H#1:AD 213 – The Ultimate Thrill-Ride


Så var våren kommet, og hva betyr det?  tid for Wrestlemania såklart.  Nr 33 i rekken kom til oss fra  Camping World Stadium, Orlando, Florida.

La meg først si at ikke uventet var NXT:Takeover dagen før dagen som vanlig verd å få med seg.  Største overraskelsen er var kanskje at Drew McIntyre satt ringside (ja han har signert ny kontrakt med WWE).

Jeg skal likevel konsentrere meg om det 5 timer (!?!) lange hovedshowet.  Det var forøvrig ikke inkludet drøye totimer «preshow».  Så jepp, en grei arbeidsdag med «sports entertainment» der altså.

Takk og lov er det en del blstevideoer og musikalske innslag og denslags ræl du kan spole forbi, men det gikk med besteparten av en natt lell.  Jeg tar det i kronologisk rekkefølge.

Okay,  la oss først få det ut av verden:  Når du ikke får plass på et 5 timers show, så har du ikke en veldig høy stjerne hos bookerne. Greit nok for gjengen i oppsamlingsheatet, a.k.a. The Andrew The Giant Memorial Battle Royal, som får en fin bonussjekk.  Men Baron Corbin, Dean Ambrose, Neville og Austin Aries?  Not cool.

Fortsatt litt igjen i pengepungen

At AJ Styles antagelig hadde kunnet ha en høyst fungerende kamp på egenhånd hjelper, men Shane McMahon leverte godt over forventet. Selvsagt vant Styles, noe annet hadde vært galskap. Et godt valg som åpningskamp:  Ikke så mye sto på spill, spenningen dreier seg om hvilke sinnsyke stunt Shane hadde planlagt, stunt normale 47 år gamle forretningsfolk vanligvis ikke gjør.

Tuppen og Lillemor

Det er snart musikkfestival-sesong igjen. Det betyr at vi må vinke farvel til Chris Jericho som skal vrenge stemmebåndene i Fozzy. At Kevin Owens dermed overtok US championship-beltet var mer en bieffekt. Jeg bare håper Jericho er moden for nok en syklus.  Borte i 4-5 måneder,  komme tilbake som verdens kuleste, være skikkelig tværent slitsom en liten stund, og så levere 100% gull frem til neste gang han skal ha en pause.

The one true face of WWE

Bayley har holdt RAW Women Championship en stund nå, men samtidig mistet litt av glansen siden Charlotte Flair (som omsider har fått etternavn), har vært hindret av et sidequest mot Dana Brooks.  Så det var på sin plass med et Wrestlemania-moment™.  Nia Jax fikk vist at hun er et monster, Sasha Banks, Charlott og Bayley fikk vist at de er mentalt kompetente ved å samarbeide om å eliminere henne. Charlotte forsøker å jukse, Sasha elimineres, Charlotte faller for eget grep, Bayley utnytter ikke den urettferdige fordelen, men vinner i kraft av egne ferdigheter.

Repaired(?)

WWE RAW Tag-team beltene. Ladder match.  The Club er like spennende som dyslektiske delfiner. Enzo&Cass er… annerledes.  Cesaro og Sheamus trenger ikke belter for å bety noe. (Men etter- og/eller fornavn hadde vært en idé?)

Uansett,  prisen for beste aprilssnarr går til The New Day, 24 timer på etterskudd.  Wrestlemaniavertene kommer ut, i kledd for en match, og offentliggjør at kampen nå er en Fatal 4way.  Publikum begynner å bue,  og boom:  Hardy Boyz!  Ikke helt Broken Matt og Brother Nero ennå, men det kommer nok når den første nostalgibølgen dabber av.

Dobbeltdate

Kampen oppsummert: The Miz og Maryse vant den moralske seieren (såklart).  Nikki Bella fikk en obskønt stor diamantring. John Cena må omsider gifte seg.  (Som Maryse påpekte på RAW kvelden etter: Det var deres fortjeneste etter å ha malt Cena opp i et hjørne der han enten måtte fri eller miste ansikt.)

