Dunkerque – Nolans Magnum Opus


Dunkirk/Dunkerque er en småby på knappe 90.000 innbyggere helt i nordspissen av Frankrike. Christopher Nolan er en regissør kjent for sin ikke-lineære fremstilling. Bringer du de to sammen får du en av sommerens beste filmer. Jeg fikk anledning til å se Dunkirk siste dag i ferien.

Dunkirk er fortellingen om Operasjon Dynamo, sett gjennom øynene til ulike mennesker som deltok.  Jeg skal prøve å unngå for mange spoilere, men ærlig talt, filmens handling bygger på historiske hendelser, så du kan jo gjette deg til hvordan det går.

Først litt om settingen. Mot slutten av mai 1940 ble det klart at slaget om Frankrike var tapt for de allierte. Den tyske blitzkrieg-strategien hadde utmanøvrert et land som hadde forberedt seg på en omkamp bygget på stillingskrigen i første verdenskrig.  Store britiske, franske og belgiske styrker var blitt avskåret når tyske styrker hadde nådd kysten ved Calais.  De ble trengt sammen i en stadig mindre lomme, rundt den lille byen Dunkirk.

Det ville være en katastrofe for Storbritannia om de skulle miste det som i praksis var hele hæren sin,  så den 27. mai,  mens de tapre restene av den franske armé forsøkte å holde tyskerne fra livet, begynte en evakuering som har gått inn i historien.

Det skal sies at det var et hell i uhell.  Den 24. may hadde Generaloberst Gerd von Rundstedt beordret en stans i fremrykkingen av panserstyrkene. Flere av enhetene hadde alt mistet halvparten av panservognene sine, og han var bekymret for at det sumpete terrenget ville hindre de gjenværende i å operere effektivt.

I stedet var det den evige spradebassen Hermann Göring, som på vegne av Luftwaffe som vanlig tok munnen for full. Han lovet å utradere den allierte styrken fra luften, så lenge hæren sikret at de ikke kunne bryte ut.  Det er uvisst om Hitler egentlig trodde ham,  mer sannsynlig trodde han at om britene ble tvunget ut av kontinental-Europa ville de aldri kunne vende tilbake. Uansett, de fleste historikere er enig i at det var en av Der Führers første store feilvurderinger.

De allierte troppene var altså avskåret, og under kraftig ild både fra artilleri og de fryktede Stuka‘ene. Royal Navy satte inn det de kunne for å hente hjem BEF (British Expeditionary Force). Men 27. mai ble til 28. hadde under 8000 menn blitt hentet ut.  Det var da de berømte «Little Ships of Dunkirk» sto frem.  Sammen med de nesten 100 skipene fra Royal Navy deltok over 500 sivile båter.  Fiskebåter, trålere, yachter og lystbåter.  Noen rekvirert av marinen, og med mannskap på Royal Navy, mange fler med britiske frivillige båteiere. De trosset tyske ubåter og bombefly for å hente hjem sine gutter fra stranda i Frankrike.

Churchill ba om 35.000 soldater, de mest optimistiske håpet at kanskje så mange som 75.000 kunne bli evakuert. Kvelden den 4. juni, når de siste 40.000 soldatene i baktroppen overga seg var sluttsummen 338,226.  Enorme mengder materiell var gått tapt, nesten en tredjedel av de involverte redning-skipene sunket, inkludert 6 britiske krigsskip. Churchill manet i underhuset til ro, og minnet om at ingen krig er vunnet på en suksessfull evakuering. Likevel er det ikke til å komme fra at over 200.000 britiske soldater var berget. Soldater som kunne utstyres på ny,  og sikre at en hver invasjon av øyriket ville bli en svært dyrkjøpt erfaring.  100.000 franske soldater var evakuert, de fleste ble repatriert, men flere tusen ble værende i Storbritannia, og var den første grunnstenen i De Gaulles Frie Franske styrker.

Med andre ord, det er litt av en fortelling Nolan har gitt seg i kast med!

Han har, som han pleier, valgt en fremstilling som ikke er kronologisk . Det er et tredelt epost.  På stranden starter handlingen 1 uke før filmens klimaks,  på sjøen, 1 dag før, og i luften 1 time før.  Det fungerer forbausende bra. Ikke minst siden man i de ulike historiene ser glimt og frempek til de andre to synsvinklene.

