Wallbreaker [Atomic Blonde]


En film som litt urettferdig har havnet i skyggen av sommerens Blockbustere hadde Norgespremier forrige helg: Atomic Blonde.

Siden traileren var all kinds of awesome,  Charlize Theron er en hardslående hovedrolleinnhaver, og det er lenge siden vi har hatt en overdose 80-talls nostalgi, benyttet jeg sjansen mens den fortsatt gikk i Nova 1.

Det angret jeg IKKE på…

Plottet er  klassisk spionthriller.  En STASI-agent, kodenavn Spyglass, ønsker å hoppe av til vesten. Han har en liste over hemmelige agenter til bruk som brekkstang for å få seg og familien ut av Øst-Berlin. Listen havner i hendene på en britisk agent, som kort tid etter blir tatt av dage av en KGB-agent.  Det leder MI6 til å sende sin beste agent til Berlin: Lorraine Broughton i Charlize Therons skikkelse.  Der skal hun møte sin kontakt, David Percival, spilt av James McAvoy.  Britisk hemmelig tjeneste er dog bekymret for at han har gone native

Med demonstrasjonene i Øst-Berlin og Murens fall som bakteppe begynner en høk-over-høk jakt på listen som både øst og vest vil ha kloa i. Det hele kompliseres av at det finnes en dobbelt-agent, kodenavn Satchel, aktiv i Berlin, men ingen vet hvem han er.  Spyglass, mesterlig spilt av Eddie Marsan er heller ikke tapt bak en vogn,  han har nemlig for sikkerhets skyld memorisert listen! 

Og hvem er den franske skjønnheten som forfølger henne. En skjønnhet som forøvrig spilles av Sofia Boutella, som vi kjenner fra tidligere i sommer som den morgengretne Ahmanet i Mumien.

Spionplottet er solid nok det, men innimellom klarer ikke filmen å dy seg fra å smøre tidskoloritten på i vel tjukke lag. Det er så enormt neonfarget, pønkete Berlin’89 at de balanserer hårfint på grensen til det parodiske. På den andre siden,  historien bygger (nesten selvsagt i disse dager) på en tegneserie. Denne gangen en britisk serie: The Coldest City, utgitt av ONI-press i 2012.

Theron stråler i hovedrollen, og filmen følger «John McClane-skolen» for synlige resultater av alt hun går gjennom.  Hver gang Lorraine blir skutt, havner i slagsmål, detter ned en trapp eller kastes ut av en bil i fart setter det synlige spor. (Theron er blant de som liker å gjøre sine egne stunt når hun får lov, og endte opp med både ribbeinsbrudd og to brukne tenner under innspilling.)

Nevnte jeg at filmen åpner med at en mørbanket Lorraine debriefes i London av sine overordnede og CIA, så hele handlingen i Berlin er hvordan hun gjenforteller det? Eric Gray (Toby Jones) fra MI6 og
Emmett Kurzfeld (John Goodman) fra CIA er ikke nødvendigvis alltid like overbevist.

 

Historien byr på såpass mange twister, at nesten hver gang du begynner å tro at du har gjennomskuet plottet, tar det en sving til venstre, høyre eller bokstavelig talt ned og under… Feministisk teori sier at når en film med kvinnelig hovedrolle kunne vært spilt inn med en mann i hovedrollen uten at det hadde virket rart, har scriptforfatterne gjort en god jobb, og det er definitivt tilfelle her.

Om du har savnet en «seriøs» spionthrillere, med bare en lite dash actionhelt-syndrom, og overlever til tider voldsom 80-talls Ostalgiebør du få med deg denne.