Arkivfoto 020 – [Lovely Julie]


Et resultat av en luftig frontkollisjon?

 

Nei, ikke helt.

Da amerikanerne i 1943 startet med dagbombing av Tyskland økte risikoen kraftig i forhold til det RAF opplevde på natterstid. Noen fly ble sterkt skadet av antiluftskyts eller fiendtlige jagerfly og klarte kun å vende tilbake til sine grunn takket være dyktige mannskap og en dose flaks.

Dagens arkivbildet er av et slik fly:
Boeing B-17 «Flying Fortress»  Bu.No. 43-38172 «Lovely Julie»

Dette var en Boeing B-17G-80-BO Fortress. Hun ble tildelt 601. Bombeskvadron i 398. Bombegruppe i USAAF 8. Luftflåte, stasjoner på RAF Nuthampstead i Hertfordshire, den 13. august 1944.

Den 15. oktober 1944 under et tokt mot Köln, ble flyet, ført av pilot 1.Lt. Lawrence Delancey, truffet av en fulltreffer fra tysk antiluftskyts. En 88 mm granat traff rett i nesen og eksploderte i fremre kammer av cockpiten. Bombardør og neseskytter S/Sgt George Abbot ble drept momentant, og navigatøren, 2.Lt Ray Leroux ble lettere såret.

Piloten vendte nesen (det som var igjen av den) hjemover, uten instrumenter, med frontruten delvis dekket av vrakgods fra nesen. Eksplosjonen ødela også radioen, intercom, oksygentilførsel og hydrauliske system under cockpiten. Dette betydde at bremsene var ubrukelig ved landing. Uten navigasjonsinstrumenter eller kart sto navigatøren sto mellom pilotene og ga dem en kurs etter hukommelsen til han fant et referansepunkt på bakken.

De måtte fly lavt siden oksygenmaskene var ubrukelige, noe som utsatte dem for mer bakkeskyts. Fiendtlige fly var heldigvis ikke et problem siden de hadde det beskyttende nærværet til to P-51D Mustang eskortejagere.

Overraskende nok klarte Delancey en perfekt landing på Nutheampstead. Navigatøren kunne få legehjelp og resten av mannskapet: Co-pilot Phil Stahlman, flyingeniør og øvre skytter Ben Ruckel, radiooperatør Wendell Reed, nedre skytter Al Albro, sideskytter Russ Lachman og haleskytter Herb Guild, slapp uskadd fra det.

Bildene er i public domain