På tross av et solid stjernegalleri lar Nolan handlingen drives frem ikke av enkeltindivid, men av tablåer,  og det er sparsomt med dialog. Lydbildet er stakkato og nervøst. En truende stillhet, avbrutt av voldsomme lydbilder.  Fotograferingen er nydelig,  og filmen har bevisst forsøkt å unngå CGI der det er praktisk mulig med ekte krigsskip, båter og fly, samt tusenvis av pappkulisser for å hjelpe de tusen statistene å fylle ut de store scenene på stranden.

Et morsomt poeng er at en av båtene han bruker er de britiske motortorpedobåten MTB102. MTB102 var med på selve Operasjon Dynamo, og holder rekorden som det minste fartøyet som noensinne har vært flaggskip i den britiske marine. Dette fordi admiral Frederic Wake-Walker overført kommandoposten sin til henne etter at hans opprinnelige flaggskip, destroyeren HMS Keith (D06) be satt ut av spill.

Selvsagt tar Nolan seg noen kunstneriske friheter, men det må være lov, det er ikke en dokumentar han lager.

Sist men ikke minst må jeg vie litt oppmerksomhet til flyscenene. (Nå ble du vel overrasket?) De er bra! Jeg så ingen åpenbare anakronismer.  Flyene ser ut som tidsriktige Spitfire Mk.I fly,  og de flyer i den korrekte «Vic» formasjonen.  (En tett formasjon på tre fly, som viste seg håpløst utdatert i møte med tyske jager. RAF omstilte seg fort, og etter 1940 valgte de en formasjon kalt «Finger four» løst basert på de tyske pilotenes «rotte» og «schwarm».) En av de britiske pilotene i filmen gjør riktignok en kardinalfeil når han foretar en buklanding med cockpithetten lukket, men det kan nok hende skjedde i virkeligheten også for en urutinert pilot.

Jeg har lest noen kritikere som anklager Nolan for å ha brukt Spitfire-fly der det burde være Hurricane-fly, men faktum er at minst 42 av de 145 britiske flyene som gikk tapt under evakueringen var av typen Spitfire. Det er mulig kritikerne har misforstått en ordner om at ingen Spitfire-skvadronere skulle sendes til Frankrike. RAFs kommando ga helt klart den ordren, de var forståelig nok redde for at et eksemplar av Storbritannias nyeste og mest avanserte jager skulle falle i tyske hender, men det gjaldt enheter stasjoner på Fransk jord som del av BEF.  Dessuten får vi den strålende linjen fra Mr. Dawson, når sønnen hans kommenterer at han korrekt identifiserte at det var tre Spitfire som fløy over båten uten å se opp. «Rolls Royce Merlin engine,  the most beautiful sound you could ever wish for out here.» 

Karakteren Mr. Dawson mistenker jeg er løst basert på Charles Lightoller.  Han var 3. styrmann på Titanic, og sjøoffiser under 1. verdenskrig.  I 1940 meldte han seg, i en alder av 66, frivillig til å føre motoryatchen sin M/Y Sundowner, som del i evakueringen fra Dunkirk, med sin egen sønn og en 18 år gammel sjøspeider som mannskap.På tross av den beskjedne størrelsen på fartøyet, hun var 58 fot, fraktet han ikke mindre enn 130 britiske soldater hjem til England!

Alt i alt er dette en film du absolutt bør få med deg på det største lerretet du kan finne, det fortjener den. Det lukter opptil flere Oscar av det hele. Det eneste jeg kanskje har å trekke for, er at de ikke fant plass til noe informasjon om utfallet av hele evakueringen som del av rulleteksten.

Apropos det:  Når vi gikk ut av salen kommenterte min bror at det neppe var noe poeng å vente til slutten av rulleteksten for en hemmelig scene som skal sette opp oppfølgeren.  Mon det? For er det ikke på høy tid at Slaget om Storbritannia får en ny film, med alle de muligheter moderne teknologi kan gi.  For som Churchill sa den 18. juni: «What General Weygand called the battle of France is over. I expect that the battle of Britain is about to begin.»

Alle bilder: Warner Bros via IMDB