Arkivfoto 013 – [B-36 Peacermaker]



En bitteliten mann, eller ett ganske stort hjul?

 

Etter andre verdenskrig var det tydelig at atombomben hadde endret spillereglene totalt.  De første bombene hadde blitt sluppet fra spesialtilpassede Boeing B-29 Superfortress-fly.  Men det var ikke en optimal løsning.  Heldigvis hadde flyprodusenten Corvair et ess i ermet.

Tilbake i 1941  hadde det vært en reell risiko for at Storbritannia kunne falle,  og USA hadde på det tidspunktet ingen mulighet til å kunne nå Tyskland offensivt ute britiske baser. USA trengte en ny klasse av bomber med en rekkevidde som kunneklare rundturen til Europa og tilbake til baser i Nord-Amerika. Lengden på en rundtur fra Gander, Newfoundland til Berlin og tilbke utgjorde 9200 km. Det USAAC søkte var et bombefly av virkelig interkontinental rekkevidde, lik den tyske RLM ultra-langtrekkende Amerika Bomber program.Det var starten på prosjektet som ble B-36 Peacemaker. Som i Tyskland satte man mål som var uuopnåelige med datidens teknologi, og «europabomberen»  ble en forstudie, særlig når det ble klart at Churchills Storbritannia var ukuet, og Tyskland hadde forrådt sin viktigste allierte, Sovjet.

Slik Stillehavetkrigen utviklet seg, ble det etterhvert klart at USAAF stadig trengte et bombefly som kunne nå Japan fra baser i Hawaii, og utviklingen av B-36 gjenopptatt for alvor. Secretary of War Henry L. Stimson, i diskusjoner med høytstående offiserer i USAAF, besluttet å frafalle normale innkjøpsprosedyrer , og 23 juli 1943 – litt over to måneder etter tyskernes Amerikabomber forslag framlegges – signerer USAAF en intensjonsavtale med Convair, og bestiller en initiell produksjonsserie på 100 B-36s før de to prototypene var ferdigsbygget og testing begynt.

Ting tar tid, også i flyproduksjon og flyet ble avduket 20. august 1945 og fløy for første gang på 8 august 1946.  Med andre ord rakk det ikke krigen.

Men de enorme dimensjonen gjorde det nye flyet til en naturlig ryggrad for den nye Strategic Air Command (SAC) som hadde ansvar for USAs atomvåpen. B-36 var den første bombeflyet i stand til å levere atomvåpnene i USA arsenal fra sine fire interne bomberom uten modifikasjoner. Det hadde en rekkevidde på 16.000 km, og en nyttelast på snaue 40 tonn. 

Convair B-36 Peacemaker tok form som et fly av enorme proporsjoner. Det var to tredjedeler lenger enn den forrige «superbomber», B-29, som vi ser det parkert ved siden av på bildet over. Vingespennet og halehøyden på B-36 overskredet Sovjetunionens Antonov An-22 militærtransport på av 1960-tallet , den største propelldrevet fly satt i produksjon noensinne. Bare med introduksjonen av Boeing 747 og Lockheed C-5 Galaxy, begge designet to tiår senere, ble det vanlig med amerikanske fly som kunne løfte en tyngre vekt.

De seks 28-sylindrede Pratt & Whitney R-4360 ‘Wasp Major’ stjernemotorene var montert i en mer uvanlig «pusher» konfigurasjon i bakkant av vingene (noe som medførte en utfordring når det kom til kjøling.)  De drev enorme propeller med en diameter på 19 fot.  Og fra starten av 50-tallet ble de seks propellmotorene supplert med fire General Electric J47-19 jetmotorer.  Disse var kun tenkt brukt ved take-off og for å øke hastigheten over målområdet,  de var for bensintørste til å bli brukt kontinuerlig.

Det ga opphav til standardmottoet før avgang:  «Six turning, four burning!»   De stadige problemene med motorkjøling, og andre barnesykdommer medførte at mannskapene for endret dette slagordet til: «Two turning, two burning, two smoking, two choking, and two more unaccounted for».

Peacemakeren var aldri spesielt populært. De generelle dimensjonene på dette enorme beistet gjorde det uhåndterlig både i luften og på bakken.  En pilot beskrev det som å skulle fly huset ditt rundt fra din egen veranda.  Bakkemannskapene på sin side så med gru på jobben med å bytte de 336 tennpluggene,  noe som måtte gjøres jevnlig.

I 1954 begynte man en prosess med å skulle gjøre flyet lettere.  De nye luft-yil-luft-rakettene hadde gjort behoved for gammeldagse maskingeværstillinger overflødig, så mannskapet kunne reduseres fra 15 til 9. En del av de luksuriøse godene mannskapet hadde nytt godt av, som skikkelige senger, og en egen bysse,  skulle fjernes.  Men prosjekt «fjærvekt»,  ble stilt i bero når produksjonen ble stoppet i 1954.  De nye Boeing B-52 Stratofortress var kommet i produsjon, og selv om disse hadde mindre lastekapasitet, var det likevel mer enn godt nok som S.A.C.  De hadde dessuten kun jetmotorer og sist men ikke minst, opplegg for etterfylling av drivstoff i luften.  

Kun 5 av av de 384 eksemplarene som ble bygget er bevart.  I dag kan vi kanskje tenke at B-36 Peacemaker var en hvit elefant,  et prosjekt som overlevde seg selv i mangel på gode alternativ.  Samtidig var flyet i stor grad sammenliknbart med Tupolev Tu-95, som ble introdusert i 1952, og den dag i dag er i aktiv tjeneste, som Russlands svar på B-52.

(Bilder : Public Domain via Wikipedia)