Harmless holds

Selvfølgelig måtte HHH få den lengste kampen på Wrestlemania.  Heldigvis hadde han og Seth Rollins en langt bedre kamp enn fortjent. Som altid med HHHs kamper var de «monumentale». Og Trips stolthet hadde litt polstring, siden han ble distrahert av at han i vanvare sendte konepone (Stephanie McMahon) gjennom et camping-bord. Det dummeste var kanskje likevel at Seth Rollins returnerte til vanlig tjeneste på RAW kvelden etter.  Noe som gjør at vi må stille store spørsmålstegn ved legene WWE har på lønningslisten.  For hvis han søndag kveld ikke kunne klareres for en sanksjonert kamp, men mandag er OK siden han har vært gjennom en brutal halvtime i ringen dagen før?  Okay,  jeg skjønner CM Punks søksmål nå.

Braaaaaaaaaaay

Bray Wyatt har fått tak i en brukt overheadprosjektor noe som leder til Randy Orton outta nowhere og vi har en ny WWE World Championship.  «Nothing of value was lost.»

Fairytales

Kampen jeg definert hadde mest bekymringer for. Brock Lesnar har ikke vært på ballen mot Goldberg i denne feiden. Heldigvis var det ingenting å frykte.  Goldberg leverte sin standard dragedreper-offensiv som kan ta ut hvem som helst.  Han har bare ett problem: Lesnar er definitivt ikke «hvem som helst». Lesnar tar det beste Goldberg kan levere,  blir rystet, rister det av seg og innser at han trenger å være 100 % Lesnar.  Til Paul Heymans frydefulle fnising tar han Bill G med på en enveistur til Suplex City, og alt er som det skal her i verden.

Homecoming Queen

Når de ikke dukket opp på preshowet bredte det seg en bekymring for at Smackdowns kvinnelige divisjon (bokstavelig talt, alle seks som er friske og raske var booket i denne kampen), var dumpet fullstendig fra programmet.  I stedet fikk de jobben som intermezzo.  Fair enough,  Naomi er tilbake og vant tittelen hun måtte gi fra seg på grunn av skade, og det i sin egen hjemby. Forhåpentligvis benytter der «Shake-up» opplegget de har lovet oss, til å stokke om litt på damene,  siden vi har vært gjennom de fleste permutasjonene.

Bikkjeslagsmål

Undertaker har vært en institusjon i Wrestling nesten like lenge som jeg har sett på. Jeg husker fortsatt jeg så Survivor Series 1990 på ScreenSport, antagelig noen uker på etterskudd etter livesendingen. Det jeg husker best var hvordan The Million Dollar Man stilte med ett ess i ermet: En vandød begravelsesagent fra det ville vesten.  Jeg husker Gorilla Monsoons vantro «Will you look at that guy, where the hell did DeBiase digg up him!».

Jeg gikk heldigvis glipp av hans periode som biker.  Taker var alltid fenomenet. Like uunngålig og uovervinnelig som døde selv. Men han var også en wrestler av den gamle skolen så det var opplest og vedtatt at han kom til å gå ut av karrieren med et tap.

Streaken hadde alt Brock fortært, så spørsmålet var jo hvem som skulle få æren av å pensjonere ham.  Jeg tror faktisk WWE valgte rett.  Roman Reigns er for det første et sikkert kort:  Han kommer til å bli værende i WWE så lenge de vil ha ham.  Han er dessuten en upolert diamant. WWE må bare slappe av og la ham gro dynamisk.  For han har utseende, han har ferdighetene,  og om han får være den selvgode, arrogante drittsekken som faller ham naturlig, kan han bli en fabelaktig heel/tweener.

Selve kampen var så som så.  Hjertet og sjela til Taker er der, men kroppen er ikke lenger helt med.  Og Reigns kan ikke skape mirakler (selv om han antagelig hadde den beste kampen av de gamle SHIELD-gjengen.)

Et kapittel er over.  Men Wrestlemania er ikke kun et punktum for karrierer og feider. Det åpner også sesongen med vårrengjøring, returer og opprykk fra NXT. Men blir tema i neste utgave av H#1:AD.