Gammel idé i ny tapning


VG har i dag en artikkel om avdukingen av Stratolaunch. Som vanlig er det tilsynelatende en 10 åring med tilgang til Google Translate som har skrevet artikkelen.  Men la oss se bort i fra alle de åpenbare feilene om misforståelsene i artikkelen.  (Sorry, men jeg håper nesten Hibba Sarmadawy er et pseudonym, for selv 10 åringen jeg refererte til over vet at ett fly ikke kan «fly til verdensrommet»)

Planen er at Stratolaunch skal fungere som en form for gjenbrukbart «første trinn» i en oppskyting av satellitter og på sikt også bemannede romfartøy som White Knight 2.  Ved å frakte selve romskipet opp i stratosfæren sparer man mye penger og drivstoff.

Det som skaper ekstra oppmerksomhet er at når Stratolauch-moderskipet tar av vil det med sitt vingespenn på 117 meter slette en 70 år gammel rekord. I 1947 tok nemlig Hughes H-4 Hercules, populært kalt «Spruce Goose», av.

Med sitt vingespenn på 97,5 meter har det holdt rekorden som verdens bredeste fly siden dengang.  At Stratolaunch knuser rekorden er kanskje ikke så rart,  du trenger nemlig veeeeeldig mye vinger for å kunne fly på grensen mot verdensrommet. Se bare på det berømte rekognoseringsflyet Lockheed U-2, «Dragon Lady».

Men det som slo meg når jeg så bildene av Stratolaunch var at det var noe kjent…

Denne usannsynlige utseende flymaskinen er en Heinkel He 111Z «Zwilling» (Tvilling). Flykroppene til to Heinkel He 111 bombefly forent med en felles vinge, og en ekstra motor i «skjøten» mellom vingene.

Flyet ble utviklet i 1941, opprinnelig for å fungere som  trekkfly for tyskernes massive Messerschmitt Me 321 og Gotha Go 242 transportglidefly. De første to prototypene ble laget ved å bygge om fire He 111H-6. Testpilotene var fulle av lovord, og en serieproduksjon på 10 eksemplar ble bestilt, i tillegg til at fem til ble laget ved å bygge om eksisterende He 111H-6 bombefly.

Piloten satt i venstre flykropp, den høyre var strippet for en tradisjonell cockpit. Mannskapet var syv stykk. Pilot, radiomann, mekaniker og skytter i det venstre,  observatør, mekaniker og skytter i det høyre. Tvillingen kunne trekke en av de massive transportglideflyene i en marsjfart på 235 km/t i 10 timer. Det var også i stand til å fly selv med alle de tre midtre motorene ute av spill. Det ble derfor bestemt å videreutvikle typen:  He 111Z-2 skulle kunne frakte fire Henschel Hs 293 sjømålsmissiler. Denne versjonen så aldri operativ tjeneste, og en planlagt He 111Z-3 for langdistansje-rekognosering kom ikke lenger enn tegnebrettet.

Selv med 5 motorer var det en mangel på kraft, og ekstra raketter var nødvendig for å ta av med en fullastet glider. Planene om å utstyre motorene med en forkompressor ble aldri gjennomført. Den store bredden gjorde også at flyet ikke kunne operere fra de provisoriske flystripene på Østfronten. 

Likheten med Stratolaunch er likevel overfladisk, også om du ser bort i fra 70 år med teknologisk utvikling. For der Stratolaunch er state-of-the-art, var He 111Z selv i 1941 et eksempel på at Tyskland måtte flikke på utdaterte design. Det var mangel på tunge bombefly å tilpasse til rollen, som gjorde at man måtte utvikle en siamesisk tvilling.  He 111 hadde dessuten blitt utviklet i 1933 og vært i tjeneste siden 1935, en evighet i den lynraske teknologiske utviklingen luftfarten så i denne perioden. Men at det er et fly som rett og slett ser så absurd ut at det er et populært tema for modellbygger kan man ikke kommer fra, og jeg regner med at det samme vil skje med Statolaunch  (om enn i en skala vanligvis forbeholdt zeppelinere og slagskip)!

Bilder – Statolaunch : Stratolaunch Systems, Hughes H-4 Hercules og Northrop U-2: Public Domain. He111-Z bilder via World War Pictures.