Arkivfoto 021 – [Mistel]


Tysk misteltein? Ja helt riktig!

 

I nøden spiser fanden fluer.  Luftwaffe derimot prøvde alle tenkelige og utenkelige forsøk å stoppe de allierte styrkene som rullet gjennom Europa for å sette en stopper for Tyskland drømmer om et tusenårsrike.

Initiativøren til byggingen av det nye våpenet var Siegfried Holzbauer, ingeniør hos Junkers. I utgangspunktet ble hans ide lunken mottatt av RLM og avvist i 1941. Men i 1942 ved DFS-instituttet ble Hozbauers konsept tatt frem på ny. De første forsøk som ble utført med varierende grad av suksess var  komposittfly med DFS 230-glidefly som den nedre komponenten og lette enmotorsfly, som Focke-Wulf Fw 56 eller Messerschmitt Bf 109E, som den øvre komponenten. Tanken var å øke rekkevidden til glideflyet enn om det bare ble slept på konvensjonell måte.

Ganske snart kom noen på ideen om å heller utvikle konseptet som våpen, slik Holzbauer hadde foreslått. Det første komposittflyet fløy i juli 1943 og var lovende nok til å starte et program med Luftwaffes testenhet KG 200, kodenavnet «Beethoven», og til slutt sette det inn i operasjonell tjenesten. Betegnelsen Mistel eller misteltein kommer selvsagt av at det lille flyet fungerte som en parasitt.  Men strengt tatt er det kun den nedre delen som hadde kodenavnet «Mistel».  Helheten ble offisielt omtalt som Beethoven Gerat, Beethoven-utstyr, mens enmotorsflyet ble omtalt som Huckepack.

I 1943 ble den første produksjonsserien av 15 Mistels S1 produsert og levert til IV / KG 101 for å trene mannskap. Treningen var veldig vanskelig på grunn av den uvanlige aerodynamikken til komposittflyet

Den nedre delen var en Junkers Ju 88,  opprinnelig utrangerte fly som bare ble stappet med sprengstoff, men etterhvert brukte man fabrikknye maskiner der hele fronten var byttet ut med en dedikert formet sprengladning.  Piloten styrte det store flyet fra det lille, som enten var en Messerschmitt Bf 109G, eller en Focke-Wulf Fw 190A.  Mange andre konstellasjoner ble foreslått, men ingen kom lenger enn tegnebrettet.

I teorien tok flyet av, fløy til det var ca 5 km fra målet, der piloten brukte et avansert sikte for å låse glidebanen,  avfyrte sprengladninger i stagene som festet flyene sammen, og så trakk seg unna. Selve våpensystemet fungerte faktisk, når det først kom fram. Tyskerne hadde derfor høye forhåpninger i sitt nye «wunder-waffe». Men med de alliertes nesten totale luftherredømme, ble de fleste Mistel-angrepene stoppet før de kom frem. Selv så sent som i 1945 ble det opprettet flere nye prosjekter for å tilpasse jetfly til å frakte Mistel-flybomber. Ingen av disse prosjektene ble imidlertid realisert på grunn av slutten av krigen.

De allierte kom over flere ubrukte komposittfly når de erobret tyske flybaser, men de vekket ikke særlig entusiasme.Siegried Holzbauers automatiske siktemeknaisme var en annen sak. Det vekket stor interesse og kopier la grunnlaget for etterfølgende sikte-systemer i tiårene etter krigen. I tillegg er en Focke-Wulf Fw 190A (Werk Nr. 733682), som var tiltenkt rollen som Huckepack, i dag utstilt på Imperial War Museum.

Det er naturligvis ingen mangel på byggesett av Mistel-varianter i en rekke ulike skalaer og prisklasser.

Bildene i denne artikkelen er stort sett hentet fra de to basene Bernburg og Merseburg, unntatt fotoet av Mistel-fly i lufta, som er tatt fra kanonkameraet til en amerikansk jager. Bildene er i public domain