Arkivfoto 018 – [Son-of-a-Bitch 2.Class]


De siste dagene har jeg jobbet med en anmeldelse av et byggesett for Aeroscale. Byggesettet var av en Curtiss SB2C-4 Helldiver,  og det innebar litt romstering rundt for å finne noen brukbare referansebilder. Noen av dem tenkte jeg å dele i en jumboutgave av Arkivfoto.

Curtiss SB2C Helldiver var et stupbombefly utviklet for operasjoner fra hangarskip, og ble produsert for US Navy under andre verdenskrig. Den erstattet Douglas SBD Dauntless i US Navy-tjenesten. Men SB2C var mye raskere og mer kompleks enn SBD den erstattet, og var upopulært både hos piloter og mannskap.  I tillegg til motorproblemer var det nemlig kjent for å være ustabilt i lav hastighet, og treg på responsene. På tross av dette var Helldiveren utvilsomt de alliertes mest suksessfulle stupbombefly.

Bilde nr. 1 viser en Curtiss SB2C-1 Helldiver fra bombeskvadron 17 (VB-17). Bildet er knipset i det flyet har blir flagget av og må avbryte landing på hangarskipet USS Bunker Hill (CV-17) i det karibiske hav i 1943. Som første skvadron i US Navy til å motta Helldiveren, opplevde VB-17  mange av barnesykdommene til flytypen. Mange fly gikk tapt både mens skvadronen opererte fra land og ombord på Bunker Hill under hangarskipets shakedown cruise. Det var fra Bunker Hill skvadronen den 11. november 1943, gjennomførte det første operative angrepet med Helldiveren, i form av et raid på Rabaul og de fortsatte å operere fra dette hangarskipet frem mars 1944. Etter en gjenoppbygging til full kampstyrke, fullførte VB-17 et nytt tokt, denne gangen ombord på USS Hornet (CV-12) i perioden februar-juni 1945. Blant deres oppdrag på dette toktet var angrep mot Tokyo og det japanske slagskipet Yamato.

Bilde nr 2  viser en Curtiss SB2C-4E Helldiver fra bombeskvadron 6 (VB-6) i luften over Stillehavet. VB-6 opererte SB2C-3, -3E, -4 og -4E-versjoner av flyet under tokt ombord på flyselskapet USS Hancock (CV-19) fra mars til september 1945. Legg merke til «U» merket på halen som identifiserer flyet som hjemmehørende på Hancock. Disse bokstavkodene overtok for de kortlivede «G-symbolene» i juli 1945.  G-symbolene var geometriske merker i hvitt på halefinne og vinge, og ble innført i januar 1945, i et forsøk på å standardisere de ulike kjennemerkene som hadde blitt brukt av de ulike hangarskip-gruppene. Men siden G-symbolene viste seg vanskelige å gjenkjenne i lufta, og nesten umulig å beskrive via radio, droppet man dem og innførte bokstavkoder.  I dag er brukes fortsatt bokstaver, men i dag følger kodene de enkelte skvadronene, ikke skipet.

Legge merke til at selv om bildet er tatt helt på slutten av krigen, har skytteren senket den sammenleggbare bakre delen av cockpiten sin, så han er klar til å bruke kanontårnet om noen japanere skulle bli for nærgående. Flyet på bildet har dessuten nesekunst,  et sjelden syn på marinefly, som proklamerer at flyet er «The Hannah Special». «Hannah» var kallenavnet til Hancock.

Bilde nr 3 viser Curtiss SB2C-5 Helldivere  fra bomberskvadron 89 (VB-89) i kø før take-off fra USS Antietam (CV-36),  høsten 1945. Antietam sluttet seg til Stillehavsflåten for sent til å se tjeneste i andre verdenkrig, og opererte på tokt i det fjerne østen i perioden september 1945 til august 1946. Vought F4U Corsairs fra jagerskvadron 89 (VF-89) står lagret på styrbord side av dekket med vingene foldet, mens Helldiverene skal ta av fra babord side. Legg merke til at disse flyene fortsatt har «G-symboler». De geometriske identifikasjonssymbolene til Antietams luftgruppe var hvite striper. En Gearing-klasse destroyer i «measure 22» kamuflasje og utstyrt med en SP radar i akterende, er synlig i bakgrunnen. Det er trolig USS Highbee (DD-806), som fulgte Antietam til Stillehavet.

Alle 3 bildene er i Public Domain da de er tatt av amerikanske tjenestemenn i aktiv tjeneste.