Så godt som døde menn tegner og forteller. [PotC5]


Jeg har sansen for tøysete pirateventyr.  De fortjener kinolerretet å breie seg på, så jeg måtte nesten få med meg PotC: Salazar’s Revenge på kino, selv om det ikke akkurat hadde vært strålende omtaler fra kritikeren. (Ja, jeg synes den internasjonale tittelen: PotC: Dead Men Tell No Tales er mye tøffere, jeg også.)

Det var alt klart etter film nummer 4, PotC: On Stranger Tides som kom for… 6 år siden, at det begynner å bli lite drivstoff på tanken for franchisen.  Likevel har det klart å klemme ut en siste film, som antagelig bør bli den siste. (Den er passende nok også den korteste av alle, der den klokker inn på 2 timer og 8 minutter.) Betyr det at denne filmen er en åpenbar bringebærkandidat?  Ikke egentlig, la meg utdype…

Johnny Depp liker seg i rollen som den uforbederlige kaptein Jack Sparrow.  Selv om  jeg er fullt klar over at Depp er en ufordragelig primadonna med rompa full av nykker og dårlige egenskaper, pleier jeg å klare å skille skuespiller og rolle.  (Det er samme grunn til at jeg kan like filmene til Tom Cruise selv om han er en creepy scientolog-dverg, eller for den del filmer med Gwyneth Paltrow og Angelina Jolie, selv om begge er sertifiserte gærninger i virkeligheten.) Han gjør ikke unødvendige krumspring her, samtidig som han ikke overskygger medspillerne totalt heller.  Grei skuring.

De nye rollene er jevnt over godt besatt.  Brenton Thwaites’ Henry Turner er forglemmelig vanilje, men Kaya Scodelario er et funn som Carina.  Det kler filmen å ha en fornuftig og pågående actionheltinne, som åpenbart er den smarteste på skuta. Selv om hennes vitenskapelige innfallsvinkel får noen skudd for baugen i møte med pirat-mythoset i PotC. Hun skulle kanskje tatt sin fars ord til seg: «Du burde tro på spøkelseshistorier, for du befinner deg i en.»

Javier Bardem stjeler, ikke overraskende, alle scenene han overspiller i.  Kaptein Salazar med mannskap klarer faktisk å fremstå som en frisk visuell vri på temaet «sjørøver med en forbannelse hengende over seg». Imponerende i seg selv etter så mange filmer. Det leder også til min desiderte favorittscene:  Zombie-haier!

Filmen spiller uten skam på det som er av nostalgi, og selvrefererende scener. En helt uprovosert og høyst unødvendig cameo med 60-talls musiker  i piratantrekk(her Paul McCartney) er bare starten.  Filmen klemmer også inn en lettkledd heks med dårlig tannhygiene,  en klønete guvernør, en ambisiøs og nådeløs skipsoffiser, den fordømte apekatten, ondskapsfull knasking av epler…

Jeg skal ikke forsøke å summerer opp alle anakronismene, for de er irrelevant i en film som baserer seg på tegneseriens naturlover. Vitsene er stort sett like bløte som egg som bare har sett på en kjele med kokende vann.  (Ærlig talt, en vits om puppene til en karakter spilt en skuespillerinne som er berømt for å være flat som et fjortiss og stolt av det?)

Når det er sagt,  selv om filmen følger formelen like slavisk som et dataspill, så er formelen fortsatt ganske underholdende. Til å være basert på en attraksjon i Disney World har det vært mye moro med sjørøverne. Det er ekstremt tydelig at de legger opp til legacy-karakterer, og en «hemmelig» scene etter rulleteksten, som jeg så før jeg så filmen,  men her samler alle løse tråder, og det fungerer fint som en avrunding av franchisen.

Er det en helt ufarlig sommerslager som passer bra med popcorn? Javisst, særlig om du har sett de foregående fire filmene.

Er det en bra film? Dessverre.  Skal du ser en bra PotC-film, bør du heller finne frem PotC: The Curse of the Black Pearl  fra DVD-samlingen.

(Bilder: Walt Disney Pictures via IMDB)