Zardu Hasselfrau!!! [Guardians of the Galaxy vol. 2]


Jeg klarte selvsagt ikke vente mange dagene før jeg fikk sett Guardians of the Galaxy, vol. 2. Men siden jeg av erfaring vet at filmomtaler jeg skriver om slike filmer jeg liker er umulig å holde kjemisk fri for spoilere, lot jeg det gå et par dager før jeg poster.

La oss først som sist slå fast: GotG2 lever definitivt opp til hypen!

Det som kanskje slo meg som mest imponerende er at selv med såpass mange trailere og TV-reklamer hadde de klart å holde sentralplottet ganske så skjult.  Underveis i kinosalen var det ikke så vanskelig å se hvor det bar, men det gjelder for de fleste superheltfilmer.

Historien er dessuten en fin vev av ulike underhistorier, og den besvarer mange av spørsmålene som ble stilt i forrige film. Særlig søstrene Gamora og Nebula får videreutvikle sitt kompliserte forhold, og Karen Gillan har helt rett: Det er lettere å få sympati for Nebula, når hun får lettet hjerte sitt.

De som synes konseptet om Ego, den levende planeten er for tullete, henviser jeg til er et ekte vitenskapelig tankeeksperiment: Boltzmann Hjerne. En hypotetisk selvbevisst entitet som oppstår på grunn av tilfeldige svingninger ut av en tilstand av kaos.

Filmen er definitivt mørkere i stilen enn den første, men på en god måte. Mye av alvoret er fordi det underliggende temaet er «familie», på godt og vondt. Handlinger har konsekvenser, og noen ganger kan man se seg blind på det som ligger i dagen, fordi man så inderlig vil at det man ønsker skal gå i oppfyllelse.

Det betyr heldigvis ikke at det er mangel på moro. Det er tross alt Guardians of the Galaxy det er snakk om.

Rocket: So, we are saving the universe again?
Star-Lord: Yes.
Rocket: AWESOME!

De skaffer seg en herlig ny nemesis i The Sovereign, som bokstavelig talt er»the 1%» personifisert som genmodifiserte gullfargede snobber som ikke lar seg pille på nesen av den innleide hjelpen. At romstyrken deres er fjernstyrte droner er også et godt trekk,  hvorfor i alle dager gjør ikke flere sivilisasjoner det? Ideen om en hel planet som fungerer som et red light district bemannet med biomekaniske gledespiker, og eksotiske rusgifter er også fiffig.  Og det gir gjensyn med Howard the Duck, for selvsgat har han funnet veien til det intergalaktiske horestrøket.

Mantis er skjønn, Baby-Groot er søt og det meste ligger til rette for at de videre eventyrene til den lurvete gjengen blir verd å vente på. Og om du trodde en plystrende Yondu Udonta var effektiv i første film, bare vent til han får sjansen til å vise et rebelsk mannskap akkurat hva som skjer med mytterister…

Sist men ikke minst må jeg nevne de 5 -fem- scenen som gjemmer seg i/bak rulleteksten.  Noen er bare morsomme, mens andre gir klare hint om hvor det bærer videre.  Ikke minst når en Ayesha, yppersteprestinne i The Sovereign avslører sin hevnplan, og vi ser kokongen til Adam. Dessuten ser vi en reunion av… Guardians of the Galaxy. Det vil si originalutgaven:  Stakar Ogord (bedre kjent som Starhawk), Aleta Ogord, Charlie-27, Martinex, Krugarr og Mainframe. I tegneserien var jo dette en gruppe som reddet galaksen i det 31. århundre, men i MCU var det tydeligvis forløperne til dagens utgave.  (Pokalen for den mest obskure camoen går også til denne scenen,  stemmen til Mainframe er nemlig ingen ringere enn Miley Cyrus.) Jeg vet at James Gunn har ytret ønske om å lage en spin-off film om Nebula, men jeg hadde gjerne tatt «Expendables»-utgaven av GotG og jeg.

Dette er en film som fortjener å sees på stort kinolerret, og passer for alle unntatt de aller yngste.  Du burde nok ha sett den første, men om du ikke har sett en eneste superheltfilm bortsett fra den, er det ingen fare.  Etter at du har sett den skjønner du hvorfor denne artikkelen heter det den heter, og du skjønner kanskje den viktigste moralen i filmen:  Familie handler ikke om hvem du er i slekt med, den viktigste familien er den du velger selv.

Nebula:All we do is yell at each other! We’re not friends!
Drax: No… We are family.