Tyskere spilt av spanjoler. [Dunkirk]


En av styrkene til Christopher Nolans kritikerroste film Dunkirk er i hvilken grad han valgte bort CGI til fordel for praktiske effekter og ekte, historiske fartøy og utstyr. Jeg nevnte noen eksempler da jeg skrev om filmen forrige uke, men det er et eksempel til jeg ikke trakk frem da. (Fordi jeg av erfaring vet at det lett hadde utartet og doblet lengden av den artikkelen.)  Derfor gjør jeg det heller nå.

Nolan valgte altså å forsøke å bruke historisk korrekte rekvisitter.  Det bød på noen utfordringer når det kom til scenene med luftkamp. Det er i og for seg ikke noe problem å finne tre flygedyktige Spitfire-fly. De må kanskje «sminkes» litt digitalt for å fremstå som Mk I fly, men det er overkommelig.

Bf109E Emil derimot? Det finnes kun to som fortsatt er flygedyktige:

  • Bf 109E-3 1342 (N342FH), 6./JG 51 «Yellow 8», restaurert til original, som tilhører Flying Heritage Collection, Everett, Washington.
  • Bf 109E-3 3579 (G-CIPB), JG 2 «White 14»,  Opprinnelig ex-Bf 109E-7 4./JG 5 «White 7», som tilhører Biggin Hill Heritage Hangar, Biggin Hill, England.

Sistnevnte fly fløy forøvrig første gang etter restaurering 13. juni i år, altså etter at filmen var spilt inn. Det finnes riktignok noen flere flygende eksemplarer av senere modeller som Bf109F og Bf109G.  Som vi skal komme tilbake til er ikke det en fullt ut tilfredsstillende løsning.

I tillegg er det verd å huske at mens en profesjonelt restaurert Spitfire er verd i størrelsesorden 20-40 millioner kroner, så er en original Bf 109 verd mye, mye mer. Selv om Nolan kunne funnet en, og leid den inn, kunne det hende det ville være umulig å forsikre den for actionsekvenser.

Løsningen Dunkirk, som mange filmer før den, valgte, kommer fra den iberiske halvøy.

1942 underskrev den spanske regjeringen, på vegne av Hispano Aviación, en produksjonslisens med Messerschmitt AG for å bygge Bf 109 G-2. Flykroppene skulle bygges i Spania mens DB605A-motorer, propeller, instrumenter og våpen skulle leveres fra Tyskland. Det visste seg fort at den hardt pressede tyske krigsindustrien knapt nok hadde kapasitet til å dekke Tysklands behov.  Eksport til nøytrale stater var uaktuelt. Det eneste som ankom Spania var et sett ufullstendige arbeidstegninger, og 25 flyskrog uten motor og hale.  Løsningen ble å utstyre flyene med en egenprodusert Hispano-Suiza 12Z-89 motor på 1300 hk,  mer enn 300 hk mindre enn den planlagt DB605A-motoren fra Daimler-Benz. Resultatet, døpt HA-1109-J1L  tok av første gang i mars 1945.

Dette var en begrenset suksess, men i 1951 leverte Hispano en ny model:  HA-1112-K1L. Den var utstyrt med en Hispano-Suiza 12Z-17 motor. Dette var forløperen til den problematiske motoren fra første forsøk, men den var i det minste utprøvd, den passet flyskroget og resultatet ble satt i produksjon. Et problem var at dette flyet nå fikk en motor som roterte propellen med klokka, mens den opprinnelige motoren roterte propellen mot klokka.  For å motvirke rotasjonen til propellen hadde Messerschmitt konstruert halefinnen med en svak angrepvinkel, men Hispano endret ikke på dette i arbeidstegningene. Resultatet var at i stedet for å motvirke hverandre virket nå rotasjonskreftene fra propell og haleror sammen så flyet hadde en lei tendens til å rulle kraftig mot høyre etter take-off. Den planlagte produksjonen på 200 enheter ble stoppet etter 65.

