde i 1981 blitt outet av tabloiden News of the World, som hadde oppdaget at hun hadde blitt klassifisert som mann ved fødselen, og først hadde gjennomgått kjønnskifteoperasjon i 1974. Dette var ikke overraskende et alvorlig skudd for baugen for karrieren hennes som glamourmodell. Men i 1991, for ganske nøyaktig 26 år siden, var hun midtsidepike i Playboy. Selv i dag er kjønnsidentitet et betent tema i samfunnet, men så ofte før hadde Playboy og Hefner et pragmatisk syn på det hele.

Hefner ble altså 91 år,  og de senere årene begynte helsa å svikte, selv om hodet var skarpt som alltid. Han overlot ansvaret for medieimperiet til datteren Christie i 1988. I stedet tilbrakte han tiden med Backgammon ved bassengkanten og faste filmkvelder i The Playboy Mansion. Hans twitterfeed avslørte en bred smak når det gjelder film: Alt fra Rolling Thunder og Frozen til Malterserfalken og 3 Days of the Condor sto på programmet. Han lånte bort stemmen sin til både The Simpsons og Robot Chicken når de hadde ham med i episoder,  og bel nominert til en Golde Raspberry Award, Razzie,  i 2009 i kategorien «verste birolle» for rollen som seg selv i filmen Miss March.

Og selvsagt hadde han fortsatt sine kjærester, selv om han av helsemessige årsaker begrenset forbruket av Viagra. Han giftet seg med sin tredje kone, Crystal Harris, nyttårsaften 2012. (Hun er forøvrig født i 1986… A little respect will take you a long way, indeed.)

Ikke tro at hun var en simple Golddigger som nå kan slå kloa i en millionarv. Lenge før ekteskapet signerte hun en avtale som sikrer at Hefners arv som lovet går til hans fire barn, flere veldedige organisasjoner og filmskolen ved Universitetet i Sør-California.

Apropos Twitter det er kanskje symptomatisk at hans siste tweet var denne:

Hvil i fred din gamle libertiner, jeg er sikker på at det ligger en nystrøket silkepysj og venter på deg i overetasjen…