«…and I give my consent.» [Ghost in the Shell]


Med inneklemt fredag og rolig på jobb kunne jeg benytte anledningen til å omsider få sett Ghost in the Shell som hadde premiere i slutten av mars.  Det var slett ikke et dårlig valg på en fredagskveld.

Filmen har fått ufortjent mye tyn for valget av skuespiller til hovedrollen.  Det er synd, for det er en ekstremt godt poeng i plottet som forklarer hvorfor Majoren ikke skulle se japansk ut.  Jeg har heller ikke noe forhold til den opprinnelige mangaen eller animeen, noe som sikkert også bidrar til at jeg liker den. Uavhengig av opphavet er dette arketypisk japanske cyberpunk. Akkurat passe dystopisk og storslagent som det skal være.  Ja, plottet er forenklet for å få plass i en film som ikke skal bli alt for lang. På den andre siden er kinomatografien absolutt nydelig. Den skaper en atmosfære av deprimerende forfall i den mørke megalopolisen.

Vi befinner oss i Japan(?) i en ikke alt for fjern fremtid. En fremtid der cybernetiske oppgraderinger har blitt dagligdags. Major Mira Killian  («mirakelet» for de som ikke skjønte det) er prototypen på neste generasjon menneske. En menneskelig hjerne i en helsyntetisk kropp.

Hun er den største suksessen til den statlige kontraktøren Hanka, og operere nå som det fremste våpenet i arsenalet til spesialstyrken Seksjon 9, sammen med en rekke andre mer eller mindre forbedrede agenter.

Under et oppdrag må Majoren gripe inn når en av Hankas direktører blir angrepet og innholdet av hjernen hans stjålet av en hacket geisha-robot med Yakuza-backup. Det viser seg å ikke være den første av Hankas ledelse som har blitt utsatt for en kampanje med uklare formål.  Majoren begynner å nøste opp sporene, men akkurat hvor de leder skal jeg ikke avsløre.  La oss bare si at den moderlige Dr. Ouelet ikke har vært helt ærlig med Majoren. Hvorfor sliter hun hele tiden med uklare flashbacks og minner. Og hvem var Motoko Kusanagi?

Som sagt,  jeg kjenner kun flyktig til opphavsmaterialet, noe som gjorde det litt mer spennende å se hvem man egentlig kan stole på. Det virker riktignok som om Scarlett Johansson ikke helt klarer å bestemme seg for hvor mye androide hun skal være i kroppsspråket.  På den andre siden, det er få, om noen i Hollywood som bekler rollen som hypereffektiv kvinnelig kampmaskin som henne. (Det er jo en grunn til at hun er den best betalte kvinnen i Hollywood om dagen.) Ikke er hun vondt å se på heller, skal du først bygge en syntetisk kropp, bør den jo lages vakker, ikke sant.

Sist men ikke minst har hun evnen til å skifte stemning mellom glad, spent, innbitt, trist, eller sårbar, kun gjennom øynene. Hun har brukt det i mange filmer etterhvert, men det fungerer fortsatt.

Så om du ikke har sett originalen, eller kjenner materialet, kan filmen anbefales for hva den er. Ikke forvent et psykologisk dypdykk i hva det innebærer å være «menneske» og en betraktning rundt det filosofiske tankeeksperimentet «Theseus skip«. Da er nok den originale animeen bedre.

Om du derimot kan tenke deg snaue to timer cyberpunk-krim med en snerten cyborg og lumske korporasjoner i Neo-Japan, så er den helt grei+.