Først i 1954 ble det sving på sakene.  Hispano fikk kjøpt et lager overflødige Merlin-motorer og propeller fra Storbritannia. Resultatet ble HA-1112-M1L Buchón.  Det kan kanskje virke snodig at Spania valgte å produsere 172 eksemplar. av det som tilsynelatende var en ganske avleggs konstruksjon. Da må vi huske at jet-jagere lenge var forbeholdt Sovjet-Russland og de Vest-allierte. Francos Spania sto heller ikke så høyt i kurs, så å finne moderne fly til salgs var neppe så lett. Uansett var flytypen tiltenkt luftforsvaret over Spanias kolonier der det ikke trengtes høyteknologiske løsninger. Ha-1112-M1L ble faktisk brukt helt frem til utgangen 1965, og det er fortsatt en solid håndfull i flygedyktig stand. (I skrivende stund er det 7 i verden, men en lang rekke er under restaurering, etter at en mengde fly brukt til filmingen av filmen Battle of Britain i 1968 for noen år siden ble lagt ut for salg. En av pilotene under filmingen hadde fått flyene som delbetaling for jobben han gjorde, og hadde hatt de på lager i 40 år!)

Motoren fra Rolls Royce hadde luftinntaket under «haken» på flyet, så det er lett å skille en Buchón (over) fra en Emil (under).

Så hvorfor ikke heller prøve å finne en senere utgave av en original Messerschmitt i stedet?  Vel, i 1940 begynte Messerchmitt å se på de aerodynamiske egenskapene til flyet når de likevel skulle oppdatere typen med en ny og sterkere motor.  Det betyr at fra F-typen og utover er fronten mer strømlinjeformet.

Med andre ord, det vil være en synlig forskjell.  Da kan man like gjerne spare noen kroner å velge det billigere alternativet:  HA-1112-M1L!

«Messerschmittene» i Dunkirk har øynefallende gule snuter.  Det var ikke et forsøk på å kamuflere den spanske kopiens uvante profil. Nei, det var rett og slett så kinopublikummet lettere skulle kunne se hvilke fly som var de tyske i luftkamp-scenen.  Med andre ord samme grunn som i 1940! Riktignok ble det ikke tatt i bruk før noen måneder etter Dunkirk, når Battle of Britain startet for alvor i august 1940, men litt kunstnerisk frihet må være lov.  Britiske piloter i 1940 var lenge feilaktig overbevisst om at de gule snutene var det personlige kjennetegnet til en enhet med ess,  spesielt dyktige piloter. Vi kan bare forestille oss hvordan det ga tyskerne et psykologisk overtak.

Et siste pussig poeng er at HA-1112-M1L  har et direkte motstykke:  «Messerspit»

I november 1942 måtte en Spitfire VB (EN830,  NX-X fra 131. skvadron), nødlanding i en turnips-åker på Dielament Manor på Jersey. Kanaløyene var som kjent på denne tiden okkupert av Tyskland.

Det ble fastslått at flyet kunne repareres. Det ble berget, påført tyske nasjonalitetsmerker og kamuflasje på Luftwaffes sentrale forskningsanlegg Erprobungsstelle Rechlin. Flyet fikk Stammkennzeichen;  CJ+ZY, og ble sendt til Echterdingen, sør for Stuttgart, hvor Daimler-Benz hadde en enhet for forskning og utvikling. Når Merlin-motoren ble demontert ble det oppdaget at tverrsnittet av flykroppen var nesten identisk med tverrsnittet til motorfestet på en Messerschmitt Bf 110G. Det var dermed lett å lage nye motorfester, montere en DB 605-motoren og tilpasse panelene. En propellenhet og luftinntak fra en Bf 109 G fullførte installasjonen. Andre endringer som ble gjort var å erstatte de britiske instrumentene med tyske, og å skifte det elektriske anlegget fra 12-volt til 24-volt. I denne tilstanden begynte»Messerspit’en» å fly tidlig i 1944. Det var populært hos tyske piloter og ble fløyet regelmessig til det ble ødelagt av amerikanske bomber 14. august 1944.

Det er med andre ord ikke bare skuespillere som noen ganger trenger stand-in,  det hender flyene deres også trenger det!